Med en fot i svingdøra

Randi Rosenqvist (71) har blitt pensjonist, men kjemper fortsatt for de sykeste psykiatriske pasientene. Den tidligere rettspsykiateren har selv brukt antidepressiva i 40 år.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

Randi Rosenqvist er ingen vanlig pensjonist. Hverdagen hennes er omtrent like hektisk som Røa-krysset utenfor leiligheten hennes i Oslo. Da vi ringer på døra blir hun litt overrasket.

– Jeg hadde ikke kikket på kalenderen. Hver søndag må jeg huske å vri om til neste uke så jeg vet hva som kommer. Det hadde jeg glemt i går, fordi jeg var hos en venninne.

Hun hadde nettopp laget seg kaffe og begynt å lese avis. Det nye med å være pensjonist er at hun ikke trenger å stå opp før ni. Ellers er det tett program. Det begynte allerede da hun gikk av som psykiater og seniorrådgiver ved Ila fengsel den 1. januar 2020.

– Det som skjedde da, var at min gamle sjef, som jeg likte veldig godt, fikk ALS. Jeg fulgte ham tett opp og er glad jeg fikk fulgt ham i døden på den måten. Vi var i samme kohort. Jeg kunne kjempe mot bydelen for at han skulle få det han trengte.

Da koronatiltakene forsvant, kunne Randi undervise og holde foredrag. Hun er med i et ekspertutvalg om samtykkekompetanse i psykiatrien, og hun leder Nasjonal aksjon for bevaring og utvikling av de psykiatriske sykehusene. Er hun litt arbeidsnarkoman? Det er ingen ekte diagnose, men så er fotografen og jeg også bare hobbypsykologer. For å kunne utrede henne bedre, spør vi om barndommen.

– Jeg vil ikke akkurat si jeg hadde en bra oppvekst. Jeg er litt lei meg for at jeg aldri klarte å fungere godt sosialt som barn og ung. Voksenlivet har vært bedre enn barndommen, det er i alle fall sikkert, selv om jeg blir fortapt i et cocktailparty. Jeg har aldri klart sånn small talk, men jeg bryr meg jo veldig om mennesker.

– Du løser ikke småpratproblemet med rus?

– I januar vil jeg tro jeg drakk tre glass rødvin, og det var ikke fordi jeg hadde hvit måned. Det vil være det samme i februar og mars.

Vi utelukker rusbrukslidelse, og hun ser heller ikke ut til å lide av angst:

– Én gang ble jeg truet med kamphund og ranet for Rohypnol-tabletter på jobb. Jeg har hatt et par slike epi­soder, men jeg har bare følt meg utrygg når jeg faktisk var det. Det er mye farligere å jobbe på et Nav-kontor enn i tungpsykiatrien. Vi vet vi har folk man skal passe seg for, og vi har systemer for det. Jeg har ikke bekymret meg.

Blir ikke flat

Her trengs det større faglig ekspertise, så vi ber Randi diagnostisere seg selv.

– Jeg foretrekker å ikke ha en psykiatrisk diagnose, men jeg har brukt antidepressiva siden 1983. Det gjør at jeg kan slappe av og ikke ha vondt i kroppen hele tiden. Jeg har bestandig vært i beredskap, og jeg har hatt mye muskelsmerter. Er det psykosomatikk? Jeg har også lavt stoffskifte og diabetes. Til tider går jeg litt i det depressive, men jeg fungerer greit med medisin. Jeg har prøvd å trappe ned uten hell. I samarbeid med psykiateren min har jeg funnet ut hva som fungerer for meg. Er du riktig medisinert, blir du ikke flat av antidepressiva.

Mange får psykiatrisk medisin av fastlegen eller på en akuttavdeling. Da kan det bli for lite tid til å finne riktig medikament og dosering. Randi har særlig vært opptatt av medisiner som gis ved psykose, såkalte antipsykotika. 

