Mumbis metode
Aina Mumbi er både outsider og lege. Det gir henne en unik måte å møte de rusavhengige pasientene ved Eikaklinikken på.
Vi møter Aina Mumbi på et legekontor så enkelt at det kunne vært en bod, om det ikke var for vinduet ut mot gata. Utenfor hyler en slamsuger fra et bygg som renoveres. Aina har vært ansatt her på deltid siden desember, men jobber nærmere fulltid.
Klinikken drives på veldedig grunnlag og er oppkalt etter legen Sverre Eika, som var en helt for de tyngste rusavhengige i Oslo. Eikas drøm var en «gateklinikk» der de som faller mellom alle stoler ble tatt alvorlig. Han skjønte ikke hvorfor han sto langt friere til å medisinere kreftpasienter enn rusavhengige, når begge hadde rett til individuell behandling. Da Eika døde av akutt sykdom i fjor, mistet mange muligheten til å holde seg unna gatelivet. Noen måtte tette hullet. Investor Johan H. Andresen, som lenge har engasjert seg på rusfeltet, hjalp ildsjeler med å starte Eikaklinikken. I dag har klinikken 60 innskrevne pasienter, med en snittalder på 47 år, og lang venteliste.
I april viste Dagsrevyen en reportasje der =Oslo-selger Janne Killingstad takket Aina Mumbi for å ha reddet livet hennes. «Det er første gang jeg har vært på et legekontor hvor ikke stigmaet står og venter på meg utafor døra», sa Janne.
Aina Mumbi Sauvik ble født i Kenya, bodde drøyt tre år i Zambia som barn, og halvannet år i Tanzania som ungdom. Foreldrene jobbet i Fredskorpset, og senere i Norad. Aina fikk tidlig erfare utenforskap.
– I Zambia levde vi bak en mur med bikkjer og vakter, noe som regnes som et privilegium. Jeg opplevde livet som diplomatbarn svært fremmedgjørende. Jeg ble veldig oppmerksom på annerledeshet. Vokser du opp i flere kulturer, ser du at kultur er en konstruksjon. Har du først gjennomskuet at det ikke finnes én virkelighet, blir konstruksjonene hule. Det du holder fast i, er menneskeligheten som ligger under. Det fikk meg til å søke dypere.
Aina gikk på internasjonale skoler både i Oslo og utlandet, og likte bratte læringskurver. Senere fikk hun alvorlige spiseforstyrrelser, og ble sammen med en mann som etter hvert ble blind. Paret strevde lenge med å finne ut av øyesykdommen, og levde det Aina kaller «noen vimsete år». Kjæresten Dhita leide en bygård i Møllergata 32 sammen med flere pionerer innen norsk hiphop. En av dem var Ainas bror, Øyvind «Vinni» Sauvik, som fikk suksess med Paperboys i 2002. I kjelleren var det musikkstudio, og kjæresteparet startet nattklubben Barongsai, som ble et møtested for hiphopmiljøet.
– Jeg har vært tilknyttet mange av Oslos subkulturer der rus har vært en del av livet, både på godt og vondt. Broren min spiste mye piller på et tidspunkt og drakk veldig mye alkohol. Hadde han ikke hatt en god støtte i foreldrene våre, ville han nok blitt tvunget ut i hjelpeapparatet.
Fargerik livserfaring
Det første møtet med utenforskap fikk Aina tidlig på 1990-tallet, gjennom en kjæreste som spilte gitar i dødsmetallbandet Beyond Dawn. Mange år som bartender og servitør ga henne erfaring fra samfunnets gråsoner. Aina har for lengst sluttet å servere alkohol, men hun tiltrekkes fortsatt av outsidere.
– Fasade skremmer meg. Pasientene mine på Eika- klinikken har få illusjoner om egen fortreffelighet. Det er nakne menneskemøter, som jeg finner befriende og trygt. Vi har en tendens til å se på rusavhengiges liv som bortkastet, fordi samfunnet verdsetter produksjon og produktivitet over alt annet. Tror du derimot at meningen med livet er å lære om ulike aspekter av eksistensen, som ydmykhet, selverkjennelse og samhold, da går ingen en kraftigere skole enn gatefolka våre.
