Marius hjelper barn av rusavhengige

Han var den som ordnet opp når det gikk i stå. Marius Sjømæling var barnet som ufrivillig måtte takle påkjenningene rundt mammas rus. I dag gjøre hjelpelinjen hans livet lettere for unge som sliter med det samme.

Vi er på møterommet til organisasjonen Barn av rusmisbrukere i Kongens gate i Oslo. I rommet henger fire plakater. Alle har tegninger av barn. Barna har titler. Ei jente er «vaktmesteren og helten». En gutt sitter på en stol i et mørkt rom: «Det stille barnet». En utkledd gutt går og balanserer tallerkener: «Klovnen». Et barn sitter opptil en murvegg i gata, med masse rusk og rask rundt seg: «Problembarnet og martyren».

– Jeg var nok klovnen ute blant andre. Hjemme, når jeg skulle ta meg av mamma, var jeg vaktmesteren, forteller Marius Sjømæling.

Da vi møtte ham, hadde han nettopp vært i TV 2. Der snakket han om Sofia Haugans nye dokumentarfilm «Røverdatter». Det er far-datter-filmen om Sofia som forsøker å hjelpe faren sin inn på rehab, slik at de kan ha et ålreit forhold igjen.

– For meg var det en sterk gjenkjennelse. Det er få filmer hvor den pårørendes perspektiv er så tydelig.

Den skjeggete 34-åringen fra Trondheim har offentlig fortalt historien om sin trøblete oppvekst, med ei mor som ruset seg på amfetamin og piller. Slik ble han en ufrivillig ekspert på hvordan barn kan takle foreldre som håndterer sitt eget liv dårlig. Ei mor eller en far som litt for ofte velger rusen. På Youtube finner du flere videoer hvor Sjømæling forteller om erfaringene sine: Bare søk på etternavnet hans.

Barn av rusmisbrukere forkortes BAR. De står bak barsnakk.no. Rundt dataskjermene på kontoret i Kvadraturen sitter det erfarne mennesker og venter på at ungdom skal kontakte dem via chat. To ettermiddager i uka sitter de der. I fjor mottok de 955 henvendelser.

– Tilsynelatende er ikke det så mange. Men husk at én enkelt samtale kan vare i flere timer, sier Sjømæling, og fortsetter:

– Vi vet ikke hvem som tar kontakt, og vi skal ikke vite det. Det første spørsmålet fra den som er i den andre enden, er ofte: «Hei, er dette anonymt?». De vil forsikre seg om at absolutt ingen må få vite hva som foregår. Vi på vår side er så varsomme vi kan, for å få i gang en dialog som typisk kan handle om at ting ikke er så greie på hjemmebane. Det kan dreie seg om at en eller kanskje begge foreldrene «starter helga tidlig», med å ruse seg midt i uka. Ofte er det åpenbart at disse voksne sjøl ikke innrømmer at de har et problem. De fungerer kanskje noenlunde greit på jobb. Men ungene tør ikke ta med venner hjem, vet ikke om det blir noe av en planlagt helgetur, de begynner å slite på skolen. All denne gruingen sliter på dem. Samtidig føler de seg annerledes enn andre. De har ingen referanser. Derfor er de dypt ensomme i den vedvarende krisen de føler at de står i. Ofte sier de inni seg at «jeg fortjener ikke å bli elsket», «jeg har ingen verdi» og «det er jeg som er unormal». Kanskje vet læreren, andre foreldre og kamerater litt om hva som skjer, men det er ikke blitt snakket om. Våre chatsamtaler handler om å spørre og gi råd – men kanskje først og fremst å vise at vi forstår.

Sjømæling er ikke alene om å kunne tolke og forstå. Et flertall av de frivillige i Barsnakk har erfaringer fra barndommen. De kommer godt med rundt chatbordet.

– Vi sitter tett her. Den ene som svarer har alltid to andre å hente råd og erfaring fra. Samtalene vi har varer ofte svært lenge, inneholder en rekke spørsmål og temaer, og vi kartlegger ikke innholdet på et detaljnivå. Men de fleste av samtalene handler om rus, og da først og fremst foreldrenes bruk av ulike rusmidler.

I 2017 mottok barsnakk.no 955 henvendelser. Ni av ti er jenter, og de fleste er mellom 13 og 15 år gamle. Ni av ti er barn av den eller de som misbruker rus. I tre av ti tilfeller er det en far som har problem. Mer påfallende er det likevel at bekymringen i nesten halvparten av tilfellene kommer i kategorien «Mor og far med problemer». Når begge foreldrene sliter, da er det ikke greit å være prisgitt dem. Alkohol er seks av ti ganger det aktuelle rusmiddelet, mens ulike slag narkotika utgjør bare ti prosent. Dårlig psykisk helse utgjør til sammenlikning 14 prosent av årsakene til bekymring.

Barsnakk griper sjelden direkte inn i en situasjon, men gir kanskje den dytten som fører til at andre tar tak barnas vanskeligheter.

– Allerede som 14-åring ble jeg aktiv i Ungdom mot narkotika, en organisasjon jeg seinere ble valgt som leder i. Erfaringene derfra, og kanskje politikernes frykt for nettopp dop, tror jeg bidro til at vi kunne få penger og komme i gang. Det var i 2009. Men arbeidet vårt handler ikke om rusmidlene. Det handler om å møte og hjelpe noen som nesten ikke tør å spørre om hjelp. Barna er de svakest stilte av alle pårørende rundt en rusavhengig. Det vil gjøre noe med. Drømmen er å få en åpen hjelpelinje for dem mange flere dager i uka, og over hele landet.

   – Hvor mange barn og unge tror du er i den situasjonen du var i?

– Dessverre altfor mange. Det mest beskjedne anslaget er 100 000, hvis du spør hvor mange det er som med god grunn bekymrer seg for foreldrenes rus.

Artikkelen sto på trykk i Oslo april 2018.