Marius var en versting
Marius N. Karlstrøm var barnevernsbarn. Så begynte han selv å jobbe i barnevernet. Her forteller han om livet som «versting», vendepunktet og betydningen av tillit.
Det aller første minnet mitt er at jeg holder ei dame i hånda. Jeg vet ikke hvem hun er. «Her skal du bo en stund,» sier hun.
Ifølge kusinen min var jeg overlatt til meg selv gjennom hele helga før dette. Jeg ble funnet full av avføring. Kusinen min var 13 år. Hun pleide å stjele mat til meg. Hun hadde spurt noen naboer om hva spedbarn trenger. Hun skulket skolen for å besøke meg. Av og til varslet naboene politiet, fordi babygråten ikke stoppet.
Da jeg var ett år overtok barnevernet omsorgen for meg. Jeg bodde på hemmelig adresse i tre måneder, ifølge journalen. Videre kom jeg i fosterhjem. Der ble jeg stående i en konflikt mellom fosterforeldrene og min biologiske mor. Som seksåring ble jeg forsøkt kidnappet. Jeg ville heller vært adoptert bort enn å bo i fosterhjem. Da hadde jeg sluppet disse konfliktene. Jeg har også inntrykk av at adoptivforeldre blir sjekket mye nøyere enn fosterforeldre.
Jeg har gode minner om at fosterfaren min kiler meg på ryggen. Totalt sett var det feil fosterhjem for meg. Det var andre barn i familien. Det var mange konflikter, og jeg ble ofte syndebukk.
Jeg tok rollen som tøffest i klassen. Hjelpeapparatet ville fjerne «symptomene» mine. Jeg opplevde at de manglet forståelse for hvordan alvorlige traumer påvirker et barn. Jeg skulle heller disiplineres. Det var starten på en veldig dårlig utvikling.
Jeg skulle ønske noen forsto hvorfor jeg ofte havnet i konflikter eller slåsskamp. Det er jo et uttrykk for noe. Jeg hadde trengt et menneske som kjempet for meg. Alle snakket over hodet på meg. Lærerne mine ble kalt inn på ansvarsgruppemøter. De skulle være et team som samarbeidet om de samme metodene.
Gjorde jeg noe ulovlig, måtte jeg sitte igjen på skolen. «Jeg skal ikke gå på butikken», måtte jeg skrive 300 ganger. Det førte til at jeg kalte de voksne «hore». Da måtte jeg skrive 300 ganger: «Jeg skal ikke kalle opp». Da kunne jeg bli så sint at jeg knuste en kopp. Dermed måtte jeg skrive 300 ganger til: «Jeg skal ikke gjøre hærverk».
Jeg ble en mobber. Det var også en måte å overleve på. Ved å være verst kunne jeg holde meg inne med de andre mobberne. Da hadde jeg beskyttelse. Jeg var aldri alene om mobbingen. Vi var ofte flere. Jeg mobbet dem jeg anså som svakere enn meg.
Vi som var «verstinger» eksperimenterte tidlig med forskjellige rusmidler. Vi sniffa bensin og butangass. I perioder var jeg mye borte om nettene. Tenk om det hadde vært tillit mellom meg og fosterforeldrene. Da kunne jeg fortalt dem hvem jeg hang sammen med, og hva jeg gjorde.
Jeg prøvde et par ganger. Da ble jeg møtt med straff.
Jeg trodde det måtte være sånn. Jeg visste ikke om noe annet. Moren min hadde også en tragisk bakgrunn, med barnehjem, mye utrygghet og tidlig rusbruk. Selv oppsøkte jeg spenning blant rusmisbrukere i 50-årene. En av dem hadde kommunal bolig. Der bodde han sammen med sin samboer. Han ville at jeg og kompisen min skulle ha sex med henne. Jeg var ti år. Det var liksom tøft. Men når dagen kom, var jeg livredd.
