Mellomstasjonen ved endestasjonen

I Oslo skjer det store endringer i tilbudet til mennesker med rus­problemer. Flere er urolige for at by­rådets strategi vil etterlate en hel pasientgruppe uten et godt nok tilbud.

Jeg fikk et spørreskjema fra et konsulentfirma som skulle kartlegge oss, begynner Ada Rudskjær.

Hun setter øynene i meg med et resignert, bittert smil om leppene og tar en stor slurk av tekoppen, før hun fortsetter:

– Et av spørsmålene var om jeg var stolt av å jobbe i Velferdsetaten. Jeg svarte nei. Nei, ikke nå lenger.

Det er tyngde bak de ordene når de kommer fra Ada. Få mennesker jeg har møtt kan skilte med en så mangslungen og imponerende cv innen rusfeltet, som den 63-årige dama jeg møter på Tveita-senteret en fredag i begynnelsen av juli. Så mye har hun vært innom, at hun må stoppe opp flere ganger for å være sikker på å ikke glemme noe:

– Jeg har jobbet på feltet siden 1990. Startet som saksbehandler på det som den gang het sosialkontoret. Dette var den gang en sosialkurator kunne lage timeavtaler, dra på hjemmebesøk og starte grupper.  Altså noe helt annet enn i dag. Så jobbet jeg noen år i Uteseksjonen, så i overdoseteamet, og i 1995 ble jeg en av Oslos første ruskonsulenter. Jeg har jobbet på Tyrili-kollektivet, i Oslo fengsel, og som veileder for pårørende av rusavhengige. Det siste var kanskje det mest givende av alt, i hvert fall frem til jeg starta på Vestli rehabiliteringssenter.

Det er denne arbeidsplassen Ada har møtt oss for å snakke om. Hun jobber der fortsatt, og hun vet at det hun skal fortelle kommer til å bli sett på som kritikk av hennes arbeidsgiver, Velferdsetaten. Da vi kommer inn på det, setter hun koppen resolutt ned, og melder klart ifra:

– Det er helt greit for meg. Det må være lov å være litt kritisk nå.

I en blokk i Groruddalen

Hvis du tar t-banens linje 5 hele veien til endestasjonen Vestli og kikker til høyre i det du går ut dørene fra stasjonen, ser du rett på en grå, anonym, femetasjes blokk. En sånn det går 13 av på dusinet her ytterst i Groruddalen. Men selv om blokka ikke skiller seg ut fra de hundrevis av andre i området på utsiden, har det helt siden den ble bygget på midten av 1970-tallet bare vært én ringeklokke her. Adressen er Ragnhild Schibbyes vei 46, og på ringeklokka står det Vestli ressurssenter. Her jobber altså Ada som miljøterapeut.

På Oslo kommunes hjemmesider står det om senteret: «Vi er et tilbud til deg som ønsker et rusfritt botilbud og tilrettelagt oppfølging som forberedelse til utflytting i egen bolig. Tilbudet er i første rekke rettet mot personer som er ferdigbehandlet i spesialisthelsetjenesten, som kommer fra soning eller kan vise til periode med rusfrihet, for eksempel etter opphold ved rusfri institusjon.» Det står også at det er 32 døgnplasser og at stedet er døgnbemannet av ansatte med sosialfaglig kompetanse. Det det ikke står, er at det i dag kun er tolv av plassene som er i bruk. På et tidspunkt i 2021 var det nede i åtte.

Ada strammer munnen og forteller:

– I november 2019 ble vi ansatte og beboerne varslet om at tilbudet skulle legges ned i februar 2020. Det kom som et sjokk. 32 døgnplasser skulle gjøres om til boliger for rusavhengige. Det ble forklart med Velferdsetaten og bystyrets langsiktige strategi: å gå fra institusjonsdrift til boligdrift. De sa det var «å styrke beboernes selvstendighet innenfor en boligramme». Det høres jo flott ut, å gi alle egen bolig, men det det egentlig hadde innebåret, er færre miljøterapeuter på jobb, ingen bemanning nattestid og færre felles aktiviteter. Dette ville selvfølgelig ført til at det ble nærmest umulig å opprettholde et rusfritt miljø.

