Med hodet kaldt og hjertet varmt
Anne Marie Brenne måtte håndtere helt ulike reaksjoner på sorg gjennom et langt yrkesliv. For gravferdskonsulenten kunne de mest krevende dødsfallene bli til de fineste minnene.
Oslo er preget av koronadvale, og Oslo Domkirke er en av få kirker som er åpne for besøk denne formiddagen i januar. Der treffer vi Anne Marie Brenne, som slett ikke har gått i dvale selv om hun er blitt pensjonist.
Anne Marie fikk et nært forhold til døden allerede i 20-årene. Som hjelpepleier på Nordstrandhjemmet våket hun over døde og trøstet pårørende. Etter hvert fikk hun et ønske om å bli gravferdskonsulent.
Våren 1999 bød muligheten seg i Wang Begravelsesbyrå, også det på Nordstrand. Anne Marie fikk en av to ledige stillinger, men jobben ble ikke helt som hun hadde tenkt. Møterom, skjemaer og transport ble en like stor del av hverdagen som kirke, blomster og sang. En av de største utfordringene var å bruke datamaskin, noe hun hadde lite erfaring med fra før.
– Jobben krevde både et varmt hjerte og et kaldt, ryddig hode. Min styrke var møtene med pårørende. Jeg loddet fort stemningen og skjønte hvilke verktøy jeg skulle ta fram for hver enkelt familie. Noen ganger måtte jeg bare være veldig formell.
Noen pårørende fikk hun bedre kontakt med enn andre. En kvinne kom inn med et høyst uvanlig spørsmål: «Kan jeg putte mora mi i en søppelsekk og kjøre henne til Grønmo?»
– Jeg beklaget og sa at det ikke var tillatt. Hun hadde et vondt forhold til moren sin, som hun fortalte meg mye om. Jeg sa at hun burde skrive bok, og det hadde hun allerede gjort. Hun kom tilbake med en tykk diktbok. Jeg leste ikke mer enn de to første sidene før jeg skjønte hvor ille hun hadde hatt det med moren sin. Hun orket ingen seremoni eller kiste med blomster, så vi gjorde det enkelt, med henting og transport til krematoriet.
Moren ble straffet
Før Anne Marie ble pensjonist for to år siden, fikk hun mange rare reaksjoner når hun fortalte hva hun jobbet med. Noen ble helt stille, andre fikk mye å prate om. Ofte ble hun spurt hvordan det var å jobbe med de døde hele tiden. Da svarte hun at jobben handlet om de levende, om mennesker som skulle gravlegge noen de var glad i.
– Det fascinerende og sterke ved jobben var å møte pårørende, sårbare og uten filter. Jeg hadde noen redskaper som gjorde at jeg kunne møte dem på en god måte. Jeg ville aldri begynt som gravferdskonsulent hadde jeg ikke ryddet opp i eget hus, som jeg kaller det. Jeg hadde med meg mye sårbarhet fra fortiden. Da jeg fikk plassert det og ryddet opp, fant jeg mye gull jeg kunne bruke i jobben.
Anne Marie vokste opp med en mor som kunne være innlagt på psykiatrisk sykehus et halvt år om gangen. De tre barna ble tatt vare på av slektninger, og en søster var på barnehjem en stund.
– Når høsten kom, skjedde det noe med mamma. Så fort bladene falt av trærne, ble jeg urolig, for jeg visste at hun ville dra snart. Hun led av angst og depresjon, men de var ikke så gode til å gi konkrete diagnoser den gangen. Jeg hadde nok mye sinne og sorg i meg, over ikke å ha den moren venninnene mine hadde. Det var litt grenseløst hjemme. Pappa hadde ikke annet valg enn å gi oss veldig mye tillit. Jeg misbrukte den ikke, jeg stilte meg bakerst i køen og var veldig opptatt av at alle andre skulle ha det bra. Pappa var en helt!
Anne Marie flyttet tidlig hjemmefra. Hun fikk god kontakt med moren før hun døde og spurte henne om fortiden, siden hun visste at det var noe vanskelig der.