Sverre Eika hadde også noen fargerike år hinsides skolebenken før han ble lege. Aina mener det burde vært flere med slik livserfaring øverst i norsk helsevesen.
– For mange leger kommer strake veien fra videregående med toppkarakterer. En grunn til at Sverre var så nyttig på sitt felt, var at han hadde erfart verden utenfor A4-livet. Få slike har en høy posisjon i hjelpeapparatet. Jeg møtte aldri Sverre, men jeg ringte ham da jeg var turnuslege. En rusavhengig pasient ble behandlet som søppel på sykehuset. Jeg reagerte på at det gjaldt å gi ham minst mulig medisiner. Sverre ga meg gode råd.
Den store avstanden
Sverre Eika tok mer hensyn til pasientenes individuelle behov enn til generelle retningslinjer, og fikk mange tilsynssaker mot seg. Han vant alle, da behandlingen ble vurdert som livreddende. En rekke leger med rusavhengige pasienter har fått Helsetilsynet på nakken, og en av dem fikk mye oppmerksomhet da han ble fratatt retten til å skrive ut A- og B-preparater, de mest vanedannende medisinene, i 2020. Stig Asplin var bydelsoverlege og spesialist i allmennmedisin med lang fartstid. Det som skjedde med ham skremte mange andre leger fra å ha noe med rusavhengige å gjøre.
I Norge har Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) monopol på å behandle opiatavhengige med medisiner som erstatter «gatemedisinen». Unntaksvis kan førstelinjetjenesten, som fastleger, inngå et samarbeid med LAR. Aina mener at avstanden mellom LAR-legen og pasienten er ett av problemene ved systemet.
– I LAR treffer du kanskje legen din én gang i året. Medisinske avgjørelser bygger i for stor grad på statistikk og retningslinjer. Jo mer komplekse pasientenes problemer er, jo dårligere fungerer et slikt system. Tunge rusavhengige har enorme psykiske grunnlidelser og tilleggsbelastninger, foruten ruslidelsen. Er det én pasientgruppe som trenger individuell vurdering, så er det denne. Det mener jeg er umulig i LAR, fordi det er så stor avstand – praktisk, fysisk og erfaringsmessig – mellom pasient og behandler, forklarer Aina.
Hun mener at det ikke er nok informasjon tilgjengelig om den enkelte pasientens liv, fungeringsnivå, mestringsstrategier, nettverk og akutt livssituasjon, og at vurderingen derfor gjøres ut fra statistisk kunnskap alene.
– Pasienten blir ikke hørt og føler seg ikke forstått. Det er ikke god medisin.
Rammet av tragedie
Da Aina startet på medisinstudiet som 32-åring i 2005, var den eneste ambisjonen å hjelpe folk. Livet hennes krevde ingen overlegelønn, verken hun eller de tre barna var vant til velstand. Egentlig ville hun studere medisin i Kina.
– Jeg er ikke så glad i den mekanistiske, fragmenterte, reduksjonistiske tilnærmingen til helse. I Kina inkluderes prinsippene fra kinesisk medisin i legestudiet. De har en mye mer holistisk tilnærming. I Norge dytter man inn den biopsykososiale modellen litt her og der, men den underbygger ikke hele medisinen, slik jeg synes at den burde gjøre.
Aina studerte først kinesisk på Blindern, men planene endret seg. Hun ble værende i Norge, og ble kjæreste med Jørgen, som hadde vært barnevernsbarn. I 2010 tok han livet sitt, tre uker før Aina skulle opp til eksamen i medisin, halvannet år før hun var ferdig med studiet.
– Da Jørgen døde, skjønte jeg med én gang at hvis jeg stopper opp og dealer med sorgen nå, kommer jeg ikke i gang med studiet igjen. Jeg beit tenna sammen og pløyde meg gjennom til jeg var ferdig. Da gikk jeg rett i bakken.