I et intervju med Dagsavisen begrunnet John Ingar Danielsen, avdelingsdirektør for rustjenester og tilrettelagte boliger i Velferdsetaten, vedtaket slik: «Hensikten er å tilby flere boliger med oppfølging for personer med rusproblemer. Vi kan styrke tilbudet og styrke deres selvstendighet innenfor en boligramme.»

Jeg leser det høyt for Ada, som rister på hodet og spør retorisk:

– Hvordan kan det å fjerne døgnbemanning og ha mindre bemanning i helgene være med på å styrke tilbudet? Og hva med dem som ikke er klar for selvstendigheten ennå? Ikke spør meg. Spør noen som har erfart på kroppen hva det betyr.

Navigerer gjennom kaos

– Å bli rusfri er en heldagsjobb, sier Johan Fossum (56).

Vi treffes i en hage rett bak arbeidsplassen hans i Oslo sentrum. Johan er akkurat ferdig med vaktmesterjobben for dagen. Han er kledd i lakserosa kortermet skjorte og olabukser, og forteller lavmælt om hvordan det å få plass på Vestli rehabiliteringssenter reddet livet hans for rundt elleve år siden:

– Jeg har alltid vært tørst. Skikkelig tørst siden 13-årsalderen. Men selv om jeg drakk hele veien, klarte jeg mye. Jeg etablerte familie og holdt på jobber. Drakk selvfølgelig på jobb hver dag. Det er ikke lett å avsløre en møblert alkoholiker, og det er dem det er flest av. Helt frem til de siste ti årene før jeg kom til Vestli. Da var det kaos.

Johan leter etter ordene når han skal beskrive denne perioden av livet. Han beskriver dager hvor det å drikke var det første han gjorde når han sto opp og det siste han gjorde før det gikk i svart på kvelden. Om hvordan han i tillegg til alkoholen også ble avhengig av å røyke cannabis for å roe nervene. Om hvordan han ikke bare mistet jobben, men også alle andre holdepunkter i livet, som familie og venner. Om hvordan han gjorde hva han kunne for å stoppe den løpske karusellen:

– Jeg hadde ikke en sjanse. Inn og ut av avrusning, institusjoner, legevakt og glattcelle. Hele det ballet som hører med til det livet der.

Under en av flere innleggelser på Trasop-klinikken, som tilbyr tverrfaglig behandling for mennesker med rus- og avhengighetsproblematikk, fikk Johan tilbud om en plass i blokka på Vestli. På vei mellom de to tilbudene hadde han en sprekk, og han forteller om hvordan han mer eller mindre drakk seg inn på Vestli. Der var det ingen takhøyde for dette, noe Johan fort skjønte:

– Jeg er ekte vare alkoholiker og trodde ikke det kom til å holde. Likevel var det dette jeg trengte: et helt rusfritt miljø, hvor jeg på den ene siden kunne leve normalt, og på den andre alltid ha noen tilgjengelig å snakke med. Og så all hjelpen med å få orden på det praktiske i livet, selvfølgelig.

Både Ada og Johan trekker frem det siste når de skal forklare hvorfor Vestli har klart å endre så mange liv. Når du har levd i rusen det meste av livet, er ofte det livet som en utbombet ruin og må bygges opp fra grunnen av igjen. Det er så mange ting som må ordnes opp i og så mye du må lære på nytt, at bare tanken på å ta tak ødelegger motivasjonen og resultatene behandling har gitt for den rusavhengige. Johan forklarer:

– Det reddet meg. Det at det var ansatt sosionomer som kunne hjelpe meg gjennom Nav-systemet og få ryddet opp i det kaoset jeg hadde skapt i økonomien. Da jeg kom til Vestli, var jeg full av angst og skam, og totalt forvirra. Det å skulle ta kontakt med Nav og kreditorer og navigere gjennom systemet, hadde vært umulig for meg i den tilstanden. Jeg skjønte ikke bæret av hva som foregikk. Uten den hjelpen hadde det vært veldig vanskelig, antagelig umulig, å etablere et edru liv.

Det var Ada som var Johans primærkontakt i de tre årene han bodde i den grå blokka i Ragnhild Schibbyes vei. Alle som bor der kan snakke med alle som jobber der, men primærkontakten er den som sitter med ansvaret for beboeren. Ansvar for at det blir satt mål og delmål, og for at målene nås. Det er også primærkontakten som holder kontakten med andre hjelpere, som fastlegen. For åtte år siden, etter at Johan hadde bodd på Vestli i nesten tre år, skrev Ada et anbefalingsbrev for ham. Dette skaffet Johan et startlån, som gjorde det mulig for ham å kjøpe et eget hjem. Det hjalp ham også å få vikariater gjennom Manpower.

