Monumenter over et uønsket miljø

Lars Sandås var lei av at det åpne rusmiljøet ble jaget og forsøkt gjemt bort i Oslo. Nå har kunstneren sørget for at vi husker denne delen av byens historie.

Rett ved Nationaltheatret stasjon i Oslo, i krysset mellom Frederiks gate og Karl Johans gate, står en skulptur av Lars Sandås. Den viser kampene mellom politi og ungdom natt til 1. mai 1978. Dagen før hadde politiet aksjonert mot rusmiljøet på Nisseberget i Slottsparken. Det utviklet seg til opptøyer, som tiltrakk flere ulike grupper.

– Det ble ungdom mot politi i flere år framover. Du får ulike versjoner av historien avhengig av hvem du spør. Rusmiljøet var en katalysator, og når politiet gikk brutalt til verks ble det til noe større. Etter hvert hadde ikke dette noe særlig med rusmiljøet å gjøre. Det var en tid med mye frustrasjon blant unge, et sviktende barnevern og et trangt boligmarked, forteller kunstneren.

Skulpturen er en halv meter høy. På toppen står små figurer, som viser aksjonister, politi og politihester. Dessverre har den blitt utsatt for hærverk, slik at noen av figurene mangler. Første gang det skjedde, fikk Sandås støtte til reparasjon. Nå har det skjedd igjen, og kunstneren har ikke mer penger. Men fortsatt er det ganske folksomt på toppen av det lille monumentet. Opprinnelig søkte etaten Kunst i offentlige rom (KORO) om å få plassere det i Slottsparken. 

– Vi ble overrasket over å få nei fra Slottet, siden de har en kulturelskende administrasjon. Vi søkte bare midlertidig, først for to år og så for en kortere periode. Når det ble avslått, følte vi at Slottet ikke ønsket å minnes denne delen av historien.

Slottet sier i en uttalelse at saken ble grundig diskutert, og at det var restriksjoner på bruk og forvaltning av parken som førte til avslaget. Nå mener Sandås at skulpturen har fått den nest beste plasseringen, på skrå over veien for Nisseberget. Der har den stått siden rett før jul. Kunstneren ble født det året rusmiljøet ble bortvist fra Slottsparken for godt, i 1984.

– På den tiden hadde miljøet vært der helt siden slutten av 1960-tallet. Det startet nesten som et vestkantfenomen, med mye folk fra Frogner. Det er ikke så rart, med tanke på beliggenheten. Spør du folk i 50-60-årene i dagens kunstkretser, var mange innom miljøet i Slottsparken. Det betyr ikke at de fikk et rusproblem. Senere tiltrakk miljøet seg folk som trengte et sted å rømme til. Det var unge fra tøffe kår, med vold og alkoholproblemer i hjemmet. I Slottsparken ble de tatt imot med åpne armer.

Sjokkert over språkbruk

I årene da ulovlige rusmidler ble mye brukt i Slottsparken, hadde politiet ulike tilnærminger. I perioder fikk folk være i fred, i andre perioder ble miljøet slått hardt ned på. Aldri senere har Oslos åpne rusmiljø holdt til så lenge på ett sted.

Lars Sandås vokste opp sentralt i byen og så selv hvordan rusmiljøet ble flyttet fra sted til sted.

– Etter hvert ble jeg opptatt av språkbruken, særlig begrepet om å «rydde opp». Rusavhengige har blitt omtalt som om de ikke var mennesker. Da jeg begynte å undersøke det nærmere, ble jeg ganske sjokkert over utspill fra politifolk og lokalpolitikere.

Først ville Sandås stille ut kart som viste hvor miljøet hadde oppholdt seg i byen. Så ble det mer research, som førte til boka «Narkoatlas – Oslo» i 2016, rikt illustrert av forfatteren selv.

– Det var fint å få innblikk i det politiske aspektet. Jeg ville samle all informasjonen i en bok, for å vise den sviktende hukommelsen blant politikere, og manglende forståelse fra næringsliv og politi. Mennesker har blitt bortvist fra steder i byen bare på grunn av hvordan de ser ut.

