Lykke er vanligvis ganske jevnt fordelt geografisk i Norge. Det har koronaen endret på. Nå gleder lykkeforsker Ragnhild Bang Nes seg over at løse sosiale relasjoner er på vei tilbake.

Treffer du Ragnhild Bang Nes tilfeldig på bussen eller på en benk, må du være forberedt på en hyggelig utveksling. Nesten hver dag småprater hun med fremmede.

– Jeg kan kommentere noe komisk som skjer, eller si: «fy søren, så varmt!» Det er så mange ting å dele som ikke nødvendigvis krever en lang samtale, men som likevel skaper kontakt og hygge. Man ser en morsom hendelse på stasjonen eller noen hunder som ruller og leker i parken.

Vi møter Ragnhild utenfor =Kaffe i Akersgata i Oslo. Hun forteller at hun var tidlig ute og satte seg på en benk lengre opp i gata. Til en forandring nølte hun med å åpne munnen.

– Det satt fire dresskledde fyrer der. De så veldig forretningspregete og «executive» ut og pratet intenst med hverandre. Det er ikke de første jeg begynner å småprate med, da måtte det ha vært et veddemål eller noe.

Hun er ansatt ved Folkehelseinstituttet og har forsket på lykke i 18 år. I sin nye bok «Lykkekuren» har hun viet et helt kapittel til betydningen av løse relasjoner.

– Det trengs ingen lang samtale før man i større grad føler at man bor i en landsby. Når vi deler opplevelser, småprater eller gir hverandre oppmerksomhet, føler vi oss mer integrert. Veldig ofte får jeg en boost av det, og jeg har sjelden hatt negative opplevelser. Man kan bli overrasket over hvor inkluderende verden kan være.

Inne på kafeen benytter hun anledningen til å starte en liten samtale med baristaen bak disken.

– Hva er macchiato? Jeg ser etter noe jeg ikke har prøvd før. Ismocca, hva er det? Det er så sjelden jeg er ute og drikker kaffe. Vi har en pandemi, ikke sant.

De blir enige om at baristaen lager en ismocca med havremelk, slik hun selv liker den.

Samfunnsbyggende

Etter mye tid på hjemmekontoret, er Ragnhild glad for å komme seg mer ut.

– Vi ser at folk som har hjemmekontor på grunn av pandemien, opplever flere symptomer på angst, depresjon og ensomhet. Vi vet mye om hva som forebygger psykiske plager og løfter livskvaliteten. Der er det sosiale uhyre viktig. Når man vil ha folk over på hjemmekontor for å spare penger på leie, kan det koste mye i form av sykelighet og ensomhet i den andre enden.

Forskning viser tydelig betydningen også av løsere relasjoner, forteller hun.

– Bare det å handle over disk, eller at det fins billettselgere på toget, kan utgjøre en viktig forskjell for mange. Det handler ikke så mye om verbal kontakt, men slike møter fungerer samfunnsbyggende. Folk opplever glede ved sosial interaksjon selv om de ikke tror det på forhånd, før de slår av en prat. Det er nok mer unaturlig for introverte, men man kan utvide repertoaret sitt og øve seg hvis man selv ønsker det.

Dyr kan hjelpe

Ragnhild er ikke den som gruer seg til å treffe kjente på gata, men hun har grudd seg til å stå opp klokka sju på lørdager og steke vafler. Med aktive barn har det blitt mye dugnad sammen med andre foreldre i helgene. Da er det greit å vite at det kommer til å bli hyggelig.

– Det er veldig gøy når man først står der. Den kunnskapen må man nesten bruke for å motivere seg. Lykke og glede henger sjelden sammen med bekvemmelighet. De positive følelsene er en belønning for noe som har vært viktig gjennom menneskets utviklingshistorie, som å knytte bånd, være fysisk aktiv eller lære seg noe nytt. Det setter igang hjernens belønningssystem. Lykken er sosial og aktivitetsbasert.

Vanligvis er lykken ganske jevnt fordelt geografisk i Norge. Det var den ikke under det strenge korona-regimet.

– Ingen steder har det vært høyere ensomhetstall enn i Oslo under pandemien, og Grünerløkka er verst. Der er det mange unge og aleneboende som trenger en urban livsstil for å være sosiale. Nå har vi sett store regionale forskjeller på ensomhet i Norge, og det er uvanlig. Jeg håper vi holder fast videre ved det vi har lært av pandemien om hva som er viktig.

Mangler du folk rundt deg, kan dyr også hjelpe mye. Da lykkeforskeren noe motvillig skaffet seg hund, ble hun overrasket.