– Dette er ikke noe som bare kan skrives ut, det må følges opp ordentlig. Nå er jeg bekymret for korte behandlingsforløp, hvor man kanskje ikke klarer å innstille pasienten riktig. For øvrig synes jeg medisinene får ufortjent mye kritikk. Å snakke om lykkepiller og apedop er ikke dekkende.

Før antidepressiva og antipsykotika kom på slutten av 1950-tallet, tilbrakte noen pasienter hele sitt voksne liv i «sinnssykeasyler». Asylene lå gjerne landlig til og kunne være selvforsynte samfunn med gårdsdrift.

– De gamle asylene var fylt av kronikere. Med medisinene fikk vi for første gang en effektiv behandling. Jeg er veldig for åpningen som skjedde i psykiatrien, men nå synes jeg det har gått for langt. For mange pasienter er blitt overlatt til seg selv.

Da Randi ville bli lege, hadde hun ingen plan om å jobbe i psykiatrien, men som nyutdannet var det lett å få jobb der. Snart ble hun veldig opptatt av pasientene.

– Min første psykiatrijobb hadde jeg for 50 år siden på Valen sykehus i Kvinnherad. Jeg er glad jeg fikk se omsorgen der. Nå mangler vi omfattende omsorg for dårlige pasienter. Det skyldes at mange har fått en mye bedre prognose, og klarer seg greit med polikliniske timer. Men de dårligste har ikke klart seg. De trenger både medisiner og profesjonelle relasjonsgivere, siden dette er folk det er vanskelig å ha normale relasjoner til.

Litt mindre jævlig

Psykiatere har alltid vært nederst på den medisinske rangstigen, sier hun. Øverst troner kanskje hjertekirurgene. Relasjoner har lavere status enn dramatiske inngrep med avansert teknologi.

– Har du behov for lykkelige pasienter som er blitt friske, må du finne på noe annet enn jeg har gjort. For meg var utfordringen å gjøre ting litt mindre jævlig for folk. Jeg har alltid likt den langvarige kontakten med pasienter. Tidligere helseminister Bent Høie mente at det var for mange psykiatriske senger i Norge. Beviset var at folk lå inne i tre måneder. Jeg sa til ham at det er utrolig hva man kan få til på fem til sju år om man jobber systematisk med en innlagt pasient. Da holdt Høie på å falle av stolen.

Nedbyggingen av psykiatriske sengeplasser bekymrer henne sterkt. Norge har nå en tredjedel av plassene vi hadde for 30 år siden, og halvparten av pasientene skrives ut innen fem døgn.

– Jeg mener ikke at alle skal være innlagt lenge, men for noen må man regne med år før de mestrer livet bedre. Har du vært i svingdøren to ganger, mener jeg du skal ha en lang utredning. Nå skriver man ut pasienter med visshet om at de kommer tilbake. Det gjorde vi ikke for 30 år siden. Sykehusene får betalt per innleggelse, så det lønner seg at samme pasient blir innlagt flere ganger fremfor å bli liggende lenger. 

Randi er veldig kritisk til at spesialisthelsetjenesten drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper og ikke samfunnsøkonomiske.

– Legger man sammen utgiftene til kommunen, brannvesenet og pårørende samt pasientens lidelse, tenker jeg det er samfunnsøkonomisk riktig å behandle en del pasienter over lengre tid. Men god budsjettstyring handler om å dytte utgifter over på andres budsjettkapitler. Det gjør spesialisthelsetjenesten i stor stil. Både fra psykiatriske og somatiske sykehus er pasienter som skrives ut dårligere nå enn de var for ti år siden. Da er ansvaret skjøvet videre. 

Hun har også en høne å plukke med nåværende helseminister Ingvild Kjerkol, som skrev i et brev til helse- og omsorgskomiteen på Stortinget at pasienter som får poliklinisk behandling har bedre prognose og livskvalitet enn de som er lenge på institusjon.

– Det er totalt misforstått statistikk. Det er jo fordi folk er syke og har dårlig livskvalitet at de er innlagt lenge. Det er ikke et resultat av innleggelsen. Tenk om man ville legge ned Sunnaas sykehus fordi trafikkofre som bare behandles på legevakten har bedre prognose enn de som ligger et år på Sunnaas!