Fra 1998 fikk rusmiljøet sitt mest kjente tilholdssted, Plata ved Jernbanetorget. Vi går dit for å se et annet monument av Sandås, en steinsokkel med inskripsjoner i tresnitt. Den viser mennesker som oppholdt seg på Plata. Noen har sykkel eller hund, noen har knekk i knærne mens andre har knekk i ryggen.

– Det er slik jeg husker at det så ut. Da jeg var her i høst, hadde noen stukket sprøyter ned ved siden av sokkelen, kanskje for å bidra til kunstverket. Monumentet har en bautaform, og henspiller litt på et minnested, sier Sandås.

Mer skremt enn fristet

Ett av argumentene som ble brukt for å fjerne rusavhengige fra Plata, var at ungdom ble fristet inn i miljøet. Det mente blant andre Margareth Eckbo (Frp), som var byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo da Plata ble stengt i 2004. Da forskerne Willy Pedersen og Sveinung Sandberg undersøkte saken, fant de ut at det ikke stemte.

– Det er fint at kriminologer har forsket på dette. Det er utrolig lett for politi og politikere å bruke ungdom som argument. Snakker man om at barn og unge risikerer å ødelegge livene sine, er folk villige til å se bort fra andre etiske hensyn.

Forskerne intervjuet og observerte en rekke tenåringer som hang rundt Oslo S. Disse identifiserte seg svært lite med gjengen på Plata. De av dem som brukte ulovlige rusmidler, kjøpte det av bekjente i eget nærmiljø. På Plata var det både utrygt og flaut å kjøpe stoff, mente ungdommene. Det åpne rusmiljøet virket snarere avskrekkende enn tiltrekkende på dem.

Forskernes funn ble bekreftet av Uteseksjonen: De så svært sjelden tenåringer på Plata. Når det skjedde, var det ungdom med omfattende ruserfaring fra før. Likevel slo media stort opp at Plata rekrutterte vanlig ungdom til rusmiljøet.

Sandås var selv en av ungdommene som ble mer skremt enn fristet av Plata.

– Jeg husker at mange samlet seg der om sommeren, og det var tydelig at de strevde. Selv i ganske frika kretser ble Plata ansett som et fælt sted. Det var ikke noe man ville være en del av, men det var fascinerende i den forstand at det var midt i Oslo sentrum. Det første turistene møtte, var rusmiljøet. Så ble man opptatt av at ting skulle se finere ut, og det ble mye gentrifisering i området. Alt dette fokuset på en glatt overflate provoserer meg veldig.

Alt ser likt ut

De to monumentene vi har besøkt er en del av en serie på tre, kalt «Små monumenter». Det tredje monumentet er utformet som en benk og står på Grünerløkka, ved «Eika», der ungdom møttes og sniffet lim på 1980-tallet.

Vi blir værende på Plata, der Sandås får flere tanker om gentrifiseringen av Oslo, som nå rammer rusmiljøets nye tilholdssted. 

– Nå totalrenoverer de Storgata, slik de har gjort her nede. Det legges til rette for generisk næringsliv, der alt ser veldig likt ut. Det er underforstått at det ikke er noen plass for rusmiljøet der lenger etter oppussingen. Jeg synes det er feil at man hele tiden skal prøve å gjemme det bort eller fjerne det. Da blir det bare mer uoversiktlig for alle som prøver å hjelpe, og så sprer miljøet seg til nabolag der folk bor.

Kunstneren vil minne oss om rusmiljøets tilstedeværelse i byen. Han vil også skape større forståelse for problemene, men politikken overlater han til andre.

– Det fins nok av folk som jobber med ruspolitikk. Jeg har også meninger, men jeg prøver ikke å lage politiske manifester eller propaganda. Nå er jeg veldig glad for at språket vi omtaler rusavhengige med er blitt mer humant. Så får vi se om det gjenspeiler seg i praktisk politikk.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2021