– Som ung drømte mamma om å bli sykepleier, men hun hadde ikke økonomi til det. Hun fikk et gratis kurs fra Røde Kors og dro til Tyskland med en flokk unge damer under krigen. De var frontsøstre som pleiet soldater fra begge sider, slik Røde Kors hadde som oppgave. Sammen med 500 andre jenter ble mamma straffet for landssvik da hun kom hjem. Hun satt flere måneder i Bredtveit fengsel, men straffen var ingenting mot skammen hun nok brakte over familien. Gjemmer du for lenge på skam uten å ta den fram i lyset, tror jeg det kan gjøre deg syk.
Det tyngste ved jobben
Anne Marie har selv fire barn. Da de var små, senket mørket seg også over henne. Noen dager kastet hun tallerkener i gulvet av fortvilelse. Andre dager fikk hun panikkangst og måtte løpe ut av rommet, enten det var hjemme, i kirken hun tilhørte eller andre steder.
Hun trakk seg inn i seg selv. Frykten for ikke å klare hverdagen var stor. Etter hvert fikk hun god hjelp. Det hun lærte, kom senere til nytte i jobben som gravferdskonsulent. Hun ble bevisst på å forholde seg til kundene som en voksen, med stor trygghet.
– I yrker hvor du møter sårbarhet, skal du ikke møte deg selv hele tiden. Du må skille mellom dine og klientenes følelser, og ikke la deg trykke ned. Etter et dødsfall føler noen pårørende at de trenger å legge skylda et sted. Det er typisk ved selvmord og brå ulykker, hvor det er mye fortvilelse som ofte bunner ut i sinne. Da må du tåle det du møter. Det gjorde jeg, bortsett fra da jeg mistet mine egne foreldre og trodde jeg kunne gå på jobb uka etter. Da satte jeg meg i den første stolen jeg så, gråt og ble sendt hjem. Det var egentlig bra, det var jo min sorg.
Det tyngste ved jobben som gravferdskonsulent, var å få beskyldninger hun ikke følte hun fortjente. Faren til en som tok livet sitt ville ordne blomster og alt selv. Anne Marie fulgte ham opp så godt hun kunne, men han var bare lukket og brukte lang tid på å ta valg.
– Da alt var over, sendte han en e-post med de verste beskyldninger mot meg. Jeg gikk mange runder med kollegaer og diskuterte hvordan jeg skulle svare ham. På en annen arbeidsplass ville du forsvart deg og sagt at du syntes det var urettferdig. Det kunne vi ikke gjøre hos oss. Etter at jeg svarte, hørte jeg ikke noe mer fra ham. Jeg håper det går bra med dem.
Noen av de fineste minnene hun har fra jobben, var også de mest krevende dødsfallene.
– Ved selvmord ønsket folk veldig ofte at jeg skulle komme hjem til dem. Det høres helt sykt ut å si det, men ofte gikk jeg ut av døra etterpå med en lykkefølelse. Jeg kjente at jeg hadde gjort en god jobb, og at de pårørende ga meg mye tilbake. Et foreldrepar mistet to sønner til selvmord, med få ukers mellomrom. En kvinne opplevde at mannen tok livet sitt hjemme. Jeg dro også hjem til familien etter at en 14 år gammel gutt døde av hjernehinnebetennelse på legekontoret. Moren luktet på klærne han skulle ha på seg i kisten før hun ga dem til meg. Mange har spurt meg om jeg gråter når jeg sitter med pårørende. Det har jeg aldri gjort, bare etterpå. Noen dager har jeg ikke ønsket nye samtaler fordi den jeg hadde dagen før var så tøff.
Ble kalt haier
Anne Marie er gift med en prest og er selv kristen. Det var ikke noe hun uten videre brukte overfor pårørende. Hun veiledet folk med alle slags ønsker for begravelsen. Jakten på den perfekte gravferden har ført til nye løsninger, enten det skyldes tro, økonomi eller ønsket om å være miljøvennlig. I noen kulturer og livssyn er det vanlig å begrave døde uten kiste. Det ble først lov i Norge i 2012.