Har vunnet gulloddet

Blant diagnosene Randi har vært mest opptatt av, er schizo­freni. Lidelsen debuterer gjerne hos unge voksne, og en tredjedel vil ha vanskelig for å fungere i samfunnet.

– I rettspsykiatrien så vi mange som hadde vært innlagt tre–fire ganger med diagnosen rusutløst psykose. Så gjorde de noe kriminelt, kom i varetekt og ble avruset, men de ble ikke friske. Da skjønte rettspsykiateren at de var schizofrene. Ingen hadde sett lenge nok på dem til å oppdage det. Jeg vil tro at en del som har schizofreni bruker rusmidler for å dempe symptomene, og så kaller vi det rusutløst psykose.

Psykose kan utløses både av rus og mye annet, som stress og søvnmangel. Når den kommer sammen med en rekke andre symptomer, oppfylles ofte schizofreni-kriteriene. Foruten vrangforestillinger blir du passiv, likegyldig og mestrer ikke dagliglivet. Flere menn enn kvinner har schizofreni, men menns symptomer avskrives ofte som atferdsproblemer.

– Ved store atferdsforstyrrelser henger psykiatrien seg opp i trusler og uro. Man kommer ikke til bunns i hva som ligger bak. Som ansatt på Ila fengsel har jeg kranglet mye for å få folk inn i psykiatrien. Hver gang jeg har fått det til, har pasienten fått det bedre, og fungert bedre. Men det kan ta år å få adekvat behandling. Schizofrene pasienter som kommer på langtidsavdeling i dag har vunnet gulloddet.

Telefonen ringer, og Randi nøler ikke med å ta den. Etter noe som må være alt annet enn småprat i den andre enden, svarer hun:

– Det er i prinsippet ikke annerledes å behandle en schizofren pasient som har tatt livet av moren sin, enn en schizofren pasient som enda ikke har tatt livet av moren sin.

Det var en overlege i psykiatri som ringte, og han delte Randis bekymring: At de som trenger langtidsbehandling ikke får det. At helseforetakene ikke skjønner vitsen og dytter dem over til kommunen.

– Jeg får mange sånne telefoner, både fra kollegaer og pårørende. I fjor ringte en kvinne og fortalte om broren som var schizofren og bare ble innlagt to dager av gangen. Han ble oppfattet som samtykkekompetent, og da ble han utskrevet når han selv ville. Han nektet sykehuset å snakke med familien, og nå truet han foreldrene med kniv. Jeg fortalte søsteren at kommuneoverlegen kunne begjære ham innlagt. Når han ble ansett som farlig, kunne han tvangsinnlegges dersom de anmeldte ham. Dagen etter ringte både politiet og kommuneoverlegen til meg for å få samme undervisning. De var ikke klar over dette.

Terroristen ville bli venn

Den pensjonerte rettspsykiateren sier at vi så det samme i Kongsberg-saken, hvor Espen Andersen Bråthen i oktober 2021 drepte fem personer og skadet to andre.

– Det var dårlig kommunikasjon og rolleforståelse, sier hun.

Bråthen hadde tidligere fått diagnosen paranoid schizofreni, og sommeren 2022 ble han dømt til psykisk helsevern. Så langt gikk det ikke med broren til hun som ringte Randi.

– Broren ble innlagt, og etter tre måneder fikk jeg en takke-SMS fra moren hans. Han hadde fått sammenhengende behandling og fungerte bedre enn noensinne. Jeg blir fortvilet når dette ikke er vanlig praksis. Jeg tror samtykkekompetanse brukes som argument på grunn av plassmangel i psykiatrien. Vi er glade når folk selv vil skrives ut. Samtidig blir stadig flere kriminelle dømt til tvungent psykisk helsevern. Mange av dem har vært psykiatriske svingdørspasienter.

