Minneord for en narkis
Jeg ville ikke tro på dem som sa du var borte. Ofte skjer det at vi som jobber hos =Oslo hører rykter i miljøet, falske dødsbudskap og spekulasjoner. Mer enn en gang har noen kommet inn døra, og blitt hilst med: jøss, lever du? Men mange kommer aldri mer inn døra i Skippergata 14. Flest mister vi til overdose, organsvikt og selvmord. Noen ganger får vi aldri vite hva som skjedde. Noen ganger får vi ikke vite om det før lang tid er gått. Noen ganger får vi aldri vite hvor et menneske vi har blitt kjent med har blitt av, om det er gått bort eller har klart å skape seg et bedre liv.
Det tok mange dager fra jeg hørte ryktet, til jeg var sikker på at det stemte. At du var borte. Jeg husker du såvidt hadde nevnt hjertesykdommen. Vi spøkte med at hjertefeil og amfetamin var en dårlig kombinasjon. Allikevel var jeg ikke bekymra. Du var jo så tøff. Så seig. Den hardeste dama i Skippergata. Den eneste jeg synes det var greit å få kjeft av. Fordi kjeften alltid blei utdelt på vegne av noen andre. Som regel en av de yngre jentene. De som hadde blitt tygd på og spytta ut av byens gater utallige ganger. Jentene som noen dager er så syke at de ikke klarer å selge magasinet, men heller står på et hjørne og venter på neste tur. Jentene som noen dager skriker til oss bak disken for hva som helst, fordi de ikke klarer å holde så mye vondt inne. Så du en av dem bli oversett eller ikke bli behandla med nok respekt, da smalt det fra deg. Kanskje var det fordi de jentene ikke hadde noen andre der ute, kanskje fordi du kjente igjen deg selv i dem. En yngre og reddere utgave av deg.
Når det smalt, noe det gjorde ganske ofte, smalt det alltid kontrollert. Du ordla deg godt, og lot ikke følelsene ta overhånd. Mer en en gang måtte jeg krype til korset, og innrømme at situasjonen kunne vært takla bedre. Du ønska bare disse tingene: gjensidig respekt, og forståelse for andres situasjon. Vi ble vel venner på et vis. I hvert fall gode kolleger. Kunne sitte og snakke i timevis, hvis det var en rolig dag. Du var kunnskapsrik så det holdt. Særlig om litt esoteriske emner. Du lærte meg om antroposofien og om østlig mystikk. Ting jeg alltid hadde skygga unna, som den inngrodde skeptikeren jeg er. Du respekterte det standpunktet, men mente at all kunnskap var et gode, og at jeg godt kunne legge noen fordommer på hylla. Jeg gjorde det. De eneste gangene du ble stille var hvis jeg spurte deg om deg. Da skifta du emne, ble taus eller fikk dårlig tid. Så jeg slutta med det. Nesten alt jeg vet om deg har jeg fått vite fra andre. Da du var borte, kom de som kjente deg. De ga meg kjente bruddstykker av det som må ha vært et ensomt liv.
Ordet ensomt blir egentlig feil. I hvert fall hvis det å være ensom er å ønske kontakt med andre, men være nektet det. Din isolasjon og fraværet av nære venner var nok selvvalgt. Du skremte mange vekk med ditt bistre uttrykk og din strenghet. Aldri et smil. Jo, forresten. Jeg så deg smile godt en gang. Det var da den yngste sønnen min kom på besøk til meg på jobben. Han må ha vært rundt ti. Du var den eneste av selgerne som var igjen i lokalet, og du ville gjerne hilse på. Jeg så noe jeg aldri hadde sett før i øynene dine, da du satte deg ned på huk foran ham. Det skarpe smeltet vekk. Det som alltid var klart til hugg la seg rolig ned. Du tok ham i hånda og hilste, og så spurte du ham ut. Om alt. Da han fortalte at han var fast bestemt på jobbe som filmregissør, ble du imponert og interessert. Da du fortalte ham om galaksen vi lever i (jeg skjønner ikke hvordan samtalen kom inn på det, men det gjorde den) ble han tilsvarende imponert og interessert. Sønnen min husker fortsatt godt dette møtet, selv om år har gått. Den gang visste jeg ikke at du en gang hadde hatt en sønn selv. Visste ikke at han hadde omkommet i en ulykke da han var så alt for ung.