– Egentlig var jeg ikke klar for å kjøpe hund, men sønnen min jobbet hardt for å overtale meg. Nå står den og ser på meg med skikkelig forventningsfulle øyne når jeg våkner om morgenen eller kommer hjem. Det er fantastisk, og noe jeg ikke hadde sett for meg. Hos hunden er du alltid like populær når du åpner døra, enten du ser ut som et takras eller er halvsint etter jobb.

Hundeeiere lever lenger, og Ragnhild har flere teorier om hvorfor. Dyr gir mye sosial tilfredsstillelse og følelsesmessig kontakt. Du får også lettere kontakt med andre når du går tur med hunden. I 2020 fikk Norge 10 prosent flere hundeeiere, en unormalt stor økning. Det kan tyde på at dyr kompenserte for menneskelig kontakt under pandemien.

Følgesvenner

På Okinawa-øyene i Japan lever folk lenger enn de fleste andre steder i verden. Det er en av klodens fem «Blue zones» som utmerker seg med lange og gledesfylte menneskeliv. I Okinawas tilfelle kan et spesielt nettverkssystem være en av forklaringene.

– Øyene har tradisjon for å etablere grupper blant små barn som får ansvar for å følge hverandre gjennom livet. I dag fungerer det mest som en gruppe følgesvenner som møtes og drikker te, men tradisjonelt har de hjulpet hverandre på alle mulige måter, også økonomisk. Å være på en felles livsferd synes jeg er et flott bilde. Det er helt annerledes å bli utsatt for en krise når du har noen som kan hjelpe deg, og det trenger ikke nødvendigvis å være familie.

Sammenlignet med de fleste andre land er lykken jevnere fordelt i Norge, og i snitt skårer vi 7,5 på en lykkeskala fra 1 til 10.

– Mange er utrolig fornøyde, lever i samliv og har god økonomi. Som land er vi litt mer samla lag, og færre har det virkelig dårlig enn andre steder. Men vi må ikke glemme at en god del har det dårlig. Unge menn som faller utenfor arbeidslivet, som har dårlig råd og ikke er integrert i familie og samliv, skårer i snitt 3,5.

Gode relasjoner er enda viktigere for lange og lykkelige liv enn helse, IQ og økonomi, kan vi lese i Ragnhilds bok. Selv tannlegen og frisøren kan medvirke til å gi deg tilhørighet, stimulans og glede. En snarvei til lykke, er å gi mer til andre. Lykkelige mennesker er ofte generøse, og mindre opptatt av å samle fordeler og gevinster for seg selv. Vil du ha en god dag, kan det altså lønne seg å spørre hva du kan bidra med i dag.

Richard Prøsch

Barista hos =Kaffe

Verdien av sporadisk sosial kontakt er lett å undervurdere. Richard ble positivt overrasket over alt jobben som barista førte med seg.

Jeg begynte på =Kaffe for fire år siden, da det starta opp. Etter at TV 2 sendte en dokumentarserie om oss, fikk vi flere kunder, og jeg syntes det ble lettere å snakke med fremmede over disken. Du blir ikke rik på penger av å jobbe på kafé, men du får mye sosial verdi. Da =Kaffe åpna en ny avdeling på Lovisenberg, begynte jeg å jobbe der også. Kafeen ligger rett ved en sykepleierhøgskole. En lærer der ble kunde av meg og inviterte meg til å holde foredrag om inkluderende arbeidsliv. Jeg holdt foredrag for sykepleierstudenter, og etterpå laget jeg et foredrag til skoleelever sammen med noen venner. Du kan lese om det på nettsiden midtitrynet.no.

Etter koronaen traff jeg læreren igjen. Vi oppdaterte hverandre, og hun spurte om det var hyggelig å være på jobb igjen. Nå vil hun at jeg skal komme tilbake til skolen med et nytt foredrag. Jeg har aldri fullført høyere utdannelse, men har fått god erfaring med åpenhet. Jeg hadde ikke hatt kjangs til å få til alt dette uten =Kaffe. Da vi åpna sjappa, var jeg keen på å lage en foodtruck. Det endte med at vi søkte penger fra Kavli-fondet til en mobil kaffebar og fikk 200 000 kroner i støtte. En av dem jeg møtte i Kavli-fondet er en av mine beste venner i dag. Han er også med på foredragsprosjektet.

Det er jævlig bra at vi bare gønna på og åpna denne kafeen. Her er det ikke noe moralpoliti. Det viktige er at du gjør en god jobb. Jeg synes også hvermannsen har gjort en god jobb de siste åra, med å tørre å prate med folk fra andre sosiale lag. Det lages fortsatt overordna systemer som skiller oss, men det er så mange bra nordmenn. De snakker til meg på en helt annen måte når jeg står og jobber. Før jeg ble barista, var lykke­nivået mitt mellom 0 og 1. Nå er det mellom 6 og 9.