En som ikke ble dømt til tvungent psykisk helsevern, var Anders Behring Breivik. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 mente to rettspsykiatere at han led av paranoid schizofreni. Det skapte debatt, og Randi Rosenqvist var blant dem som protesterte. Nye sakkyndige konkluderte med at Breivik var strafferettslig tilregnelig. Det ble også slått fast i dommen fra 2012.

– Allerede den 22. juli skjønte jeg at han skulle til Ila, hvor jeg jobbet. Jeg har lest mange rapporter om ham og skrev en årlig vurdering av ham i ti år. Jeg har snakket mye både med ham og med personalet hans. Det som overrasket meg mest, var kanskje hvor velfungerende han er i en samtale. Han har litt sære ideer og er litt påståelig, men slik er jo mange. Han framstår ikke på noe vis som gal. Han kan snakke for seg, og han er imøtekommende. Jeg opplevde at han ville bli venn med meg. Han mente vi to hadde samme grunnoppfatning, bare at jeg var borgerlig konservativ og han var militant konservativ. Her baserte han seg nok på at jeg snakker riksmål.

Randi vil ikke si hun fikk gode følelser for Breivik, bare sørgelige følelser.

– Genuin omsorg og sympati med medmennesker, det har han ikke. Han mener selv at han er empatisk fordi han har gode manerer. Det at han ikke slamrer med dolokket, er for ham et tegn på empati. Han er ødelagt fra barndommen, og jeg tror han alltid har vært veldig opptatt av å bli en som folk ser opp til. Det kan være vanskelig å trekke grenser mellom autisme, personlighetsforstyrrelser og paranoid psykose. At det er ulike oppfatninger av ham, er ikke rart. Han er jo så uvanlig. Jeg har landet på dyssosial personlighetsforstyrrelse med sterke narsissistiske trekk. Hadde jeg ikke visst annet enn det han sa i rettssalen, kunne jeg tenkt schizofreni. Men jeg vet hvordan han fungerer resten av året.

En grunn til at hun ikke vil kalle Breiviks forestillinger en psykose, er at han justerer på ideer og argumenter. De psykotiske har fikserte forestillinger, og prøver ikke å tilpasse seg krav fra omverdenen. Her var dommen riktig, mener Randi, men det fins mange i fengsel som heller burde vært i psykiatrien.

– Jeg mener at rundt fem prosent av forvaringsdømte er feilvurdert, at man ikke skjønte at de var utilregnelige. Så er det de som blir syke under soning og burde vært i psykiatrien av den grunn.

Tømte ikke søppel

Det fins mange skrekkhistorier om psykiatrien i gamle dager, men Randi syntes mye var bedre i siste halvdel av 1900-tallet.

– Før hadde vi en lov som regulerte innleggelse uten eget samtykke. Da sa man at noen ikke kan samtykke til medisinsk behandling, og da må pårørende, innleggende og mottakende lege være enige. Med en ny lov i 2001 ble overskriften tvangsinnleggelse, som gir andre assosiasjoner. Nå oppfattes litt for mye som tvang. Svært syke pasienter har fått autonomi på områder hvor jeg mener de ikke burde ha det.

Hun trekker fram et eksempel med en mann som var høyt respektert i samfunnet. Så ble han manisk og la ut ting på nettet som førte til at han mistet jobben.

– Bipolare er bare syke i kortere perioder. Det var ingen grunn til at denne mannen ikke skulle tilbake på jobb. Å beskytte pasienter fra egne impulser mener jeg er en viktig del av behandlingen. Senest i går hørte jeg om en mor som mente hennes psykotiske ungdom burde vært fratatt mobilen. I min tid regulerte vi pasientenes dagligliv på en måte man ikke kan gjøre nå. Vi hadde en som lå og hørte på barneplater mens han onanerte. Sykehuset lå 100 meter fra en barnehage, og vi ønsket ikke denne koblingen, så vi tok fra ham platene. Vi nektet også pasienter å gå med musikk på øret i fellesskapet, da skulle de forholde seg til andre. Dette ville ikke vært lov å nekte folk i dag.