Mannen tok med dama inn på rommet sitt. Jeg og kompisen min venta i stua. Vi hørte at dama ikke var interessert. Vi hørte hun fikk juling. Vi ble ropt inn og måtte kle av oss. Kompisen min fikk beskjed om å legge seg i senga sammen med henne, mens jeg ventet på tur. Da det gikk det opp for meg at dette ikke var bra, ble jeg så redd at jeg stakk av mens jeg dro på meg klærne. Kompisen min løp etter. Mannen drapstruet oss. Vi snakket aldri om opplevelsen som noe jævlig, bare som skryt. Vi følte at vi var blitt voksne.
Da jeg var fjorten år i 1995 ble jeg flyttet på akuttinstitusjon. Der traff jeg Freddy Bolle. Han var den første voksne som lyttet til meg. Når Freddy snakket, da kom ordene fra en stemme og ikke fra et skjema. Likte han meg? Jeg kunne nesten ikke tro det. Han kastet meg i seng uten at bevegelsene var sinte. Han var nysgjerrig på meg. Dette var en lukket institusjon med skuddsikre vinduer, låste dører og gitter i luftelukene. Likevel klarte jeg å stikke av. Det skulle ikke vært mulig. Freddy tolket det som at jeg hadde store ressurser – jeg forvaltet dem bare destruktivt.
Jeg bodde på institusjonen i tre måneder. Freddy og jeg laget en avtale. Når jeg ble atten, da skulle vi treffes bak Rema i Vestby og grisebanke hverandre. Det var vår måte å si at vi var veldig glad i hverandre på. Den avtalen har vært livsviktig for meg. Etterpå kunne jeg ringe til Freddy og minne ham på avtalen. Det var en inngang til å snakke med ham. Fortsatt kan vi referere til avtalen om oppgjøret vårt når vi kontakter hverandre.
Mitt neste bosted var hos en marinejeger i Haugesund. Vi var fem gutter som bodde hjemme hos ham og samboeren. Aktivitetsnivået var helt rått. Vi kjørte snowboard, dykket og hoppet i fallskjerm. Dessverre var opplegget tuftet på ideen om å bryte ned og bygge opp. Da jeg hadde ruset meg, ble jeg fraktet ut til en holme med en falleferdig hytte. Der måtte jeg sitte på en stol og se rett fram. Jeg fikk havregryn med vann til frokost, lunsj og middag. Jeg visste ikke hvor lenge jeg skulle sitte der. Det var ekstremt skremmende. Tre ganger var jeg der, i tre døgn ad gangen.
Det vi kaller rusmidler kan ha en ekstremt viktig funksjon. Det handler om å overleve sin egen tilværelse. Har du ikke noe annet i livet, kan du justere den kjemiske balansen i hjernen med rus. Jeg mener ikke at folk bør ruse seg mest mulig. Jeg brukte i perioder altfor mye tid på rusmidler. Jeg oppfordrer heller ingen til å drive med rusmidler når du ikke aner hva du får i deg.
I oppveksten min opplevde jeg aldri å ha nær tilknytning til noen, foruten den korte og viktige kontakten med Freddy. Da jeg var 17 år gammel tok jeg ecstasy. Det gjorde at jeg følte en vanvittig tilknytning til et annet menneske. Virkestoffet i ecstasy er MDMA. Det kan jeg se nytten av i terapeutisk arbeid. Jeg tror det kan hjelpe mennesker som er utsatt for alvorlige overgrep. Når jeg ikke blandet stoffet med alt mulig annet, ga det meg veldig nære, mellommenneskelige opplevelser. I rett dose, kombinert med profesjonell terapi, tror jeg det vil kunne hjelpe traumatiserte mennesker. Jeg håper dette vil bli mer forsket på i framtida.
Da jeg ble voksen, begynte jeg på befalskurs i Forsvaret. På en måte var det greit, men jeg manglet sosial kompetanse. Jeg ble kasta ut, med en jævlig dårlig offisersvurdering. Så gikk det sakte men sikkert nedover. Etter 20 år i helsevesenet hadde jeg ingen forutsetning for å kunne stå på egne bein. Jeg burde vært Norges friskeste mann, så mye ressurser som var brukt på meg. Isteden var jeg blant de dårligste, det er jeg sikker på.