Jørgen hadde en lang rushistorikk, og formet Ainas syn på problematikken.
– Med Jørgen ble det åpenbart for meg at rus er et forsøk på å løse et problem. Når vi gjør løsningen til fienden, blir hjelpeapparatet hjelpeløst. Problemet med mye eksisterende rusbehandling, er at du ikke lærer å regulere følelser. De vil bare at du skal slutte med rus. Er du oppvokst med mye utrygghet, har du levd i et dysregulert nervesystem. Det tåler du ikke lenge av gangen. Uten voksne som lærer deg å finne trygghet, tyr du til ytre regulatorer, som rus. Det er mange steder vi kan forebygge på veien, men i dagens skole blir dysregulerte barn et problem.
Integritet i høysetet
Lenge før hun kom til Eikaklinikken, så Aina et typisk forløp hos pasienter med ruslidelser: De går til fastlegen med psykiske problemer, som de håndterer med rus. For å få hjelp med det psykiske, må de først bli kvitt ruslidelsen.
– Det er catch-22. Det stemmer at du ikke kan behandle traumer hos pasienter som går på gatedop. De retraumatiseres jo ti ganger om dagen. Men det går an å behandle både angst og traumer med samtidig medisinbruk, så sant de er stabilisert.
I hele sitt legeliv har Aina stilt seg omstridte spørsmål om helse. Da hun ble opptatt av mat, kjøpte hun et småbruk på Rena. Så leste hun om cannabis som medisin, og fant ut at det kan dempe behovet for opiater og benzodiazepiner, har færre bivirkninger og gir bedre appetitt og søvn. I Danmark finnes en prøveordning der leger kan skrive ut resept på medisinsk cannabis hvis vanlige alternativer er prøvd. Aina ønsker samme ordning i Norge. I 2017 begynte hun å jobbe på EmmaSofia klinikk, som etter hvert tok i bruk en annen kontroversiell medisin. Ketamin har lenge vært et viktig anestesimiddel, som også har blitt brukt som rusmiddel. Så viste forskning at det var effektivt mot suicidal depresjon, noe selvmedisinerende deprimerte lenge hadde ment. Behandlingen er nå godkjent i Norge.
Hun har også en egen klinikk, Dr. Mumbis mikropraksis, hvor hun hjelper kronisk syke pasienter med kosthold, trening, søvn og alt som kan styrke helsa. Aina har lært mye av rusavhengiges evne til å stå alene.
– De har blitt tvunget ut i utenforskap, og har mer øvelse i å stå opp for seg selv enn den jevne nordmann. Integritet er sentralt i alt jeg gjør. Vi er oppvokst i en kultur med veldig tro på autoriteter. Det har fritatt oss fra å kjenne etter hva vi selv mener og hvor vi skal stå. Jeg må ha mot til å stå for noe selv om det koster. Jeg skulle ønske leger var modigere i møte med egne systemer.
Må bry seg om pasientene
Aina hadde rusavhengige pasienter også før hun kom til Eikaklinikken. Da hun risikerte å bli meldt til tilsynsmyndighetene i fjor, ville hun ikke stå helt alene lenger. Hun kontaktet Foreningen tryggere ruspolitikk, og ble henvist til advokat Synne Bernhard, en av ildsjelene bak Eikaklinikken. Slik fikk Aina sin nye jobb.
Eikaklinikken kartlegger livet til alle pasienter som kommer inn. Har de farlig bruk av gatemedisiner, har Aina lav terskel for å sette dem på erstatningsmedisin. Neste skritt er å kontakte det eksisterende hjelpeapparatet.
– Vi syr sammen redningspakker rundt pasienten og samarbeider med bydelene. De har fantastiske bo-
oppfølgingsteam, forteller hun.
Aina er sjeleglad for at hun studerte medisin. Det gir henne store muligheter til å hjelpe folk, samtidig som hun avgrenser kontakten.