Randi forteller hvordan en psykotisk pasient kunne bli møtt før. En mann blir lagt inn i psykiatrien og gjemmer seg i et skap. Han er redd russerne vil ta ham. Så sier legen: «Jeg skjønner at dette med russerne er vanskelig for deg, men det er ingen russere her i avdelingen, og jeg skal passe på at det ikke kommer noen trusler her i dag. Jeg synes du skal ta denne pillen og få deg litt søvn, så snakker vi mer om dette i morgen». I dag ville legen kanskje formulert seg slik: «Det du tror om russerne er en vrangforestilling. Siden du ikke skjønner det, må jeg tvangsmedisinere deg. Da må jeg fatte vedtak og sende kopi av vedtaket til moren din, så hun kan klage om du ikke klarer å klage selv.»

– Denne byråkratiseringen skal ivareta pasientenes rettssikkerhet, men den kommer imellom pasient og behandler. For en tid siden fikk jeg spørsmål om en pasient i bemannet bolig. Han nektet å tømme søppel, men han var samtykkekompetent. De som jobbet på boligen tømte ikke søppel hvis han sa nei. Så kom søsteren på besøk og tømte søppelet. For kommunen er det billigere å la være. Da slipper de også påpakning for å ikke respektere pasientens autonomi.

Monstersykehus

Randi går aldri tom for eksempler som burde vært forbeholdt bakvendtland. Nå vil helseforetakene selge psykiatriske sykehus for å finansiere nye sykehusbygg, med psykiatri og somatikk under samme tak.

– Jeg vil ha egne psykiatriske sykehus på store tomter hvor pasientene kan få et differensiert tilbud. De trenger aktiviteter og friluftsliv. Sammenslåingen begrunnes med at man vil alminneliggjøre psykiatri, men du kan ikke ha samme mottak for en med hjerteinfarkt og en utagerende, psykotisk pasient. Da blir i hvert fall ikke psykiatrien avstigmatisert. I Oslo vil de legge ned Gaustad sykehus, bygge et monstersykehus og henvise psykiatriske pasienter til spaserturer på en liten stripe ved Sinsenkrysset. På det nye Mjøssykehuset skal de ha atrier hvor psykiatriske pasienter kan lufte seg uten personale, istedenfor grøntområder hvor man kan gå tur sammen. De skjønner ikke at det å møte samme personale i ulike settinger, er en viktig del av behandlingen.

Randi har fulgt opp pasienter i inntil 30 år, både i og utenfor jobben. Hun har arrangert bisettelser og holdt taler i begravelser for folk som ikke hadde andre enn henne. Men hun er tydelig på grenser. 

– Jeg har en relasjon til pasientene mine, men jeg blir ikke venn, og jeg er ikke en som inviterer til romantisk interesse. Jeg hadde en som spurte om han kunne få lov til å kysse meg. Nei, sa jeg, du vet det er forbudt, og du vil vel ikke at jeg skal komme i fengsel? Nei, det ville han ikke.

Hun er takknemlig for yrkeslivet sitt, selv om hun gjerne skulle hatt familie også. Hun har aldri vært gift eller samboende, og har ikke barn. Hele voksenlivet har hun hatt gode venner, og hun trenger mye søvn. Hendene bruker hun helst til å holde i en bok, også når hun er hjemme. Nå er hun fornøyd med at verandaen har fått innglassing, så hun kan sitte ute og lese. Det hender også at hun ser film, men når hun har lagt seg, går tankene ofte til samtykkeutvalget.

– Det er mye hjernearbeid med en offentlig utredning. Jeg tenker på hvilke argumenter som skal komme i hvilken rekkefølge. Men jeg prøver å lese noe som kan fange interessen min uten at jeg tenker på jobb.

[Fakta]

Randi Rosenqvist

Født i 1951 og oppvokst i Oslo og Trondheim.

Pensjonert rettspsykiater og spesialist i psykiatri. 

Ansatt i Kriminalomsorgen fra 2011 til 2021.

Har tidligere jobbet i Helsedirektoratet og ved flere sykehus i Oslo.

I 2017 ble hun kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 3/2023.