Da jeg var 24 tippa det over. Jeg skøyt anabole steroider om morgenen, spiste tabletter, tok kokain og røykte cannabis. Hadde jeg ikke hatt cannabis hadde jeg ikke overlevd. Jeg hadde tatt livet av meg. Røykingen filtrerte ut tankestøy. Det gjorde at jeg klarte å tenke tanker helt ut. Det var ikke bare impulser som dukka opp og forsvant igjen. I bevissthetstilstanden som rusen skapte, klarte jeg å tenke at jeg trengte hjelp. I dag tror jeg ikke røykinga ville funka på samme måte. Jeg trenger den ikke lenger. Jeg drikker ikke alkohol heller.
Blandingen av ulike rusmidler skapte til slutt en reaksjon, et anafylaktisk sjokk. Det så ut som jeg hadde rullet meg naken i brennesle. Jeg ble kjørt til legevakten. Jeg var overbevist om at jeg skulle dø. Hvilepulsen min var 187. Det er omtrent det jeg har i makspuls i dag. Jeg fikk adrenalinsprøyter i låret. Det kjentes som om hjertet ble satt i en skrustikke.
På Ahus traff jeg en lege som var genuint interessert i hva som hadde skjedd. Hun dømte meg ikke. Jeg fortalte om hele livet mitt.
«Må det være sånn?» spurte legen. Det spørsmålet tok jeg med meg. Den natta bestemte jeg meg for å gå ut i verden på en ny måte. Jeg tenker på det ennå: Må ting være slik de er? Både med meg, og med alt.
Jeg brøt med hele bygdemiljøet der jeg bodde. Jeg brukte noen år på å bygge mitt eget nettverk. Samtidig holdt jeg på å trene meg ihjel, og jobbe meg ihjel. Jeg hadde masse inkassogjeld. På utsiden så det bra ut. Jeg hadde leilighet og samboer. Jeg fikk jobb i barnevernet. I dag tenker jeg at jeg aldri ville ansatt meg selv der og da. Jeg var veldig umoden.
Jeg var ansatt for å være en støttespiller for ungdom. Snart begynte jeg å tenke at institusjonen ikke var rigid nok. Disiplinering var mitt referansepunkt. Nå holdt de ikke på slik de gjorde i min oppvekst. De var for snille. Men jeg fant råd. Jeg søkte jobb ved en privat barneverninstitusjon. Der var det omtrent samme disiplin som jeg hadde opplevd. Mens jeg ryddet opp i livet mitt, innså jeg at praksisen der var grusom. Når ungdom kom inn ble de satt på isolat i tre døgn. De skulle bryte sammen. Det kalte man å komme i posisjon til dem. Hele ansvaret ble lagt på de unge: «Det er din feil at du er her. Alle konflikter i hjemmet du kommer fra er din feil».
Jeg meldte fra til fylkesmannen og barneombudet. Et års tid senere viste Brennpunkt en avslørende dokumentar fra institusjonen: «Med tvang skal vondt fordrives».
For å kunne se på overgrepene jeg selv var utsatt for, måtte jeg slutte å rettferdiggjøre det jeg utsatte andre for. Jeg sykemeldte meg fra jobben. Da jeg senere begynte å jobbe med rusavhengige igjen, brukte jeg tillit som metode. Klientene må føle at de kan være ærlige med meg. For eksempel at de kan fortelle meg om et bomskudd i lysken. Tør de ikke å åpne seg fordi de frykter sanksjoner, er det selvsagt mye verre. De må kunne fortelle meg om både bra og dårlige opplevelser med rus. Det er mye viktigere enn at jeg skal løpe rundt å moralisere.