Janne Bøhmer Killingstad

Gatemagasinselger i =Oslo

For Janne er selgerjobben en anledning til å muntre opp folk som går forbi. Bonusen er at hun blir gladere av det selv også.

Som regel er jeg ganske lykkelig, siden jeg er født optimist. Jeg våkner sjelden sur, og det skal lite til for å glede meg. Hvert salg av bladet er stort sett veldig koselig. De som tar seg tid til å prate og er genuint interesserte gir meg mest. Det kuleste er når folk som går forbi ser litt grinete ut, og jeg smiler og synger regla mi: «Ikke løp, stopp og kjøp =Oslos nye magasin. Vær litt glad, kjøp et blad, ha en riktig god formiddag» (eller ettermiddag, alt ettersom). Flere har begynt å smile når de hører meg, og kommet tilbake for å kjøpe et blad. Kan du få en munn som går nedover til å snu oppover, så er det hverdagslykke.

I fjor var jeg på tv og snakket om hvordan korona påvirket det åpne rusmiljøet. Det ble gjort opptak av meg nederst i Karl Johan. Folk trodde det var min faste salgsplass, så neste morgen sto folk og ventet på meg der. Jeg hadde på meg altfor lite klær den dagen, så jeg sto og rista. Mathilde Tybring-Gjedde kjøpte et blad av meg og sa hun hadde en genser på kontoret som jeg kunne få. Jeg jobber rett oppi gata her, sa hun. Jeg hadde ikke fått med meg at hun var stortingspolitiker. Hun sa at hvis du ikke står her når jeg kommer tilbake, så legger jeg genseren inne på 7-Eleven. Det tok litt tid, så jeg orka ikke å stå der mer fordi jeg frøys så fælt. Dagen etter sjekka jeg på 7-Eleven, og da lå genseren der til meg. Det var en god, vintervarm genser som jeg fortsatt bruker.

Det betyr mye for meg å selge gatemagasin og møte kunder. Jeg føler at jeg blir sett på som et menneske, og ikke som noe skummelt. Hvis noen slenger med leppa må man ikke ta det til seg, men bare ønske dem en god dag videre. Da får du kanskje et smil tilbake neste gang de går forbi. Jeg har vært på hils med folk som pleier å gå forbi der jeg står og selger, det er koselig selv om de ikke kjøper noe. Når de ønsker meg lykke til gir det meg en happy feeling.

Anita Ballé Walstad

Gatemagasinselger i Sorgenfri

Små møter med tilfeldige personer har hjulpet Anita gjennom vanskelige dager, både på jobb og ellers i livet.

Som gatemagasinselger opplever jeg ofte hva små møter kan bety. Det kan være at jeg har en dårlig dag, kanskje salget har vært dårlig, eller formen ikke er god, så dukker det opp en kunde som vil slå av en prat. Det kan være nok til at jeg glemmer det negative. Jeg har minst én god venn som starta opp som en tilfeldig kunde. Jeg har også opplevd at noen prater så lenge at det går ut over jobben, men det skjer ikke så ofte og er ikke et stort problem. Det er mye verre hvis alle jeg møter overser meg.

I mai fikk jeg operert inn ny kneskål. Jeg gikk med krykker og fikk bare lov av legen til å gå 500 meter dagen, noe som tilsvarte ned til matbutikken og tilbake. Dette var da korona­smitten økte i Trondheim, så jeg turte ikke å ha folk på besøk hjemme. Da ble den turen på butikken og de menneskene jeg møtte på veien, veldig viktig for meg. De ble dagenes store høydepunkt. Første gangen gikk jeg bare noen få meter før jeg traff på to fremmede damer som hilste, pekte på beinet mitt og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte at det gjorde vondt, men at jeg var glad for endelig å ha fått kneet jeg trengte. Vi ble stående og snakke i en ti minutters tid. Det føltes godt, både å bli sett og å omgås folk igjen.

Det å møte folk i det hele tatt, var viktig, men det at folk sa hei, spurte om det gikk bra eller bare ga meg et smil, gjorde det mye lettere å være hjemme aleine. Etter hvert kunne jeg gå bort på fotballbanen i nærheten på morgenen og se på folk spille og trene. Jeg elsker jo fotball. En dag kom det ei jente med to hunder bort til meg og satte seg ned. Det viste seg at det var datteren til ei jeg kjenner gjennom jobben. Vi hadde ikke møtt hverandre før, men skjønte fort hvem den andre var. Vi fant også ut at vi trivdes godt sammen og hadde mye å prate om. Dagen etter møttes vi igjen der ved banen, og tredje dagen tok vi sjansen på å dra hjem til meg og drikke kaffe – med god avstand, selvfølgelig. 

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 8/2021.