– Det utgangspunktet gjorde at jeg etter hvert fikk betalt ned gjeld, fikk tatt lappen på nytt og rydda opp i all annen drit fylla fører med seg. Jeg føler meg griseheldig, sier Johan ettertenksomt og nipper til et glass vann.

Å få hjelp med alt det praktiske var essensielt for at Johan og de andre beboerne skulle kunne starte på nytt. Like viktig var det å lære seg å fungere blant mennesker igjen. På hver sin kant av byen lyser både Ada og Johan opp når de snakker om å trene på sosial omgang. Som Johan sier det:

– Etter ti år med bunnløs fyll, hadde jeg glemt hvordan å oppføre meg blant folk. Vi hadde matlagingskurs, felles middager, turer ut sammen og andre aktiviteter hvor vi måtte forholde oss til hverandre. Det ble et godt samhold mellom oss som bodde der etter hvert, og det er fortsatt noen jeg har kontakt med. Venner. Det har gått bra med overraskende mange av dem. 

Byrådet endrer strategi

Protestene og bekymringene fra ansatte, beboere, brukerorganisasjoner og opposisjonen i byrådet mot omgjøringen til boliger ble etter hvert hørt. Etter møte med beboere og ansatte, samt press fra bystyret, satte byråd for arbeid, sosiale tjenester og mangfold, Omar Samy Gamal (SV), ikke bare stengingen av stedet, men hele den vedtatte strategien med vekt på bolig på vent. Jubelen sto i taket i den grå blokka på Vestli – både over utsettelsen og all den positive omtalen av stedet, forteller Ada. Men ikke alle var like fornøyde:

I en kronikk fra november 2019, i et svar på reaksjonene mot planene om å stenge Vestli og en annen av Oslo kommunes institusjoner, Syningom i Nord-Odalen, skriver direktør i Velferdsetaten, Guri Bergo: «Strategisk plan for rusfeltet handler om å skape bedre livskvalitet ved å ta utgangspunkt i bolig og meningsfull aktivitet, de to tingene mennesker med rusproblemer sier de ønsker seg mest.

Planen handler om Oslo, ikke Velferdsetaten eller Syningom. Vi brukte lang tid på involvering og på et grunnlag bygget på kunnskap fra forskning og erfaring. Det var nybrottsarbeid og ga et solid grunnlag for ny politikk.»

Jeg leser opp sitatet for Ada. Hun svarer med et annet sitat fra direktøren:

– I et intervju sa hun også: «Jeg er ikke sikker på at institusjon er svaret. Da lurer jeg på hva som er spørs­målet.» Ikke glem at direktøren ble rekruttert av Oslo kommune fra en lederstilling i Husbanken. Hun var håndplukket til å jobbe med denne overgangen. Det er folk med denne type bakgrunn, BI-folk og byråkrater, som i dag har ansvaret for rusfeltet i Oslo.

Urolig for fremtida

Ada innrømmer at det er et stort behov for boliger til rusavhengige, men mener at hverken Byrådet eller Velferdsetaten skjønner hvor mange som ikke er klare for å bo uten personale tilgjengelig store deler av døgnet. Av alle steder hun har jobbet, mener hun Vestli har vært det ene stedet hvor folk har fått tid og mulighet til å lære seg å mestre livet uten rus. Hun mener det trengs mange flere institusjoner som Vestli. Steder hvor de som er motiverte for det, kan leve helt rusfritt og trene på å komme tilbake til verden:

–  De som mener at mer selvstendighet og flere boliger er fasiten for alle, har ikke satt seg inn i behovene som finnes, mener hun.

Johan er enig. Han er glad for at han ikke bare fikk tildelt en bolig etter den siste rusbehandlingen på Trasop:

– Jeg hadde det for meg at jeg skulle rett ut i jobb, få meg leilighet og et nytt liv. I dag er jeg veldig glad for at det ikke skjedde. I stedet fikk jeg roet ned og ryddet opp. Jeg snakket nylig med en av dem som bor på Vestli i dag. Han hadde flyttet dit fra en vanlig kommunal bygård, hvor det var mye bråk og rusmidler. Han sa det var umulig å opprettholde rusfrihet på en sånn plass. Jeg tror ikke de som har tatt avgjørelsen om å legge ned institusjonene skjønner hva rus er. For mange som meg er det å få en egen leilighet på feil tidspunkt, før du er klar, bare å be om at du faller tilbake på rusen.

