Morten er Grünerløkkas egen bohem

Når Morten Alme kommer inn døra her i Skippergata, tenker jeg at han går gjennom en portal fra en annen tid. En figur rett fra 1890-tallets Kristiania-gater står foran oss, og kikker usikkert på den moderne verden, iført sixpence og en loslitt frakk.

En av Kristiania-bohemen, en boms og fillefrans: Mortens framtoning vekker gamle ord og utrykk til live. På Grünerløkka er han B-kjendis, en institusjon i bybildet. Kanskje det nærmeste bydelen i dag kommer det vi en gang kalte en byoriginal? Fra sin faste salgsplass utenfor gamle Beckers i Markveien fôrer han Løkkas barnevogntrillende og kreative klasse med nyeste nummer av =Oslo, og anekdoter fra sine mange eventyr verden rundt.

– Jeg har aldri følt meg helt som en typisk =Oslo-selger. Aldri vært en del av det åpne rusmiljøet eller brukt tyngre stoffer. Det var litt sånn Petter Uteligger for meg å begynne i denne jobben, forteller Morten.

– Det var en svenske som solgte =Oslo på Lambertseter der jeg bor, som tipsa meg om jobben. Han var i likhet med meg veteran, og heller ikke en typisk gatemagasinselger. Akkurat den perioden da jeg kom i snakk med ham, var antagelig den tøffeste jeg har vært gjennom. Hadde mista det meste. Jeg gikk med bøyd hode til Skippergata, og registrerte meg som selger. Etter det har jeg heva huet og aldri sett meg tilbake. Jeg føler meg hjemme i denne jobben. Å føle meg hjemme har jeg nesten aldri gjort i løpet av disse 44 åra på jorda. Jobben er blitt en plattform i livet. Dessuten kan jeg være min egen sjef, noe jeg er helt avhengig av å være.

Jeg lurer på hvordan man ikke en gang kan føle seg hjemme et sted som barn. Morten beskriver en barndom med mye flytting, nye skoler og nye ansikter.

– Etter at foreldrene mine skilte seg, flytta mor og jeg først inn hos en mann som var ikke veldig snill, om jeg kan få si det på den måten. Jeg har skrevet om ham i et av diktene mine. Vi flytta fra ham, så flytta vi igjen. Og igjen. Det førte selvfølgelig til at jeg var mye ensom som barn. Jeg lar fortsatt ingen komme helt inn på meg. Har vansker med å uttrykke hva jeg føler og mener på andre måter enn gjennom diktene mine, sier Morten ettertenksomt.

Det er lett å merke at temaet bringer frem minner om mørke og tunge stunder.

– Jeg begynte å skrive etter tiden i militæret, erindrer han. Den tida vil ikke Morten snakke om her. What happens in the army, stays in the army, er det han har å si når jeg spør.

Morten liker å presentere seg som dikter, boms, eventyrer og livskunstner. Ved første øyekast kan man tro hadde alltid har vært denne stolte bohemen. Men Morten har, som han sier, fått sin dose frimarkedskapitalisme. De siste ti åra før han kom utslitt og nedbrutt hjem til Norge i 2013, jobbet han i fem forskjellige land, for ti multinasjonale selskaper. Supportjobber i IT-bransjen alle sammen. Om den erfaringen sier Morten:

– Det er en rå ideologi, en bruk- og kastmentalitet som ikke ligner grisen. Dessuten er rusbruket i den bransjen nesten like høyt som her på =Oslo. Den siste jobben jeg hadde var i Athen, og jeg tipper at i hvert fall 40 prosent av kollegene mine selvmedisinerte med andre rusmidler enn alkohol etter jobb. Og dette gjaldt i alle ledd, helt opp i ledelsen. Hadde de innført dopingkontroll i IT-bransjen, da hadde det ikke vært noen IT-bransje lenger, konstaterer han og gliser stort.

Slutten på Mortens IT-eventyr kom nettopp i Athen, i 2013. Han ble overfalt på åpen gate, slått ned og sykemeldt. Han hadde brukne ribben og store smerter. Da det var utsikter til at han måtte forlenge sykemeldingen fikk han sparken. Det ble Mortens farvel til det ordinære arbeidslivet.

Samme dag som Morten mista jobben, ble han igjen slått ned på gata i Athen. Her mener han å se et mønster i livet sitt: Ulykkene kommer alltid i trespann. Hans eksempel på fenomenet.

– I Belfast i 2005 mista jeg dama, jobben og bopelen i løpet av ei uke.

På tross av det inntrufne har Morten fortsatt sterke bånd til Belfast og det irske, etter mange års opphold der. Den irske stilen og poesien, og det irske lynnet (eller rappkjeftigheten, som han kaller det), preger alt fra måten han kler seg på til hvordan han framfører diktene sine.