Svenskene har begynt med frysetørring, en metode som omgjør kroppen til et pulver man kan spre eller begrave, uten å kremere. Metoden er enda ikke tilgjengelig i Norge. Det som skal brennes kan ikke avgi skadelige utslipp, og alt som skal i jorda må være nedbrytbart. Et italiensk firma har utviklet kapsler som tar mindre plass enn kister. Meningen er å gravlegge kapslene sammen med et frø som blir til et tre. Dette er foreløpig ikke mulig verken i Norge eller Italia.
I storbyene er det flere som kremeres enn som gravlegges. Islam forbyr kremasjon, der skal den døde legges til hvile på sin høyre side med ansiktet vendt mot Mekka. Anne Marie forteller at det tidligere var mer vanlig at også kristne ville begraves. Det var nok preget av tanken om oppstandelse.
– Askespredning har blitt mer alminnelig. Noen gravlunder planlegger områder som er øremerket dette formålet. Da får man også et sted å gå til. Men de fleste vil spre asken på et sted den døde hadde et nært forhold til, ofte på fjellet eller sjøen.
Det er mulig å gravlegge noen uten å bruke begravelsesbyrå. Da må man kontakte kommunens kirkeverge, som kan informere om gjeldende lover og regler. Det kan bli krevende å gjøre alt selv, sier Anne Marie, men det går an å gjøre mye. Det er mulig å ta transporten selv og lage egen kiste, som må kontrolleres og godkjennes.
– Noe av det mest utfordrende ved jobben som gravferdskonsulent var å være selger. Når det ble skrevet om oss i pressen, var vi ofte haier, ute etter å få mest mulig penger ut av pårørende i en sårbar situasjon. Det synes jeg er noe av det verste de kan si om oss. For min egen del presenterte jeg de enkleste løsningene like gjerne som de andre. Mange var opptatt av pris.
Savnet stamgjesten
Det hender at noen dør uten pårørende som kan eller vil ta seg av gravferden. Da får kommunen ansvar for å gi oppgaven til begravelsesbyrået. Slike gravferder var ikke bare triste, forteller Anne Marie.
– Ved gravferder for Oslo kommune hadde vi alltid plikt til å sette inn dødsannonse. Noen ganger kom ingen i begravelsen, men plutselig kunne det bli fullt kapell. En gang kom tre unge gutter fint kledd i seremonien til en stamgjest på kafeen der de jobbet. De hadde savnet ham og sett dødsannonsen. Det var en fantastisk opplevelse, og de var med på å bære ut kista.
Anne Marie har få planer for sin egen begravelse, annet enn at hun ønsker gravlegging fremfor kremasjon. Hun tenker at seremonien er til for de etterlatte, ikke for den døde. Og hun har flere gode tips for å gjøre ting enklere for de etterlatte midt i sorgen: Vet du at du snart skal dø, kan det være lurt å rydde litt i ting. Å gjøre passord lett tilgjengelig for pårørende er også en god idé. Da kan de bestemme for eksempel om dine sosiale medier skal slettes eller bestå.
Mangler du pårørende, er det greit å sette opp mer detaljerte ønsker også for gravferden. Det samme gjelder om du har pårørende som er uvenner, for å unngå krangel. Av og til måtte Anne Marie være fredsmegler på jobb. Det hendte hun måtte be de kranglevorne gå hjem og heller gjøre en ny avtale. Noen få ønsket flere seremonier fordi de ikke kom overens. Det er mulig, men kista kan bare fraktes til graven eller krematoriet én gang.
Anbefaler åpenhet
Anne Marie sang gjerne for de pårørende når hun skulle presentere sanger til begravelsen. Kollegaer kunne også be henne komme og synge når de satt med sine klienter. I boka «Elsket og savnet», som hun ga ut året før hun ble pensjonist, skriver hun: «Det er mulig vi som byrå burde ha en bedre løsning for musikkvalg enn at vi går rundt og synger, men når jeg ser hvordan sangen virker på folk, tror jeg det er riktig.»
En annen oppgave hun påtok seg, var å hjelpe folk med å velge ordlyd i dødsannonsen.
