Michelle elsker den nye jobben sin

Da Michelle Muren fikk jobb på =Kaffe nylig, ble hun sjokkert. Nå vil hun rydde opp i gamle traumer, og håndtere følelser med noe annet enn rus.

Tretti år gamle Michelle Muren har aldri hatt lønnet arbeid, bortsett fra tre måneder på Lampehuset da hun var atten. Der fikk hun sparken på grunn av rus. Nå har hun fått jobb på Erliks kaffebar i Oslo, =Kaffe.

– Jeg fikk telefonen da jeg var hos mamma i Ålesund og avruset meg selv. De hadde sett på søknaden min og lurte på om jeg ville komme til intervju. Jeg ble så sjokkert! Jeg husket ikke en gang at jeg hadde levert søknad. Det var to år siden, samme dag som kafeen åpnet. Denne jobben føles som en belønning for at jeg har tatt gode valg. Det var ren glede å få den.

Ren glede er ikke akkurat noe som har kjennetegnet Michelles liv. Fra første skoledag ble hun mobbet.

– Jeg ble angrepet før jeg kom inn gjennom døra om morgenen. Mobbingen gikk oftest på utseendet, men jeg tror mange oppfattet usikkerheten min. Jeg var lett å utnytte. De kalte meg stygg og ekkel, sa jeg ikke var verdt noe og at ingen ville ha meg. Dette fikk jeg bekreftet hjemme også. Det var det verste.

Da Michelle var elleve drakk hun seg ordentlig full for første gang. Omtrent samtidig fikk hun diagnosen borderline, og høye doser med medisiner. Da bodde hun hos faren sin i Sverige. Foreldrene var skilt. Moren hadde flyttet til Norge for å jobbe til sjøs da Michelle var seks år.

– Da jeg var tretten ville ikke pappa ha meg lenger, så jeg ble sendt til mamma i Ålesund. Jeg var ikke grei som barn, men mamma beviste gang på gang at hun støttet meg. Hadde jeg ikke hatt mamma hadde jeg ikke overlevd.

Skolen ble et mareritt for Michelle, også i Ålesund.

– Når mobbingen bare fortsatte i Norge, ble jeg sikker på at det var meg det var noe galt med. Jeg byttet skole fire ganger. Den eneste skolen hvor jeg ikke ble mobbet, var en skole for problembarn. Der fikk jeg venner. Jeg drakk fordi vennene mine drakk. Noen av dem var til og med yngre enn meg. Noen hadde foreldre som ruset seg, og de fleste hadde problemer hjemme.

Michelle hadde hatt problemer med både mat og søvn siden hun var liten. Snart fant hun et rusmiddel som fungerte bedre som medisin enn alkoholen.

– Da jeg begynte å røyke hasj, sov jeg som et barn og spiste som en gris. Endelig kunne jeg le og ha det bra. Jeg oppsøkte ikke annen rus, men jeg kom borti amfetamin på en nyttårsfest. Da jeg begynte med det, kunne jeg plutselig klare meg lenge uten mat og søvn. Det endte med psykose. Jeg var så knekt at jeg trengte noe for å lande. Det ble legemiddelet Dolcontin, et opiat jeg kjøpte på gata. I en alder av fjorten og et halvt var jeg allerede ferdig med amfetamin.

Det hører med til historien at Michelle begynte med selvskading som niåring. Når hun skar seg opp med kniv, følte hun at hun fikk kontroll over indre smerter.

– Selv om rusmidler ikke fantes, ville jeg hatt enorme problemer. Da ville jeg fortsatt med selvskadingen, og vært destruktiv på et helt annet nivå. Du kan si at jeg byttet ut kniven med sprøyta. Jeg sluttet å skjære meg opp da jeg begynte med opiater. Den rusen roet ned selvforakten, og gjorde det lettere å gå videre i livet.

Michelle har mye erfaring med ulike former for rusbehandling. Første gang hun kom i behandling, var hun på avrusning i Ålesund. Det ble en dårlig opplevelse.

– På det stedet skulle alt være cold turkey. Ville du ha en Paracet, måtte de ringe levevakten, og svaret var alltid nei. Etter tre uker med avrusning gikk jeg rett til første skoledag på videregående. Jeg rakk ikke en gang å gå hjem først. Det tok en uke før jeg begynte å ruse meg igjen.

Hun har mange meninger om hva som kan gjøres bedre i rusomsorgen.

– Det blir helt feil å angripe rusen som hovedproblem. Rusen er symptomet. Det fins én institusjon jeg har likt bedre enn de andre: Manifestsenteret, hvor jeg var i 2012. Der fikk jeg noen verktøy for å håndtere ulike situasjoner. Jeg lærte hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde på traumer. Det fikk meg til å se hvordan ting hang sammen. Jeg likte at vi ble undervist om avhengighet og hjernens belønningssystem. Gruppeterapien fungerte også veldig bra for meg. Mange andre institusjoner har bare vært oppbevaring.

Første gang Michelle var innlagt i langtidsbehandling fikk hun det mye verre etterpå. Andre gang føltes det omtrent likt da hun dro som da hun kom. Tredje gang fikk hun det litt bedre. Hun forteller om et av de dårligste minnene:

– Ett sted fikk vi arbeidstrening som gikk ut på å vaske toalettene til de ansatte. Det gjorde at vi følte oss som mindreverdige slaver. Vi ble irriterte og vanskelige å behandle. I jobben på =Kaffe hender det også at jeg vasker toaletter, men det føles helt annerledes å vaske etter kundene. Jeg føler meg som en ressurs.

