Mer harmoni med harmoni

Er duetten vår tids protestvise? Kan blandakor redde verden?

Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands

Hadde jeg vært like gammel i mitt fødeår som jeg er i dag, ville jeg vært født i 1920. Jeg ville vært et barn av både varm og kald krig, og opplevd både ungdommens og motkulturens fødsel. I stedet ble jeg født i 1972, som et barn av den kalde krigen. Hvis jeg ønsket å høre gode protestsanger, måtte jeg altså ty til musikk spilt inn før jeg ble født.

Gamle kamper

Det fantes riktignok mengder av politiske tekster og sinte unge kvinner og menn på 1980-tallet også, ikke minst innen punk og tidlig hip hop, men Bob Dylan og Buffy Sainte-Marie var litt lettere på ørene mine. Litt mer romantisk protesterende, om du vil. Uansett ble resultatet at jeg hadde et nærere forhold til kampen mot allerede avsluttede kriger enn jeg hadde til den mot Thatcher og Reagan.

Sanger om amerikanere

På amerikanske universiteter har studentene igjen okkupert plener og bygninger. I Israels krig mot Gaza har de funnet sitt Vietnam. Men vil protestsangen igjen bli aktuell? Jeg tviler. For det første er det nok vanskeligere å skrive tekster om en krig hvor ingen av dine egne er involvert. Sangene om Vietnamkrigen handlet jo ikke om Vietnam, men om amerikanske soldater, krigshissere og bakmenn. Om politikere og profitører. For det andre kan plateselskapene være redde for å støte vekk kunder, i en verden med steile fronter. Samfunnet var riktignok polarisert på 1960-tallet også, men i dag kan millioner av misfornøyde forbrukere mobiliseres på sekunder.

Sangfugl med nye fjær

Er virkeligheten kanskje så skremmende akkurat nå at vi søker tilbake til noe enklere? Til og med protestvisene er nostalgiske. Det mest politiske innslaget på Beyoncés ganske fine countryalbum «Cowboy Carter», er en vakker versjon av Paul McCartneys «Blackbird» fra 1968, en låt om den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Noen vil mene det er nostalgi, andre at den er like aktuell i dag. Det kommer kanskje an på hvilken side du har tatt i kulturkrigen. Artig nok påsto mange i starten at Beyoncé hadde politisert en uskyldig trudelutt om en sangfugl. Det stilnet da opphavsmannen selv rykket ut og forklarte at den ganske riktig er en protestvise.

Nostalgi eller terapi?

Det at dronningen av RnB vender seg til akkurat country, er kan hende et tegn i tiden. Men et tegn på hva? Kanskje på at vi er i ferd med å lulle oss inn i nostalgi for å rømme fra en verden hvor alt trekker i feil retning. Påfallende mye av musikken som gjør det bra i dag, gjenskaper lyden av en forgangen tid. Ungdommen hører på britpop fra første halvdel av 1990-tallet, denne lille lomma av tid hvor vi trodde det var håp om en fremtid, før usikkerheten kom snikende. Husker du?

Er nostalgien i musikken og på skjermen heller et forsøk på å reparere verden? Å minske polariseringen som har løpt løpsk ved hjelp av sosiale medier og politiske demagoger?

Den viktige duetten

Et godt eksempel på fenomenet fant sted under årets Grammy-utdeling i februar. For første gang på 15 år gikk 60 år gamle Tracy Chapman, et ikon for både skeive og afroamerikanere, på scenen. Foranledningen var en ny vår for hennes monsterhit fra 1988, «Fast car», da den streite, hvite og veldig mannlige countryartisten Luke Combs i fjor gjorde stor suksess med sin versjon av låta. Selv om Combs bedyret sitt nære forhold til sangen i oppveksten og sin store respekt for låtskriver Chapman, anklaget såkalt progressive stemmer ham for kulturelt tyveri og hvitvasking. Stemmene stilnet da Chapman og Combs stilte sammen på scenen under nevnte prisutdeling for å fremføre samtidens kanskje viktigste duett. Kanskje var den starten på slutten på den utmattende kulturkrigen vi har stått i de siste årene? Et slag mot den økende polariseringen i det amerikanske samfunnet var det i hvert fall.

Syng sammen!

Kanskje er det her vi finner vår tids protestviser? I de som tør å strekke ut hånda og stemmegaffelen på tvers av konstruerte skillelinjer. Jeg har troen på det prosjektet. For skriver du en sang om noe du er forbanna på, vil det alltid være andre som mener det motsatte. Da vil jeg heller se mer av samarbeid som Tracy og Lukes.

Jeg er sikker på at den politiske debatten ville blitt mer sivilisert hvis vi fikk et stortingskor med deltakere fra alle partier. Det siste vi trenger, er flere som skriker ut sine meninger for døve ører på den andre siden av kløfta. Vi trenger at folk synger sammen. Mer harmoni, bokstavelig talt.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 6/2024.