Musikalens hevn
Hvorfor er musikk på film greit for alle, så lenge den ikke synges av hovedpersonen? Og vil en ny generasjon igjen omfavne den mest utskjelte av alle sjangre?
Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands
Jeg er en hvit mann i begynnelsen av 50-årene, med caps, skjegg og briller, litt over gjennomsnittet opptatt av musikk og film. Det er mange av oss – for mange vil nok enkelte mene. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Etter at jeg selv fikk meg caps, ser jeg oss overalt i bybildet. Det eneste som er verre enn en hipster, er en aldrende hipster, sa visstnok en gang et klokt menneske.
Jeg har aldri likt å være uniformert, så jeg begynte å lete etter noe som skilte meg fra de andre P13-lytterne med skulderveske. To ting fant jeg, til trøst og lettelse: Jeg går aldri med T-skjorter med bandlogo, og jeg er veldig glad i en sjanger de andre ølmagene hater hardere enn punkerne hatet disko i 1979. Jeg blir nemlig så underlig rørt og glad av en god musikal.
Jeg husker en platesamlerkompis oppsummerte den generelle holdningen blant menn med kred for meg, den gang vi fortsatt hadde hår: «Hvis noen begynner å synge midt i en film, skrur jeg av og kaster den i søpla.»
Det unge håpet
Tenk det, at film en gang fantes på et fysisk format og kunne kastes. Hvis jeg hadde turt å spørre hvor denne dype forakten for det som en gang var en av Hollywoods mest innbringende sjangre kommer fra, er jeg sikker på at svaret ville inneholde ordene kleint, kitsch, pinlig og teit. Dette kan være et utslag av pliktskyldigst å ha blitt med på scenemusikaler på Folketeateret, Oslo Nye eller Londons West End. Ofte litt glatte og uinteressante oppsetninger av gamle travere, som for lengst har utspilt sin rolle.
Det må ha vært et hardt slag for mange aldrende hipstere, da kred-rockerne i Sparks i 2021 tonesatte regissør Leo Carax’ underlige musikal «Annette». I tradisjonen til nydelige «Paraplyene i Cherbourg» (1964) synges her hver eneste replikk, men der den fransk-tyske klassikeren er sjarmerende og nynnbar, er «Annette» bare, vel, underlig. Hvis du orker å høre en tonedøv Adam Driver radbrekke banale tekster i nærmere to og en halv time, kan du finne ut om du er enig. Kan hende er den egentlig et mesterverk? Filmen forsvant uansett raskt fra kino og inn i forglemmelsen.
Men noe er i ferd med å skje. I tidligere nevnte East End og i USA har nyskrevne musikaler rettet mot et yngre publikum hatt stor suksess. Ikke minst på YouTube, hvor scener fra oppsetninger av «Dear Evan Hansen» og «Be More Chill» blir sett av millioner av ungdommer som identifiserer seg med karakterene. Her hjemme har Nationaltheatrets musikalversjon «Døden på Oslo S» gått sin seiersgang foran et ungt og entusiastisk publikum på det nedlagte Økernsenteret.
Bollywood-gliset
Hvorfor synes ungdommen at det er helt greit at karakterene på lerretet eller scenen bryter ut i sang? En forklaring kan være Disney. Joda, det var sanger i min barndoms tegnefilmer også, men disse så vi kanskje to ganger, før de ble tatt av plakaten. De som er født etter årtusenskiftet har sett «Frozen» minst 200 ganger. De er indoktrinerte. En annen årsak kan være innflytelsen fra venner med aner fra Sør-Asia.
Første gang jeg noe motvillig så en Bollywood-film på kino, var det en 18-åring som dro meg med. Det var skjellsettende. Det var denne opplevelsen jeg hadde lengtet etter: den smittende gleden bare et hundretalls smilende statister i stram koreografi kan gi. Det var en glede i musikk og dans som Hollywood ikke har turt å ta i de siste 60 årene, skremt av blomsterbarnas krav om autentisitet og forakt for overfladisk glamour. Det eneste stedet du kunne finne disse fantastiske opptrinnene, var som parodier på sjangeren i Monty Pythons klassiske spillefilmer.
Da vi gikk ut av kinosalen, hadde jeg et stort glis om munnen. Bortimot tre timer med absurd action, dårlige replikker, kleine kjærlighetshistorier, men mest av alt: fet musikk og blide folk som danser i takt. Jeg var underholdt. Veldig underholdt. 18-åringen fortalte meg at han titt og ofte gikk og så Bollywood-filmer sammen med venner. Det er blitt en greie, ikke bare blant ungdom med sørasiatisk bakgrunn, og det som ble sett om og om igjen, var nettopp dansescenene.
Tar jeg feil?
Og så kommer jeg på en tredje årsak til at ungdom har et annet forhold til sjangeren enn sine gretne foresatte: Der Generasjon X vokste opp med konserter hvor unge, deprimerte, langhårede menn mumlet mens de stirret på skotuppene sine, vokste ungene deres opp med Beyoncé. Konserter med dagens største artister grenser ofte opp mot musikalsjangeren, med dansere, dramaturgi og storslåtte kulisser. Som Bollywood peker det mot maksimalisme, show og glede.
Det kan godt hende påstandene mine her ikke stemmer helt. Jeg glemte som vanlig å konsultere ungdommen, før jeg fritt begynte å trekke slutninger og se sammenhenger. Når jeg nå sånn på tampen la tankene frem for avkommet, mente han at det er litt mer nyansert.
Han har venner, alle gutter, som fortsatt ikke kan fordra at noen begynner å synge midt i en film. Sier de, i hvert fall. Helt til han klarer å lure dem med på kino, og de skjønner at livet kan være en sang.
Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 7/2023.
