Marit gjorde sjokkbrekk og fikk en åpenbaring

Navn: Marit Sjo
Yrke: =Oslo-selger

– Hvordan havnet du i rusmiljøet?
– Det var alkoholisme i familien. Jeg selvmedisinerte for å få bort angsten. Kom inn i et miljø som gjorde sjokkbrekk. Da jeg så et politibilde av meg selv, fikk jeg en åpenbaring. Jeg så ut som er crackvrak. Jeg rørte meg mer enn jeg spiste. Gikk bortover med yoghurten. Nå stjeler jeg ikke lenger. Hvis jeg gjorde det, kunne jeg jo ikke klagd på at noen stjeler av meg. Jeg føler meg bedre med meg selv, og kan møte alle med heva hue.

– Har du fått hjelp?
– Jeg fikk metadon og mista helt kontroll over kroppen. Kunne ikke røre på fotsålene. Bøyde jeg meg 40 grader, ramla jeg og kom meg ikke opp igjen. Jeg stressa ikke rundt etter dop, og gikk opp til 130 kilo. Jeg svetta og gikk med oppvaskhåndklær. Kroppen min sa bare: «Nei, dette tåler jeg ikke!» Nå får jeg Subutex. Da blir jeg ikke kjemisk lobotomert. Men for tida har jeg mye sidemisbruk. Jeg får ikke det beroligende jeg trenger. Subutex er ikke beroligende, det kan heller gi litt hjerteklapp. Jeg fikk et annet tempo da jeg begynte med det.

– Hvordan er en vanlig dag for deg?
– Jeg er treig til å komme i gang med bladsalg. Det kommer alltid folk jeg ikke har sett på lenge. De holder meg igjen. Siden jul har jeg hatt droppfot, så jeg får ikke gått så fort som jeg pleier. Noen nerver har sovna. Vennene mine står utenfor Gunerius kjøpesenter. Jeg må alltid innom der, ellers føler jeg at jeg går glipp av siste nytt. Hver dag må jeg hente Subutex på Villa MAR før klokka ett. Middag er inkludert i husleia der jeg bor.

– Hvor bor du?
– Jeg bor på Den åpne dør, et botilbud jeg ikke anbefaler. Det føles som åpen soning. Vaktene sitter i et bur avskjermet fra oss. Du kan ikke besøke naboen etter klokka ti. En gang valgte jeg å bo under en presenning ute isteden. Da var det høststorm. Det var kanskje en uke, men det føltes som 14 dager.

– Hvor er det rareste steder du har sovet?
– Jeg delte sovepose med en villt fremmed fyr på Akershus festning. Da var jeg veldig ung, og usikker på hele prosjektet. Men det gikk bra. Det var en snill gutt. Han ville ikke at jeg skulle gå rundt i byen.

– Har du noen hobbyer?
– Jeg liker godt å male. Ofte tar jeg med meg tegnesaker ut. En gang satt jeg og tegna en sheriff… nei, jeg mener sjiraff. Jeg ba om småpenger fra en som kom forbi. Det ville han ikke gi meg, men han ville kjøpe tegninga. Jeg fikk 100 spenn. Det var uventa. Det var den andre sjiraffen jeg tegna i farger.

– Er det lett å selge gatemagasinet?
– Både og. Det er lett hvis jeg har bidrag i bladet. I mars kunne jeg si: «Hvis dere vil lese diktet mitt, så kjøp =Oslo!» Jeg prøver å få yngre folk til å kjøpe. Jeg sier at de kan spleise.

– Har du noen ønsker for fremtiden?
– Jeg leter sårt etter leilighet. Det har jeg aldri gjort alene før. Så skal jeg på avrusning. Jeg håper det går bra med legen og medisinering. Da vil jeg ikke kjøpe fra svartebørsen. Nå får jeg Sobril, men jeg er hekta på Rivotril. Helt rusfri blir jeg aldri. Jeg har så mye rusk fra barndommen. Jeg ønsker meg hund, en langhåra dachs. Jeg elsker hunder, for da må jeg skjerpe meg selv. Jeg liker kjempegodt å trene dem opp. En valp må ut hver fjerde time så den blir husrein. Jeg hadde en schäfer i 14 år, og en dachs etter det. Dachsen var lettest å dressere. Jeg måtte ned på dens nivå, og lærte meg kroppsspråket.

Teksten sto i =Oslo / =Norge mai 2015.