Møt selgerbrødrene som går og går

De vokste opp på Dokka, og bodde i Hønefoss før de ble selgere av =Oslo. Brødrene Kolbjørnsen elsker friluftsliv og setter hundens behov foran sine egne.

Hele livet har Kjell Arne og Jan Egil Kolbjørnsen hatt hund. Mange er skeptiske til rusavhengige dyreeiere. Jan Egil mener det må vurderes individuelt. Hunden Nero er ualminnelig snill og fin i pelsen når han møter til intervju. Han er en blanding av schäfer, dobermann, rottweiler og golden retriever, forteller brødrene.

– Vi får mye skryt av ham, og det er ikke rart. Han er det kjæreste vi har, og kommer foran alt. Han kom fra et alkoholisert hjem hvor han ikke hadde det bra. Hos oss har han det mye bedre. Det er stor forskjell på hvor godt folk passer på dyrene sine. Det hjelper å være født og oppvokst med dyr. Jeg har drevet med hester også, sier lillebror Jan Egil.

Nero trenger ikke å frykte for lite mosjon. Som magasinselgere er brødrene på beina hele dagen, og hunden er med. Han har til og med eget selgerkort.

– Vi holder oss i form alle tre, for vi går veldig langt hver bidige dag når vi selger magasinet. Jeg er gjennomvåt når jeg kommer hjem, og et par sko blir fort utslitt. Dyr er terapi for rusmisbrukere. Du blir et helt annet menneske. Det er litt opp og ned om Nero gjør det lettere å selge magasiner. Noen er redde, mens andre vil klappe den. Folk med unger kommer ofte bort til oss, sier Kjell Arne.

Brødrene mener alle som har hund bør se Hundehviskeren på TVNorge. Favorittprogrammet deres handler om dressur og behandling av hunder med ulike problemer.

– Du kan lære mye av det. Det er lett å velge hund etter utseende, men det er ikke så lurt. Hundens personlighet må passe med din egen, mener Jan Egil.

Brødrene har lenge bodd hos Christer Modin, som også selger =Oslo. De tar vare på hverandre, og synes det er helt greit å dele en liten leilighet.

– Vi bor der til vi får noe eget, eller til Christer flytter. Akkurat nå er han på sykehuset. Før har vi bodd hos kompiser, eller gått gatelangs om natta. Da møter du folk fra tøffe forhold, som tøffer seg. Det er mange tikkende bomber som ikke er helt friske, både norske og utenlandske, sier Jan Egil.

Lillebrors arbeidserfaring er like variert som bostedene. Han har blant annet jobbet med travhester, frukt og grønt, søppel, forskalling og post. Til tross for rusproblemer underveis har han fått gode tilbakemeldinger.

– Det går bra så lenge jeg har stoff, og ikke må stresse for å få tak i det. Lenge fikk jeg medikamentet Dolcontin av legen. Det fungerer mye bedre enn metadon, men det går ikke an å få det lenger. Da må det kjøpes på gata.

Jobben som postmann ble en viktig erfaring for Jan Egil. Her fikk han se et stort samfunnsproblem med egne øyne.

– Når jeg stappa nøkkelen i postkassa om morgenen sto de og venta på meg. Det var eldre, ensomme mennesker som ikke hadde noen andre enn meg å prate med. Enkelte av dem klarte jeg rett og slett ikke å gå fra. De hadde kokt kaffe og hadde mye å fortelle. Noen hadde vært med i krigen og viste fram bilder. Mange eldre er veldig oppegående i huet, selv om de er dårlige til beins.

Kjell Arne skyter inn at hjemmehjelper heller ikke har tid til å prate med de eldre.

– De burde nesten vært to stykker, en som kunne lytte og prate, og en som tok seg av de praktiske oppgavene. Når det gjelder å ta vare på slektninger, har Norge mye å lære av utlendinger. Her hos oss har folk som regel nok med sin egen kjernefamilie.

Jan Egil har også tenkt at besøksvenner burde bli en mer utbredt tjeneste for eldre. Som postmann gikk han i finere strøk på Frogner, men problemet var like stort der.

– Jeg har sett mange som fort blir syke når de plutselig blir alene. Med mer selskap kunne de kanskje vært friskere og bodd hjemme. Noen sitter alene med minner fra krigen, og har ingen å dele dem med. Jeg vet om en gammel dame med kjempestor leilighet som leier ut rom til unge. Det er smart gjort, da får hun selskap.

Drømmejobben har Jan Egil enda ikke hatt. Den består i å reise verden rundt og lage reiseprogram for TV. Eller å starte et kollektiv for rusavhengige. Kjell Arne drømmer om å flytte på landet. Begge er begeistret for jakt, fiske og friluftsliv. Men det er ikke så lett å drive med når man bor i Oslo og har trang økonomi.

– Og så er det litt pes når du verken har lappen eller bil, sier Kjell Arne.

De prøver å lese bladet de selger, men de holder seg unna aviser. Det er bare deprimerende lesning, mener brødrene. De har nok med sine egne dårlige minner. Om fem år håper Jan Egil at han bor i et annet land, kanskje i Sverige eller Danmark.

– Jeg vil vekk fra fortiden. Egentlig var jeg veldig redd rus lenge. Jeg var vel seksten da jeg begynte. Da mutter’n døde hadde jeg ikke behov for å leve lenger.

Det er 20 år siden sist Jan Egil hadde noe han vil kalle ferie. I mellomtiden har han ikke vært ute av landet. Kjell Arne har vært én gang på Grand Canaria. Begge kunne tenkt seg å reise mer.

– Når du reiser får du andre inntrykk. Jeg kjenner folk som har vært et halvt år i Thailand uten å røre dop. Så blir de syke den dagen de kommer hjem. Da er det rett utpå igjen, sier Jan Egil.

– Det skyldes miljøet og instinktet i huet ditt, mener storebror.

En eldre bror hører også med til familien, og han selger også gatemagasin.

– Da mor døde tok det helt av med rus for oss alle. Selv har jeg flinke unger som jeg er veldig stolt av. De er blitt voksne og har ikke de samme problemene, sier Kjell Arne.

Nylig fylte lillebror førti. Da fikk han en støpt pepperbøsse som var høyere enn ham selv. Apropos snodige eiendeler, så pleide storebror å ha huset fullt av caps. Han samlet på dem.

– Jeg hadde 1500 stykker, og folk ga meg noen de hadde kjøpt i utlandet. På den tiden bodde jeg i Valdres sammen med en jente. Hun syntes det ble vel mye caps. Jeg har brukt caps en del selv også. Nå samler vi mest på penger. Det er vanskelig å samle på noe annet når du ikke har et eget sted å bo.

Brødrene ser fram til lysere tider. Folk gruer seg mer for å stoppe og kjøpe bladet når været er dårlig. Dessuten er hunden veldig glad i å bade om sommeren.

– Jeg skulle likt å se noen som klarte å svømme fra Nero. Men noen jakthund er han ikke. Han jakter bare litt på duene, sier Jan Egil.

Tre sindige personligheter reiser seg på åtte bein og går ut for å selge magaisinet.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2013.