Det er så mange ting jeg kunne ha tatt med i dette minneordet. Du ville nok ment at jeg har skrevet mer enn nok. Kanskje at jeg aldri skulle begynt å skrive dette i det hele tatt. Antagelig det siste. Jeg på min side angrer som en hund på at jeg ikke fortalte deg hvor mye jeg egentlig satte pris på deg. På omsorgen du viste, på lærdommen du ga. Hadde jeg møtt deg en gang til, så skulle jeg gjort et forsøk. Men du ville helt sikkert ha skifta emne, blitt taus eller fått veldig dårlig tid. Det går fint. Jeg skjønner.
12 kommentarer
Ene Boer
ETT FOTAVTRYKK ,: kun synlig for de som har fått tiden og fortroligheten i å bli berørt av skoens eier, medmennesket. Dø skal vi alle, og nettopp ved at man har vært så heldig og bli husket, savnet og har berørt andres hjerterot, så lever en etter livet. Det er en trøst og gir en mot til å åpne seg for ett uforutsett øyeblikk å berøre et medmenneske. ” make me feel important” hørte jeg en foredragsholder mente burde stå i alles panne. Dette hadde da vært en gave for alle man samtaler med. Kanskje for noen hadde dette lille sympatiske øyeblikket reddet en dårlig dag, en dyp ensomhet, gått videre litt rakere blitt sett!! Jeg er en en grublende melankoliker, litt benektelse for sannheten i å innrømme dyp depresjon og selvoppfatning av verdiløshet. Dette unner jeg ingen, og går jeg ut blant deg og andre, da tar jeg “på meg” motet og klistrer den teksten i panna på folk jeg møter. Fet krever at jeg må se høyere opp enn jeg føler for, for plutselig møter jeg noen som leser det samme teksten i min panne. Da orker jeg en dag til. Og kanskje en gang vil noen ønske meg en slik rørende nekrolog . Da må en tørre å se seg rundt, berøre en og annen, se andres behov, se mennesket bak det andre fordømmer. Tenk det: de di fordømmer, dømmer seh selv 100 ganger mer. Den arrogante djevelen er en redd liten gutt, den perfekte sminka dama, er redd for avvisninger, og den usympatiske skrytepaven, åpner ikke postbunken med inkassomonster. Gi meg ett perfekt menneske!!!!
Anne Mari Nystuen
Nekrologer er sjeldent dårlige, men å være så bra at man intenst skulle ønske å treffe avdøde og forfatter. Det er uvanlig.
Nydelige ord om ett medmenneske som har gått bort.
Judith osborne-egeland
TAKK for med-menneskeligheten. TAKK at det innebærer respekt for annerledeshet. TAKK Gud at vi har dine øyner, ører og hender – som kan se, høre og gjøre og være – på så mange måter.
TAKK for din kjærlighet
monica
Så vakkert skrevet! Er sikker på at hun ville satt pris på det, i det minste inni seg. For selv om hun ikke likte å snakke om seg selv tror jeg hun ville likt at noen snakket pent OM henne!
<3 R.I.P kjære Medmenneske.
TorilMelby Eriksen
Burde ha KONGENS FORTJENESTE MEDALJE noen av dere som jobber i =Oslo. “Flottere” mennesker har jeg aldri møtt.
marthin westrheim
Hvil i fred kjære medmenneske 🙂 🙂 🙂
Nina Heggelund
Takk for påminnelse om verdighet og menneskeverd! Nydelig skrevet!
Elin
Så vakkert, men all så tungt å lese. Feller en tåre for livet som har gått henn
Monica Ekrem
For en vakker nekrolog. Den var rørende og til ettertanke.
Bjørn Lorvik
Flott skrevet noe vi alle burde stoppe opp og tenke over .
Wenche
sen fredag på kontoret, jeg felte en tåre over livet som er over, over en fin og naken nekrolog.
Celine Wormdal
Takk for en vakker nekrolog!