– Jeg er ikke bestevenn, men jeg bryr meg om det går bra eller dårlig med pasientene. Det tror jeg du må gjøre hvis du skal være til hjelp. Du klarer ikke å bry deg om tusen mennesker. Mine 60 pasienter her nærmer seg grensen for hva jeg kan engasjere meg i. Jeg må være tilgjengelig når de havner i sårbare situasjoner der de ikke får nok medisiner. Noen stikker av fra sykehus fordi de blir abstinente. Det føles som en mer umiddelbar trussel enn at beinet vil dette av om to uker.
Ifølge Oslo kommunes velferdsetat trengs ikke Eikaklinikken. De mener tilbudet fins andre steder, og har takket nei til en samarbeidsavtale. Likevel blir klinikken kontaktet av kommunens egne etater, og bedt om å ta seg av dem som er «umulige» å hjelpe.
– Jeg blir oppringt av både av sykehus, Prindsen, 24SJU, bydelen og andre som vil sende pasienter til meg. Hvis kommunen har en tilsvarende tjeneste, hvorfor ringer de ikke dit? Jeg skulle jo ønske vi ikke trengtes. Jeg har brukt et halvt år på å sette meg inn i kommunale tilbud til de sykeste, og fortsatt forstår jeg ikke hvor jeg skal sende folk. Det finnes mange tilbud, men ingen har oversikt. Cirka halvparten av LARs målgruppe kan fungere der, og det er flott! Det beste er jo om folk kan hjelpes i eksisterende systemer. Men det fungerer ikke for alle.
Ronny fikk et nytt liv
Mens fastleger i snitt bruker 13 minutter på en konsultasjon, bruker Aina en time, foruten mange timer på telefon, i støttesamtaler, på hjemmebesøk, i møter med Nav, bydeler og ruskonsulenter. Når rusavhengige starter på medisiner, er det viktig med tett oppfølging.
I dag sitter trønderen Ronny på legekontoret. Før han kom til Eikaklinikken, var Ronny LAR-pasient med livsfarlig sidemisbruk av rusmidler. Nå går han kun på medisiner.
– Endelig kan jeg gå i møter med LAR uten å ha med advokat, smiler han, og Aina forklarer:
– Vi fikk ham på riktige medisiner i rett dose, og fikk LAR til å godkjenne det. Det handlet mest om å få til et samarbeid. Å etablere Ronny som en person med rettigheter, et team rundt seg og en plan. I fem år har han hatt en helt umulig samarbeidssituasjon i LAR, og ingen har fortalt ham om rettighetene hans. Alle har rett på en individuell plan, som skal sikre at pasientens egne ønsker og ambisjonsnivå styrer tiltakene. Sørgelig mange har ikke fått det innfridd.
– Ingen cowboyvirksomhet
Eikaklinikken kan ikke leve av private investorer særlig lengre enn ett år. Neste sommer forsvinner også lokalene de leier billig, når bygget skal erstattes med hotell. Samtidig får de stadig flere henvendelser, også fra Nav. Klinikken håper på offentlig støtte og anerkjennelse for arven etter Sverre Eika. Aina er glad hun har et større apparat rundt seg enn Sverre hadde. Hun understreker at det er viktig for klinikken å drive forsvarlig.
– Vi driver ingen cowboyvirksomhet. Vi har folk med lang fartstid og stor kompetanse på rus. Jeg har fantastisk dyktige og varme kollegaer, som deler syn på pasientgruppa og hva det vil si å hjelpe. Vi har mange samarbeidspartnere, og det er viktig for meg at de tar oss på alvor. Jeg er nok mindre kontroversiell enn Sverre, men minst like engasjert, det skal jeg ha.
Tre om Aina
Øyvind «Vinni» Sauvik, bror
Aine er en av de få menneskene jeg kjenner som er virkelig trofast mot det hun tror på. Uansett hvor vanskelig det er og uansett hvor mange enklere utveier som er tilgjengelige vil hun alltid velge den som samsvarer med hennes tro- og verdisett. Jeg kjenner ikke mange jeg kan si det samme om. Ainas kraft og overbevisning kommer alltid de svakeste til gode. Hun er en av de klokeste, fineste og beste menneskene jeg kjenner. Det er mitt livs privilegium å være hennes lillebror.
