Mener barn får dårligere rusomsorg enn voksne

Norske kommuner har lenge strevd med å gi gode nok barnevernstjenester, og i 2022 fikk kommunene enda mer ansvar for barnevern. Det gjør barneombud Inga Bejer Engh opprørt, ikke minst på vegne av mindreårige med rusproblemer. 

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Rett før jul hørte vi noe på radio som vi måtte finne ut mer om: Barn og unge som strever med rus får dårligere hjelp enn voksne. Det var barneombud Inga Bejer Engh som snakket. Den tidligere tingrettsdommeren og statsadvokaten har hatt denne rollen i snart seks år, og i denne perioden har flere barn mistet livet i barnevernets omsorg. Aftenposten har avdekket at dette gjaldt ti barn bare mellom 2020 og 2023. Mest oppmerksomhet fikk Mille og Mina, de 16 år gamle tvillingjentene som døde av overdose i Spydeberg i fjor. 

Et eget institusjonsutvalg har sett på hjelpen barn får på barnevernsinstitusjon. Utvalget har påpekt at barns rusproblem ofte anses som et atferdsproblem. 

– Rusomsorg for voksne har fått stort fokus og er blitt stadig bedre. Det er mye mer tilfeldig om barn får rett hjelp, og ofte havner de i barnevernet. De kan ende opp på en institusjon som mangler spesialisert kompetanse. Først når du blir 18, defineres du som pasient og får rushjelp og rettigheter i helsesektoren, forteller Bejer Engh.   

Tidligere ble også voksne med rusproblemer først og fremst ansett som et ordensproblem, og atferden fikk stor oppmerksomhet. Denne gamle tankegangen henger igjen for dem under 18 år, mener barneombudet. Man glemmer at det ofte er et tegn på underliggende problemer når barn ruser seg, og problemene kan være sammensatte. Spydeberg-tvillingene hadde lenge hatt alvorlige spiseforstyrrelser. 

– Helsetilsynet har gått gjennom disse og andre dødsfall og konkludert med for dårlig samarbeid mellom ulike tjenester. Et rigid sektorsystem motvirker at vi klarer å gi god hjelp til barn som strever i Norge. De sentrale sektorene er barnevern og helse, men det kan også være skole, Nav og andre. De klarer ikke engang å bli enige om hva barnets problemer er. Helsetilsynet sier at hver tjeneste leverer som de skal innenfor sitt mandat, men summen er ikke god nok. De blir ikke målt på samarbeid.

Skaden skjer tidlig

Folk som får ruslidelser har som regel debutert tidlig med alkohol eller illegale stoffer. Ofte hadde de psykiske vansker i oppveksten og problemer på skolen. Skal vi tenke samfunnsøkonomisk, burde barn og unge fått den aller beste hjelpen, mener barneombudet.

– Jeg har til gode å se et politisk parti som har gått til valg på bedre hjelp til denne gruppen. Her har politikere mulighet til å fylle en enorm samfunnsoppgave. Det virker baktungt å gi topp hjelp først når folk blir voksne. Skaden skjer ofte i barneårene. Kommunale hjelpetjenester bør tettere på i skolen, der mange lærere opplever at de blir stående alene. Skolen er navet i barnets liv og egentlig også i hjelpetjenestenes mulighet for koordinering. 

Er det noe Norge ikke mangler, så er det reformer. Barnevernsreformen trådte i kraft fra 2022 og ga kommunene mer ansvar for utsatte barn. 

– Solberg-regjeringen satte dette i bevegelse, under forutsetning av en utstrakt kommunesammenslåing. Vi skulle få store, robuste kommuner med finansielle muskler, som kunne bygge opp tunge fagmiljøer. Det skjedde i liten grad.

Da Norge fikk ny regjering høsten 2021, var regjeringspartiene Ap og Sp enige om at tvangssammenslåtte kommuner kunne søke om oppdeling igjen. Samtidig sørget Støre-regjeringen for at barnevernsreformen ble satt ut i live.  

– Jeg stiller alvorlig spørsmål ved om det er til barns beste at kommunene har fått enda mer ansvar for barn i barnevernet, både faglig og økonomisk. Det blir som å gi mer ansvar til en ansatt som lenge ikke har klart å gjøre jobben sin. Barn har rett til likeverdig hjelp uansett hvor de bor, men kommunene har helt ulike forutsetninger for å kunne hjelpe. 

Feil pengebruk

Mens norske skoler og barnehager har en bemanningsnorm, stilles det ingen krav til antall ansatte i kommunens barnevernstjeneste. Det er helt opp til hver enkelt kommune. 

–   Halvparten av norske kommuner har under 5000 innbyggere. Vi vet at du trenger trening for å bli god til noe. Noen kommuner har knapt én beslutning knyttet til omsorgsovertakelse i året. De kan sende en helt nyutdannet person inn i et hjem med store, komplekse utfordringer. Vi må heller sette inn den beste hjelpen så tidlig som mulig. 