Det verste jeg vet er å ransake folk. Jeg vet hvordan det føles. Det er ikke tillitsbasert. Målet må være å bygge gode relasjoner. Hvis noen mangler sosiale ferdigheter må man sparre på det. Ikke stå med pekefingeren og si at du må forandre deg. Folk trenger en sparringspartner som ikke dømmer dem. Det tok meg mange år, men jeg tror jeg har knekket en kode der. Jeg får høre at folk er glad for å ha hatt meg i livet sitt. Jeg har jobbet lenge med vanskeligstilte voksne, men det samme gjelder overfor ungdom.
Hvis en ungdom ber deg dra til helvete eller knuser en dør, ligger det noe under. Tillit og trygghet er en forutsetning for å kunne etablere en god relasjon. Da jeg var ung, var det så mange rundt meg som sa: «Du må opparbeide deg tillit, vi har ikke tillit til deg.» På den måten ble det umulig å komme videre. Tillit må jo gå begge veier. De voksne burde ha jobbet med mistilliten sin til meg.
Det finnes en del ildsjeler og fine mennesker i helsevesenet. Samtidig er det helt forferdelig hvordan enkelte har behandlet folk. Jeg tror ikke myndighetene alltid er klar over hva de kjøper inn av tjenester. Her er et tankekors: Jo større utfordringer det er med et menneske, desto mer ressurser trengs det. Da kan man enklere få innvilget penger til økt bemanning og så videre. Enkelte er kyniske og utnytter dette. Store deler av systemet er basert på de ansattes observasjon. Jeg håper på en gjennomgåelse av både barnevernsfeltet og rusfeltet. Ugresset må lukes ut. Og det som er bra må styrkes.
Jeg er overbevist om at små enheter er det optimale. Jeg har jobbet på store avdelinger med opptil 30 personer. Da er det vanskeligere å bygge gode relasjoner. På mindre enheter ligger det til rette for en helt annen tilknytning. Når folk har det bra, har de ofte også mindre behov for rus.
Det motsatte av avhengighet er ikke nødvendigvis edruelighet. Det er tilknytning.
Tida er inne for kunnskap, tillit og nestekjærlighet – ikke dogmer, straff og propaganda.
Fortalt til Kari Bu. Marius Karlstrøms historie er dokumentert gjennom journaler fra barnevernet. Teksten sto på trykk i =Oslo, mai 2017.
3 kommentarer
Synnøve
Takk at du viser tillit, ønsker endring, bærer erfaring og gjør handling!
Line Johnsen
Hei Marius Jeg husker deg fra barndommen i haugesund. Har tenkt på deg til tider og ser nå at du har fått et fint liv etter et liv ingen skulle hatt. Syns det er heilt topp at du har begynt i barnevernet og er det noen så kan det, må det vær deg. Har ein del erfaringer fra barnevernet jeg også og må si at det er ikke så veldig gode erfaringer. Håper du får et utroolig bra liv framøve for det fortjener du. Utroligt bra innlegg foresten
Line
Laila Tveit
Hei Marius.
For en tragisk historie,men allikevel så fantastisk! Jeg kunne ikke vært mer enig deg i det aller meste du har skrevet om dette med å være adoptert kontra fosterhjem og dette med at selv veldig små barn som nedtil baby stadiet som har opplevd traumer,faktisk trenger riktig behandling fra starten av. Jeg tenker om norsk psykiatri og for den saks skyld pedagogikk,er om ikke direkte inkompetent,så i aller høyeste grad veldig lite oppegående. Jeg blir rett å slett skremt av bl.a norsk skolevesen på dette området. Jeg er ikke i nærheten av å vært i dine fotspor,men jeg skjønner hva du mener allikevel,og jeg syns så absolutt at det hadde vært seriøst på tide og snu fullstendig på norsk helsevesen innenfor bl.a barnevern. Flott at du jobber innenfor dette selv i dag og all ære til medmennesket Freddy i sånne institusjoner som du traff han. Igjen så tenker jeg på : er det viktigst og ha utdannelse på alt mulig for å gjøre en veldig god jobb,eller er det ressursene du faktisk har i deg som menneske som gjør det mer riktig…. Tusen takk for at du delte dette