Når Michelle våkner, har hun alltid et russug. Så tenker hun på jobben, og kjenner at suget blir mindre.

– Hos =Kaffe føler jeg meg velkommen og akseptert for den jeg er. Jeg har så stor respekt for kollegene mine at jeg ikke vil komme rusa på jobb. Jeg elsker hvordan de som allerede jobber her tar imot nye medarbeidere. Det gir meg mye glede å få positiv feedback og være til nytte.

Michelle har tatt tak i livet sitt på mange plan. Etter å ha avruset seg selv hjemme hos moren fikk hun prøve naltrekson. Det er et stoff som blokkerer for virkningen av heroin. Hver dose varer en måned. Nå har Michelle fått sin andre naltrekson-sprøyte.

– Jeg er blitt fortalt at mange demoner kan komme fram når man nettopp har begynt på naltrekson. Før gikk jeg på Subutex, som dempet følelsene mine. Naltrekson demper ingenting. Da prøver jeg å finne andre måter å flykte fra følelsene mine på.

For å få orden på følelsene har Michelle søkt seg inn på Slemdal behandlingssenter, som drives av Blåkors. Til sommeren får hun plass.

– Jeg tenkte meg grundig om før jeg valgte dette stedet. Der har de traumehjelp. Jeg kan bearbeide skader jeg har fått gjennom alle år, som er grunnen til at jeg ruser meg. Dessuten er det bra for meg å være sentralt i Oslo. Da kan jeg jobbe på =Kaffe mens jeg er innlagt. Jeg kan også jobbe frivillig for Foreningen for human narkotikapolitikk. Det øker sjansen for at det skal gå bra med meg etterpå. Når du er innlagt på en institusjon er det veldig mange timer med dødtid. Da er det mange som får russug. Som regel får du ikke lov å se på TV eller bruke data. Jeg er glad jeg har noe å fylle tiden med.

Michelle har også store planer om utdanning. Nå tar hun opp matte og naturfag fra videregående for å få studiekompetanse. En etterlysning på Facebook har ført til at flere gode hjelpere har tilbudt henne privatundervisning. Målet hennes er å bli ruskonsulent.

– Jeg vil vise hvordan man kan gjøre en god jobb som ruskonsulent, for det har jeg ikke opplevd. Den ultimate drømmen er å starte min egen institusjon. Der vil jeg bruke katter og hunder som en del av terapien. Det er også en annen grunn til at jeg vil ha med dyr: I dag må mange rusavhengige takke nei til behandling fordi ingen kan passe dyrene deres.

Michelle er selv redd hun må ofre plassen på Slemdal for de to kattene sine. Hun leter etter noen som kan ta seg av dem mens hun er innlagt. Hannkatten Karma var hjemløs før den slo seg ned hos henne. Den andre er en hunnkatt som heter Smulan.

– Kattene er barna mine. Jeg hadde ikke hatt sjans til å holde meg rusfri uten dem. Da hadde jeg ikke hatt noe å komme hjem til. Jeg er mer glad i dyr enn i mennesker. Kattene er tvers gjennom snille og elsker meg uansett. De kritiserer meg ikke, og bryr seg ikke om hvordan jeg ser ut.

Vil du hjelpe Michelle med å passe kattene i ett år fra juni, kan du kontakte Michelle Alexandra Muren på Facebook. Hun betaler for kattemat og andre utgifter.

Det er lett å forstå hvorfor Michelle føler seg tryggere på dyr enn på mennesker. Går hun inn på et tog og ser en gjeng med ungdommer, får hun panikkangst. Hun får flashbacks til skoletiden, og kan høre vonde ord som ble sagt til henne. Det er da russuget blir aller sterkest.

– Ingen har gått inn i mobbingen, og hva den har gjort med meg. Det er blitt feid til side. I dag er jeg bare blant folk når jeg er på skole eller jobb. Som tidligere rusmisbruker er jeg mer isolert enn jeg var som aktiv rusmisbruker. På skolen føler jeg ikke at jeg har noe til felles med de andre. Jeg føler meg mer ensom der enn hjemme. På =Kaffe har jeg likesinnede rundt meg, og kan være meg selv. Derfor elsker jeg den nye jobben min!

Å jobbe på =Kaffe handler om mye mer enn å skjenke kaffe. Mange kunder vil snakke om sine egne problemer med medarbeiderne. Med Michelle begynner de ofte å snakke om døden. Hun har tidligere stått fram i VG med historien om sin store kjærlighet, som døde i armene hennes for fire år siden.

– En eldre mann som hadde mistet kona sto og snakket med meg en halvtime i kassen. Jeg prøver å være en god lytter, men jeg må stenge av mine egne følelser av og til. Etter at kjæresten min døde fikk jeg posttraumatisk stresssyndrom. Jeg bebreider meg selv for at jeg ikke klarte å redde ham fra overdosen.

Selv om Michelle kan være ensom, er hun veldig sosial av natur. Hun blir glad når kundene på =Kaffe vil prate, og særlig når de viser interesse for svarene hennes. De ansatte i kafeen jobber skift, med vakter på fire timer. Kundene spør ofte etter medarbeidere som var med i TV 2-serien om kafeen. Etter at serien ble laget, er flere vanskeligstilte blitt ansatt, og kafeen har begynt å holde åpent på lørdager. Vil du stikke innom, er =Kaffe lett å finne. Den ligger rett overfor Stortinget t-banestasjons utgang i Akersgata.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo april 2019.