Johan og Ada er enige om at den strategiske planen for rusfeltet var et steg på veien mot et mer byråkratisert og dårligere rusfelt i hovedstaden. Et av målene i planen var å fjerne enkelte byomfattende tilbud og overlate ansvaret til sosialtjenesten i hver enkelt bydel. Hovedmålet var at flest mulig skulle bo i egen bolig, enten kommunal eller kjøpt ved hjelp av startlån gjennom Husbanken. Ada er ikke optimist:

– Jeg er veldig bekymret for fremtiden. Det som skjer nå, er at fagmiljøet fragmenteres. Det kommer til å ta lang tid å bygge opp nok kompetanse i bydelene, og det kommer til å gå utover brukergruppa, sier hun, og avslutter:

– Noe av grunnen til at ressurssentre som Vestli har vært en suksess, er at det har vært samlet mange brukere med samme problematikk, som har kunnet lene seg på og lære av hverandre. Et sosialt felleskap. For at det skal oppstå, trengs et byomfattende tilbud. Det holder ikke med tre brukere isolert i én bydel, og fem i en annen, med tilgang til helt ulike tilbud. Noen bydeler har flere ressurser og mer kompetanse enn andre, og brukerne vil stå igjen med et oppstykket og tilfeldig tilbud. Det kommer til å gå galt, for mange.

Uttalelsene som omhandler Vestli ressurssenter er forelagt fungerende institusjonssjef Ståle Sandberg Kristiansen som svarer på e-post: «Jeg kjenner meg ikke igjen i alle beskrivelsene og vil presisere at dette ikke er institusjonens felles oppfatning, men de involverte parter. For ytterligere kommentarer ta kontakt med avdelingsdirektør John Ingar Danielsen.»

[FAKTA]

Fra byrådets strategiske planfor rusfeltet i Oslo (2018):

«Det er nødvendig å differensiere institusjonsplassene ytterligere. Grunnen til dette er at behovene i et endrings- og mestringsarbeid kan inneholde ulike mål, tiltak og intervensjoner på ulike tidspunkt, for ulike grupper og med ulike funksjons- og atferdsproblemer. Lengden på oppholdene ved institusjonene bør være individuell.»

«Med tanke på økt livskvalitet, normalitet og sosial inkludering, vil byrådet vri innsatsen fra midlertidige botilbud over til trygge, permanente boliger med oppfølging.»

«Endringen av innsatsen skal også gjelde for dem som har mange opphold i Velferdsetatens tiltak, og som har særskilte utfordringer. Bydelene må derfor fortsette å utvikle sine ordinære tjenester for i større utstrekning å kunne bosette og følge opp personer som i dag har opphold i Velferdsetaten, når innsatsen fremover skal omstilles i retning av oppfølging i trygge, permanente boliger.»

Fra Velferdsetatens plan for Oslo kommunes rusinstitusjoner 2021 – 2030:

«Antall institusjonsplasser skal imøtekomme bydelenes etterspørsel og understøtte tiltakskjeden i bydelen og hvor somatiske, psykiske og rusrelaterte helseforhold og funksjonsnivå i større grad ses under ett.»

«Opphold i institusjon skal bidra til å nå individuelle målsettinger for endrings- og mestringsarbeid og til økt livskvalitet.»

«Omstillingene skal bidra til effektiv bruk av kommunens ressurser og ha lavest effektive omsorgsnivå som utgangspunkt.»

«Dagens bruk av Velferdsetatens institusjoner tyder på en viss overkapasitet av institusjonsplasser.»

«Det er færre søknader og lavere belegg ved ressurssentre og mestringsenheter enn dagens tilbud tilsier.»

«Det er relativt høyt belegg ved omsorgsinstitusjoner, med unntak av rusfri omsorgsinstitusjon.»

«Omfordeling av midler fra Velferdsetaten til bydel og økt sats for bydelsbetaling for institusjonsplass, har styrket bydelens incitament for oppbygging av tjenester i bydel.»