Ronny, pasient ved Eikaklinikken
Uten Aina hadde jeg ikke overlevd jula. LAR-legen hadde skapt en usikkerhet inni meg på om jeg fikk metadon dagen etter. Jeg lå hele natta med nerver og kasta opp. I fjor kjøpte jeg metadon på gata fordi jeg ikke fikk nok av LAR. Aina fant ut at jeg kunne bytte LAR-lege, noe ingen hadde fortalt meg. Den nye legen sa at Aina hadde gjort det rette ved å trappe meg opp. Jeg forbrenner medisinene fortere enn andre. Aina er et fantastisk menneske som jeg kan ringe når som helst, hvis det er tull med medisiner eller jeg blir lagt inn på sykehus uten å få smertelindring. Jeg ble født med abstinenser, og det er 22 år siden sist jeg var fri for gatedop. Jeg har aldri klart meg så bra som jeg gjør nå.
Hilde Meyer, virksomhetsleder ved Eikaklinikken
Uten Aina hadde vi ikke hatt en klinikk. Hun kom inn da vi var litt rådløse. Flere leger og legespesialister hadde bidratt med råd og veiledning. Noen ville være med videre, men bare som perifere kontaktpersoner. Aina har fra første dag vist stort engasjement. Jeg som har jobbet sammen med Sverre Eika, kan ikke tenke meg en bedre arvtager. De er svært ulike av type, men fighterviljen overfor rigide systemer har de felles. Måten å møte hver enkelt pasient på, med innlevelse og likeverd, er den samme. Aina er ydmyk og svært faglig dyktig. Hun er ærlig, med en utpreget rettferdighetssans, og gir mye av seg selv hele tiden. Vi skulle bare hatt mulighet til å tilby henne en større stilling.
FAKTA
Aina Mumbi
Født i 1973 i Kenya, oppvokst på Oppegård, i Oslo og i Øst-Afrika.
Startet og drev Club Barongsai i Oslo sammen med daværende kjæreste Dhita Siauw, et samligssted for hiphop-miljøet i årene 1999-2005.
Fullførte medisinstudiet ved Universitetet i Oslo i 2012. Ansatt i 40% stilling ved Eikaklinikken, hvor hun har jobbet siden desember 2021.
Driver også egen klinikk, Dr. Mumbis mikropraksis, og jobber ved EmmaSofia klinikk i Oslo og Bergen.
Eikaklinikken
Et nytt tilbud for rus- og medikamentavhengige i Dronningens gate 23 i Oslo, finansiert av private investorer. Oppkalt etter og inspirert av metodikken til den avdøde legen Sverre Eika, som var høyt verdsatt i rusmiljøet.
Har som mål å hjelpe dem som ikke klarer å nyttiggjøre seg det øvrige hjelpeapparatet. Klinikkens rolle er ofte å knytte tjenestene bedre sammen.
Har lege og sykepleier/tannpleier på deltid, pluss mange frivillige medarbeidere. Cirka 60 pasienter er hittil innskrevet, og mange står på venteliste.
Etter at dette intervjuet sto på trykk i =Oslo juni 2022 gikk et flertall i Oslo bystyre inn for å innvilge en million kroner til videre drift av Eikaklinikken. Kommunen vil videre samarbeide formelt med klinikken, noe som gjør det enklere for dem å søke midler i fremtiden.
Dette er en forkortet versjon av den opprinnelige nettsaken.
Én kommentar
Jan Winther Guthu
Til dr Aina Mumbi. Jeg er helt på bølgelengde med deg i ditt syn på lege-pasient-forholdet, og spesielt når det gjelder behandlingen av narkomane pasienter. Jeg er nå pensjonert lege og vil gjerne møte deg ved leilighet.