– Jeg anbefalte folk å å være åpne med én gang, for å unngå spekulasjoner. Er det selvmord, kan du skrive «orket ikke å leve lenger» eller «valgte å forlate oss». Da trenger man ikke å forklare alt i etterkant. Ei jeg kjenner godt delte bofellesskap med en kvinne som tok livet sitt på badet om natta. Det kom ambulanse og kriseteam, og de fant henne hengende. Vi syntes det ble veldig feil da vi leste dødsannonsen, der det sto «sovnet stille inn».
Anne Marie har aldri grått åpenlyst i begravelser hun har ordnet med, men hun har ofte blitt rørt. Etter terroren 22. juli gråt hun mye, både for ofrene og for en annen nær som døde like etterpå.
– Etter terroren ble alle begravelsesbyråer liksom kollegaer. Mange av de døde ungdommene skulle hjem med fly, for de bodde i hele landet. Det var en ubeskrivelig tid. Samtidig lå datteren til en venninne av meg på Hospice Lovisenberg med kreft. Hun døde 30. juli. Det ble en stor kontrast mellom den offentlige sorgen og hun som var så alene med datteren sin som døde 25 år gammel. Jeg var med og hentet henne på hospicet.
Kommer fort i dybden
Selv er ikke Anne Marie spesielt redd for å dø. Hun tenker mer på at noen hun er glad i skal miste livet. I det hele tatt tenker hun mye på andre enn seg selv.
– Jeg håper jeg ikke dør brått. Det er sikkert godt for den som dør, men det er ganske brutalt for de pårørende. Jeg vil at de skal få tid til å komme og sitte hos meg. Jeg tenker på en dame som feiret 90-årsdagen sin og sa: «Nå kan dere fortelle meg alt det dere vil si i minnesamværet etter meg. Jeg vil høre det nå!»
Etter at hun ble pensjonist, har hun spist lange frokoster, vært mer sammen med de ti barnebarna og gått mye tur.
– Vi bor i en bydel med mange innvandrere, og kvinnene har vært veldig flinke til å gå tur nå under koronaen. De blir litt overrasket når jeg begynner å prate med dem. Det å komme fort inn på dype samtaler med folk jeg ikke kjenner, det er noe jeg kan. For meg er det viktig å si hva jeg er god på, for jeg er så inderlig trygg på hva jeg ikke er god på. Jeg er også god til å bekymre meg, men nå faller jeg ikke så langt ned som jeg gjorde før. Det er ikke farlig å falle litt når veien opp igjen ikke er så lang. Jeg blir fort trist, men kan også bli utrolig fort glad for den minste ting.
Anne Marie ber om å få lese gjennom intervjuet før det kommer på trykk. Det må skje ganske fort, for det er årets korteste frist til deadline. Hun smaker på ordet, og utbryter:
– Du har snart deadline, ja. Det er et kult ord.
[FAKTA]
Anne Marie Brenne
Født i Porsgrunn i 1954.
Var gravferdskonsulent ved Wang begravelsesbyrå i Oslo i over 20 år, før hun pensjonerte seg i 2020.
Utga boka «Elsket og savnet. En gravferdskonsulents betroelser», skrevet i samarbeid med journalist Eva Høydalsvik, i 2019.
Er utdannet hjelpepleier og har tidligere jobbet på sykehus og sykehjem.
Død og begravelse
Hvert år dør omtrent 41 000 nordmenn. Statistisk Sentralbyrå melder at vi vil gravlegge 75 prosent flere i 2100, på grunn av eldrebølgen.
Kirken står for 88 prosent av gravferder i Norge, mens drøyt én prosent velger humanistisk. Stadig flere velger en seremoni som ikke er arrangert av et tros- eller livssynssamfunn.
Kremasjon står for 40 prosent av gravferdene på landsbasis, og 75 prosent i Oslo.
En gravferd koster i snitt rundt 50 000 kroner og betales direkte fra avdødes bo før arv viderefordeles. Er den døde under 18 år, gir Nav full gravferdsstønad. Ellers er stønaden behovsprøvd.
Før 1805 kunne særlig viktige personer bli gravlagt inne i kirken. Det ble så populært at det ble forbudt ved lov, av hygieniske årsaker.
Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 2/2022.