Velferdsetaten svarer:

– Oppfølingen skal skreddersys hver enkelt bruker

Vi har henvendt oss til avdelings­direktør for rustjenester og ti­lrette­lagte boliger i Velferds­etaten, John Ingar Danielsen, for å få etatens syn på påstandene som kommer frem i saken om Vestli ressurssenter. 

Hva tror du er årsaken til at belegget har vært så lavt på Vestli det siste året?

– Det har vært lav innsøking på alle ressurs­sentrene. En nedadgående kurve de siste årene. Årsakene er nok sammensatt, men bydelene har uttrykt overfor Velferdsetaten at de har prioritert bosetting og tjenester lokalt for denne målgruppen.

Ansatte på behandlingssteder mener at de aktivt har søkt pasienter til ressurssentre som Haugenstua, Vestli og Stens­løkka de to siste årene, men at deres vurderinger som regel blir overprøvd, og søknaden avslått. Hva tror du er årsaken til dette?

– Det er vurderinger foretatt i hver enkelt bydel. Det er de som vurderer innbyggernes behov og fatter vedtak i henhold til helse- og omsorgslovgivningen i samråd med brukeren. Vi ser kun de vedtakene som henvises til Velferdsetaten fra helse- og omsorgstjenesten i bydelene.

Flere kilder vi har snakket med peker på døgnprisen på institusjons­plasser har økt så kraftig at bydelene ikke lenger tar seg råd til å benytte de byomfattende tilbudene, selv om behandlingsstedene søker folk inn dit. Er du bekymret for dette?

– Rusinstitusjonsplasser har fortsatt en relativt lav pris sammenlignet med andre institusjonsopphold. Ja, det var en økning på nærmere 100 prosent i 2020, men dette skyldtes at vi opplevde at bydelene i noen tilfeller brukte disse plassene mer enn nødvendig, da det var billigere enn å sette inn ressurser for å hjelpe brukerne med oppfølging og bolig der de hørte hjemme. Sånn sett tror jeg økningen har ført til bedre kvalitet for brukerne.

Er du bekymret for at pasienter som blir tildelt egen bolig, selv om spesialhelsetjenesten mener de ikke er klare for det, vil få utilstrekkelig oppfølging?

– Nei, det opplever jeg ikke. Oppfølgingen skal skreddersys hver enkelt bruker. Det er ikke bare snakk om bo-oppfølging, men også oppfølging med helseutfordringer og annet, alt etter behov.

Hva er det viktigste faglige argumentet for dreiningen fra institusjon til bolig?

– Brukerne ønsker selv helst å bo i en egen bolig og leve normale liv. De ønsker å bo nær familie og ha et nærmiljø, som alle andre. Det er ingen som ønsker å bo over lengre tid på en institusjon. Det gjør at man kan blir institusjonalisert, og blir stående utenfor samfunnet. Slik blir det enda vanskeligere å skape endring. Selvfølgelig er det utfordringer for enkelte. Ensomhet og tilbakefall til rus er alltid en risiko.

Mot slutten av 2019 satte byrådet den strategiske planen for rusfeltet, og bolig­gjøring av enkelte institusjoner, på vent. Hva er status i dag?

– Den strategiske planen har fått virke en stund. Nå er det også kommet en temaplan og handlingsplan, som bystyret behandlet våren 2021. Denne er litt mer detaljert og konkret enn den strategiske planen, som er mer overordnet. Denne skal avløses annet­hvert år av en ny handlingsplan. I denne ligger også endringen av institusjons­apparatet. Flere partier i byrådet besluttet i 2019 at det skulle utarbeides en institusjons­plan for å ha en mer helhetlig tilnærming til hvordan institusjonsapparatet skal endres. Dette er bare en liten del av en større omleggingsplan. Det er flere grupper i dag som ikke har et tilfredsstillende tilbud, så det handler om å få dreid det mot de gruppene som trenger institusjoner mest.

Hva skjer i 2022, med Vestli og andre ressurssentre i Oslo?

– Som sagt er det ingen planer for disse de to neste årene. Det kommer en ny handlingsplan fra 2024, hvor vi vil se på dette. Hvis belegget fortsetter å være såpass lavt, vil dette bli tatt med i vurderingen.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 1/2022.