Siste gang han gjorde det var for øvrig på =Oslo-festivalen Brylarm 2016, foran et stort publikum i et telt på Youngstorget. Morten fikk fem minutter til rådighet, men ble på scenen over dobbelt så lenge. Det blir fort en lengre intro, og så en litt lengre intro til hvert av diktene. For ikke å snakke om inspirasjonen.

Som Morten Alme sier:
– I likhet med skriveprosessen er det å fremføre poesi for meg 90 prosent inspirasjon og 10 prosent perspirasjon. Noen sitter og jobber og jobber med skrivinga. Det fungerer ikke for meg. Da blir det oppstylta og tørt. Nei, ofte skriver jeg diktet spontant i hodet rett før jeg fremfører. Nå har jeg skrivesperre: Jeg har egentlig åtte bøker romsterende i skallen.

Det er et emne som er umulig å komme utenom hvis du slår av en prat med gatepoeten Morten Alme. I en tidligere utgave av =Oslo hadde Morten på trykk artikkelen «Evangs arvinger».

Dette var en historisk gjennomgåelse av, og et kraftig oppgjør med, den norske stat og offentlighets forhold til cannabis. Han har aldri hatt problemer med å snakke om sin bruk av planten. Man kan vel heller si at han benytter enhver anledning til å hylle dens egenskaper, og oppfordre til legalisering av bruk. Morten går med på å kalle seg aktivist på feltet, og innrømmer gjerne at det første han gjør hver morgen er å fyre opp en joint. Men synes han at han fysisk og mentalt fremstår som god reklame for et daglig bruk? Morten ler:

– Er korrelasjon det samme som kausalitet? Jeg kan med hånda på hjertet si at min cannabisbruk ikke har skadet meg. Mye annet har. Men stort sett er min livssituasjon selvvalgt og ønsket. Jeg har rett og slett ikke bruk for verken flere ting eller høyere status. Som vi har snakka om tidligere, synes jeg det er helt greit å bli kalt boms av de streite folka. For å bruke en klisjé: Jeg tror tingene deres eier dem, mer enn de eier tingene. Og dessuten: Hva er en god representant? Er ikke det et menneske som tror helt og fast på hva det representerer? Er ikke det det viktige?

Morten roer seg etter den noe indignerte tiraden. Han blir igjen tenksom.

– Kanskje hovedgrunnen til at dette er så viktig for meg, er all den uretten jeg har sett. Ikke bare rundt cannabis, men narkotika generelt. I løpet av den tiden fant han ut at amfetamin gjorde det lettere for ham å fungere i hverdagen, ga ham et mer fullverdig liv. Men det å medisinere seg sendte ham altså rett i kasjotten. Der får han Ritalin, som er det samme dopet, av den norske stat. Dette er den norske normalen. Mennesker som er syke straffeforfølges for sin sykdom, om det er ADHD, avhengighet, smerter eller annet. Men vi er så vant til det at vi ikke sjokkeres lenger. Det er en skam, sier Morten så høyt at jeg skvetter litt i stolen.

Han ser på meg, og avslutter:
– Jeg går gjerne i fengsel igjen for den saken.

De fleste som bor i Markveien og området rundt kjenner til Morten Alme. Det er vanskelig å unngå å legge merke til de høye ropene med den kraftige, noe slepende stemmen:

– Kjøp =Oslo, knarkernes svar på Se og Hør! Kjøp =Oslo, siste nytt fra rennesteinen!

Han er ganske sikker på hvorfor dette er den første jobben han har følt en viss stolthet i:

– Endelig representerer jeg et produkt jeg kan stå for, sier han.

– Det kunne jeg ikke da jeg jobba for Norton eller Microsoft. Det gir en bedre selvfølelse, og jeg gruer meg faktisk ikke til å gå på jobb.

Jeg spør hvem som er de beste kundene, men Morten er ikke sikker på om noen skiller seg ut.

– Har du en hilsen til dem?

– Takk til alle dere som har kjøpt blader av meg gjennom disse to årene. Dere har både hjulpet meg over en kneik og gjort det mulig for meg å reise ut i verden. Det er det jeg er avhengig av.

Det er likevel ei gruppe som nesten aldri kjøper bladet, nemlig Løkka-hipsterne. Ifølge Morten en gruppe menn som innehar så få praktiske ferdigheter at de kompenserer ved å kle seg som tømmerhoggere og la skjegget gro som vikinger.

– Pinglene skulle bare ha visst at denne slitne, magre bomsen som selger =Oslo er hundre ganger mer viking enn dem, sier Morten Alme, og flerrer et glis som er Fenrisulven verdig.