Bejer Engh har jobbet mye med utsatte barn, og hun ser en fellesnevner: I Norge vet vi mye om hva som fungerer, enten det gjelder barnevern, helse, kriminalitet eller spesialundervisning. Forskningen finnes, men vi setter i for liten grad kunnskapen ut i praksis.

– I psykisk helsevern har kommunen ansvar for lette til moderate plager utenfor spesialisthelsetjenesten. Veldig lite av denne helsehjelpen er i tråd med det vi vet virker. Vi bruker ikke pengene riktig. På alle felt Barneombudet er innom, mangler det en bro mellom forskning og praksis.  Myndighetene er ikke gode nok til å implementere tiltakene som vi vet virker. Eksempelvis brukes det fortsatt behandlingsmodeller på rusfeltet vi ikke kjenner effekten av.

Det fins kommuner som gjør en god jobb med barnevern. Det er de som har skjønt hvor tungt ansvaret er, mener Bejer Engh. Hun trekker fram Bærum, der de er flinke til å iverksette tiltak basert på ny kunnskap. Når det gjelder barn og rus, er det store mangler i hele landet. 

– Nesten halvparten av norske kommuner mangler oppsøkende tjenester for barn og unge. Skal vi få en reell rus- og behandlingsreform, må det først stilles krav til hva kommunene skal ha på plass. Dette er så kostbart å forsømme på sikt at det trengs et helt annet og mer forpliktende rammeverk. 

Oppdaget systemsvikt

Regjeringens rushåndhevingsutvalg ser nå på hvilke strafferettslige virkemidler politiet skal ha på rusfeltet, før det kommer en ny forebyggings- og behandlings­reform senere i år. 

– Politiet er tydelige på at de ikke kan ta ansvar for forebygging alene, de trenger at kommunene stiller opp. Barnevernet har spilt inn at kommunene må ha et minimum av tiltak for å avdekke rusbruk og hjelpe barn med rusutfordringer. Skal vi ha en dreining fra straff til hjelp, da må hjelpen være der. Det trengs oppsøkende team og utekontakter. Politikerne synes å legge til grunn at kommunene allerede har masse gode rustiltak, men det har de ikke. 

Før hun ble barneombud, jobbet Bejer Engh mye med ungdommer og unge voksne som hadde begått kriminalitet. Hun har til gode å møte noen unge lovbrytere som har håndtert skolen. 

– Klarer du deg på skolen, faglig og sosialt, vil du høyst sannsynlig klare deg bra i livet. Klarer du deg ikke, er det en enorm risikofaktor. I norske fengsler finner du mye lærevansker og avbrutte skoleløp. Ofte falt folk av midt på barnetrinnet. Jeg er redd vi ikke klarer å fange opp barn som strever tidlig nok. Jeg hører om barn som blir diagnostisert med dysleksi og lærevansker først på videregående. Vi sparer oss til fant ved ikke å sette inn hjelp tidlig.

Som dommer traff Bejer Engh mindreårige som hadde vært på barnevernsinstitusjon i flere år. Først da de gjorde noe straffbart og kom inn i rettssystemet, fikk de kartlagt helsa. Ofte hadde de alvorlige diagnoser som ingen visste om. 

– Det kunne være psykisk utviklingshemming eller autisme. Jeg tenkte at dette kunne være en systemsvikt, og det har jeg fått bekreftet som barneombud. Det er gjengs at barns helseproblemer ikke kartlegges når de kommer i offentlig omsorg. Vi har jobbet i flere år med å gjøre det lovpålagt. Nå er det vedtatt, og team bygges ut over hele landet. Det er det viktigste jeg har fått til i denne stillingen.   

Valg hvert tiende år

Barn under offentlig omsorg har høyere forekomst av psykisk uhelse sammenlignet med andre barn. Mange trenger hjelp fra flere tjenester. Det kan forklare hvorfor de stadig flyttes fra sted til sted. Ingen klarer å sy sammen god nok hjelp rundt dem. Spydeberg-tvillingene ble flyttet en rekke ganger i løpet av to år.

– Dette er de barna som trenger ro og stabilitet mest, og så er det dem vi gir minst stabilitet. Når staten overtar omsorgen fra foreldrene, bør den tilby den beste hjelpen som finnes. Og så tilbys gjentatte relasjonsbrudd, til barn som trenger å bygge opp tillit til voksne. Undersøkelser viser også at fosterhjem ikke får god nok informasjon om barnets fungering.

I senere tid har psykiske problemer blant barn og unge fått stor oppmerksomhet. Er det en reell økning? Det Barneombudet vet, er at antall barn og unge som søker hjelp har økt, og at det har blitt flere med de største utfordringene. Slik er det i mange land. 

– Ennå mangler vi forskning som lar oss si noe om årsaker, men det er en påfallende økning som ikke virker helt tilfeldig. I Oslo-området var det tunge koronatiltak lenge, og noen gikk hele ungdomsskolen av og på. Barn og unge som fratas strukturen, mangler ofte evnen til egenregulering, og det går verst utover de som er mest sårbare fra før. 

I Norge bor 1000 barn på barnevernsinstitusjon og nær 8000 i fosterhjem. Mens media har fokusert mye på foreldres rettigheter når de blir fratatt barn, ønsker Barneombudet å rette søkelyset på hva som trengs av hjelpetiltak. 

