Minneord om Sverre Eika (1965-2021)

Miljøarbeider og skribent i =Oslo Even Skyrud minnes en usedvanlig lege.

Den første gangen jeg hørte om lege Sverre Eika var det fra en av pasientene hans. Beskrivelsen hennes hørtes ut som noe henta ut fra et superheltunivers eller et godt gammeldags heltesagn. I løpet av de elleve åra jeg har jobbet gatenært med folk i aktiv rus, har jeg hørt mange slike hyllester.

«Uten Sverre hadde jeg vært død for lenge siden.»

«Da jeg kom inn på Sverres kontor endret det livet mitt.»

«Sverre var den første som så og forsto meg.»

Da jeg endelig møtte mannen, konstaterte jeg at han også så ut som en superhelt, med overdimensjonerte biceps og nakke som en premieokse. Heltekostymet hans var shorts og T-skjorte, selv midt på vinteren. 

Jeg ville gjetta dørvakt eller fribryter, men lege? Sverre kunne fortelle at han hadde prøvd alle tre yrkene, men at det siste var det som ga ham mest. Han var forresten også utdanna rørlegger og bilmekaniker, fortalte han. Han fortalte meg historier om en røff oppvekst og utsvevende unge år på byen. Et liv i gråsonene ga ham erfaringer han senere tok med seg inn i legegjerningen. Historiene var så mange og så gode, at jeg foreslo at han burde skrive en selvbiografi. Han sa at han i så fall måtte vente til han var pensjonist, for ingen kom til å ansette ham hvis de fikk vite hvor mye gærent han hadde vært med på. Selv dømte han ingen.  

Jeg var så heldig å få se ham i aksjon et par ganger inne på legekontoret, som den gang lå i Bymisjonens lokaler i Kvadraturen. Han starta alltid med å spørre hva pasienten ønsket å oppnå, og hva vedkommende selv trodde måtte til for å nå målet. Han foreskrev ikke ukritisk legemidler, som flere beskyldte ham for opp gjennom årene, men gikk i dialog med den som søkte hjelp og kom med forsiktige råd og alternativer. For Sverre var rusbrukere både pasienter og individer. Målet deres kunne være rusfrihet, eller bare et mer stabilt liv, og Sverre visste at veien dit ikke var den samme for alle.  

Traumer, angst, uro og depresjoner er ofte årsaker til rusbruk, men også store hindre på veien mot et liv uten rusen i førersetet. Sverre visste at hvis man ikke også behandlet disse lidelsene, var sjansen for å lykkes med å ta livet tilbake liten. Har du stempelet «rusavhengig» i journalen din, er det svært få medikamenter du får tilgang til for å hanskes med dem, og Sverre mente dette skyldtes en moralisme og et utdatert syn på denne pasientgruppa.

Hvorfor skal en rusbruker behandles annerledes enn en kreftpasient? Var ikke målet å gjøre folk friske? Gi dem en sjanse til et godt og langt liv? For Sverre var ikke denne sammenligningen bare en retorisk øvelse. Før han begynte å jobbe innen rus­feltet, var han noen år lege ved en kreftavdeling, og fulgte pasienter gjennom sykdommen og ofte livet ut.  

Sverre maste i fire år om at jeg skulle sende ham gamle bilder. Jeg prøvde å sende dem flere ganger, men han klarte aldri å åpne vedleggene, fordi han ikke skjønte datamaskiner. Sosiale medier skydde han som pesten. Han ville at jeg skulle sende ham en minnepinne i posten, og det ble en stående vits mellom oss, at jeg aldri fikk ut fingeren. Bildene det gjaldt var stort sett fra Rwanda i 2017, tatt under innspillingen av dokumentarserien om oppstarten av =Kaffe, hvor Sverre var med for å følge opp deltagerne.

Den siste dagen ventet vi på at tv-folka og baristaene skulle bli ferdig med et besøk i en Unicef-landsby i det karrige, tørre landskapet nær grensa til Burundi. Sverre kjeda seg etter to minutter, og satte i gang med helsesjekk av alle landsbyboere som ville ha det. Han målte blodtrykket, klemte litt her og der, og lytta på hjertet. Han ba noen av pasientene komme seg til legen, med klar beskjed om hva han mistenkte var årsaken til plagene deres. Når det ikke var flere igjen som ønsket konsultasjon, lærte han ungene kampsport, til stor jubel. Jeg tror jeg aldri har vært så full av beundring for noen som jeg var for Sverre den dagen.  

Da pandemien traff oss i mars 2020, gikk Sverre rett i frontlinja i krigen mot viruset. Han jobba 15–16 timer om dagen på feberpoliklinikk på Hasle, hvor de tok imot alvorlig syke koronapasienter. Jeg møtte ham før han skulle delta på en direktesending fra lokalene våre. Da kom han rett fra jobb, med merker etter ansiktsdeksel fortsatt preget inn huden. Han duppet nesten av et øyeblikk i stolen før han skulle i studio, og fortalte at han kunne sovne sittende mellom vaktene på klinikken. Da han satte seg i stolen var det allikevel ikke den nye krigen han ønsket å snakke om, men den kampen han alltid hadde kjempet, for at rusbrukere skulle ha like rettigheter og valg som andre pasienter. 

Sverres bortgang preger mange av de menneskene jeg jobber med. De sørger over tapet av en venn, samtidig som de frykter for hva som kommer til å skje nå. Vil medisinene bli tatt fra dem? De som ga muligheten til å leve et mer fullverdig liv, borte fra gata? Jeg vet ikke hvor mange som mista fastlegen sin denne søndagen i september, men jeg er sikker på at mange av dem reagerer nettopp slik. Med fortvilelse, rådvillhet og frykt for en fremtid uten «de narkomanes egen lege».  

Jeg føler på det samme selv.  

Sverre hadde en naturlig autoritet, som tvang selv de som var uenig med ham til å lytte. Fordi de forsto at Sverres kamp ikke først og fremst var politisk, men empatisk. Ikke mot rusen, eller for bruk legemidler, men for menneskets rett til å bli sett og hørt. Hullet han etterlater seg er gigantisk. Som en av Sverres pasienter, Lucas, skrev i 2015: 

«Sverre er supermann. Han gjør det som egentlig krever femten leger – hele tiden. Hva skjer den dagen han forsvinner? Det skremmer meg.»