– Vi må snakke mer om hjelp til å forebygge at barn må flytte hjemmefra. I dag er det helt opp til hver kommune hva slags tiltak de har. Det svekker ikke bare barnas rettssikkerhet, men også foreldrenes. Vi er flinkest til å bruke penger når det brenner. Jeg har litt flåsete sagt at vi burde hatt valg hvert tiende år. Da hadde politikerne tjent på reformer for forebygging, som man ikke ser resultatet av i en fireårsperiode.

Må spørre annerledes

Når unge begår kriminalitet, er media raske til å etterspørre mer politi, straff og fengselsplasser. Altfor mange spørsmål er knyttet til reaksjoner, mener barneombudet. Så vil politikere svare på det.

– Politikerne kappes om kraftfulle, reaktive tiltak. Alle vet at vi får igjen hver krone vi bruker på forebygging, men vi handler ikke deretter. Det slutter jeg aldri å undres over. Media burde vært mye mer opptatt av å spørre politikere hvilke tiltak de har for å motvirke rekruttering til kriminalitet. Vi hadde et møte med den svenske rikspoliti­sjefen før jul. Jeg har ett råd til dere, sa han, ikke gjør samme feil som oss med å satse for lite på forebygging. 

Ungdomsstraff er et alternativ til fengsel for lovbrytere under 18 år. I samarbeid med ungdommens nettverk, ofre og hjelpeapparat blir straffereaksjonen individuelt tilpasset. Lovbryteren må følge en plan, som ofte inkluderer behandlingstilbud. Men ungdomsstraff kan bare omfatte det tilbudet som fins i kommunen der lovbryteren bor. 

– For eksempel vet vi at Oslo tingrett vegrer seg for å idømme denne typen straff fordi de mangler gode nok tilbud i kommunen. Det burde noen i kommunen ta på alvor, og ikke bare peke på politiet. Politiet har fått altfor stort ansvar for å forebygge ungdomskriminalitet, blant annet i Oslo. Dømmes du til ungdomsstraff for grov vold, skal du ha tiltak som tar tak i voldsproblematikken. Disse lovbryterne har ofte vært utsatt for vold selv. Dette må tas tak i på en måte som stopper voldsspiralen. 

Siden Bejer Engh begynte i justissektoren i 1997, har hun sett en økning i alt på den reaktive siden, som lengden på straffesaker i retten og utgifter til justis. Hun mener vi her tillater at utgiftene på den reaktive siden eksploderer, mens vi burde brukt dobbelt så mye penger på forebygging.

– Vi har sett på sakene til alle ungdommer som har sonet i norske fengsler i løpet av en treårsperiode, og det er slett ikke tilfeldig hvem som sitter inne. De har risikofaktorer herfra til evigheten. Mange har selv vært utsatt for vold hjemme. Første gang de ble registrert hos politiet, var de selv fornærmet i en voldssak.

Oppleves urettferdig

Da Bejer Engh jobbet i Oslo tingrett, var det en ungdom som hadde utøvd vold mot et familiemedlem og fått en streng straff. Da dommeren spurte om vedkommende oppfattet straffen, svarte hen: «Ja, men hvor var dere i hele oppveksten min, da jeg ble slått?» 

– Vold avler vold. Ungdommene opplever det som urettferdig at vi trår til først når de selv får en atferd samfunnet ikke aksepterer. Når de har vært usatt for tilsvarende handlinger fra sine omsorgsgivere, evner vi ikke å beskytte dem godt nok. Ofte har vi mer voksenvern enn barnevern. 

Selv om barnevernet kanskje er best kjent for å ta omsorgen fra foreldrene, tilbyr de hovedsakelig en rekke andre hjelpetiltak. Målet er aldri å bruke mer inngripende tiltak enn nødvendig, og de fleste av dem skjer derfor i hjemmet. Når Bejer Engh har møtt ungdomskriminelle, har de ofte hatt tiltak fra barnevernet som var for lette, altså ikke inngripende nok. 

– Man setter mange ganger inn tiltak overfor sårbare barn uten å vite nok om hva de egentlig trenger. Da jeg startet som barneombud, kom Helsetilsynet med en rapport hvor de hadde gjennomgått om lag 100 barnevernssaker. En av hovedkonklusjonene var at tiltakene som settes inn ikke står i forhold til problemene.

Bejer Engh forteller også at det i noen kulturer finnes en frykt for barnevernet.

– Der har vi en stor utfordring med kommunikasjon. Men mange foreldre ber selv om hjelp, og mange skoler savner en tilstedeværelse av barnevernet på skolen. Det er viktig at vi ikke får en ensidig oppfatning om at alt barnevernet gjør er gærent. Da undergraver vi det eneste sikkerhetsnettet barna har. 

Barneombudet utnevnes av Kongen i statsråd for et åremål på seks år, og kan kun sitte i én periode. Inga Bejer Engh er ferdig i jobben 15. april og begynner da som assisterende sjef i Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2024.