Maria lager musikk av skam

Maria Mena ble popstjerne som 16-åring i 2002. Siden har hun vært vidåpen om alt unntatt ett personlig tema. Helst ville hun vist fram innboksen sin også.

– Hvorfor valgte du å være åpen om psykiske problemer?

– Fordi jeg selv trengte en som meg da jeg var yngre. Jeg fant trøst i artisten Alanis Morisette, og bestemte meg for å «be the change you want to see in the world». Jeg innså at en av mine gaver var å kunne sette ord på følelser som veldig mange sliter med å sette ord på. Da tenkte jeg at det skal være min misjon i livet. Trenger du å vite at du ikke er alene, skal du kunne slå på min musikk og kjenne deg igjen. Før jeg oppdaget Alanis Morisette og hennes evne til å være den ultimate versjonen av seg selv i låter, var jeg veldig dårlig til å fortelle folk hva jeg følte. Jeg hadde et menneske i livet som tok veldig stor plass, og satte meg selv til side. Musikken ble det stedet hvor jeg kunne være hun jeg ønsket å være. 

– Du må ha funnet misjonen din veldig tidlig? 

– Jeg har levd fort og gæli. Selv følte jeg meg ikke ung da jeg debuterte som 16-åring, jeg følte at jeg burde startet ti år tidligere. Da jeg begynte å skrive låter var jeg ni, ti, elleve. Jeg ser på de tekstene nå og tenker: shit, jeg satte ord på ting om kjærlighet som en elleveåring ikke skal vite noe om. Jeg var så annerledes. Alle venninnene mine brukte 20-årene på å finne ut hva de ville bli, mens jeg alltid bare skulle bli musiker. Jeg tror jeg hadde en tidlig midtlivskrise, da jeg hadde oppnådd så mye at jeg måtte finne nye drømmer. 

– Hva ble de nye drømmene?

– Ett mål har vært å unne meg sunn kjærlighet. Når det du har lært hjemme er ganske usunt, leter du fort etter det samme. Det har vært min store utfordring i kjærlighetslivet. Jeg har prøvd å gjenskape det kaoset jeg kom fra. Jeg har vel trodd at kjærlighet skal være vondt og vanskelig. 

– Er det lettere å lage musikk av negative erfaringer, enn av positive? 

– Ja. Kjærlighetssorg er en utømmelig kilde til inspirasjon. Når jeg har det bra, ønsker jeg ikke å sette meg ned og skrive. Og hadde jeg gjort det, ville det fort hørtes ut som Barne-TV-musikk. Det har hendt at jeg har oppsøkt negative erfaringer fordi det kunne gjøre musikken bedre. Det er også deilig å vite at det som startet med en idiot av en fyr kan bli til noe nyttig for andre mennesker. Kanskje gjør de ikke samme feil som jeg gjorde, når de hører låten. 

– Er du redd for å bli for personlig?

– Nei, ikke når det gjelder musikk. Å gi ut en låt er en prosess som tar ganske lang tid. Du har mulighet til å viske ut mye underveis. Det er ikke så spontant som det kan virke. Du sitter og hører i hjel din egen musikk. Men jeg har gått hjem fra fest og tenkt at jeg var for ærlig. Når folk spør meg om noe, har jeg problemer med å ikke fortelle sannheten. Det sliter jeg ofte med dagen derpå. 

– Hvordan påvirker det deg å fremføre de mest personlige låtene igjen og igjen? 

– Det er eksponeringsterapi. Det ufarliggjør ting som først var skikkelig ubehagelig å snakke om. Jo flere ganger jeg synger om det, jo sunnere er det. Jeg skulle ønske alle som sitter med en stor klump i magen og skammer seg kunne opplevd det samme. Jeg tar det jeg skammer meg mest over, eller det jeg er mest redd for, lager musikk av det og får applaus. Kan du tenke deg noe sunnere? Mange sier at jeg er så utleverende. Da pleier jeg å stoppe dem og si at dette ikke blir gjort mot meg. Jeg sitter ikke gaffa fast i en stol mens noen synger låter jeg ikke vil de skal synge om meg. Det er noe jeg gjør. Det føles overraskende trygt å gi ut musikk. Jeg sitter på fasiten, så jeg vet at ikke alle låtene handler om meg. Det er en gøy utfordring å fortelle en hel historie på tre minutter. Her forleden satte jeg meg ned og skulle skrive en bok, men det ga jeg opp. 

– Er du kontrollfreak med musikken?

– Jeg er veldig streng med låtene før de kommer ut. Da vil jeg helst ikke at noen skal høre dem. Det kan være litt vanskelig for managere og plateselskap, som ikke får høre noe før det er ferdig. Ellers er jeg ganske raus. Jeg har én låt jeg er streng med, som jeg ikke vil at mange andre skal gi ut. Det er «Home for Christmas». Den har blitt så stor at jeg vil den skal være sin egen. 

– Hvordan reagerer publikum på de mest personlige låtene dine?

– Jeg skulle ønske jeg kunne dele innboksen min med alle. Der er det alt fra «du har reddet livet mitt» til «endelig noen som turte å si det jeg har kjent på lenge.» Daglig får jeg høre at den og den låten trøstet noen da de var utrøstelige. Det er helt topp. I dag tidlig fikk jeg en utrolig nydelig melding fra en jente som sto midt i et samlivsbrudd og takket for den siste platen min. Det er hele målet mitt, å være til trøst for de som trenger det. 

– Får du et personlig forhold til fansen din også?

– Jeg har et veldig respektfullt publikum, og det føles som om vi har vokst opp sammen. Vi kan ta et glass vin og prate om livet, uten at jeg blir den spesielle. Det har skjedd i tide og utide. En fan mista toget sitt etter en konsert i Oslo, og sov på sofaen hos meg. Det er det nærmeste jeg har kommet en one-night-stand, men uten tafsing, da. Hun ble til frokost. 

– Du er halvt amerikansk, har du en amerikansk måte å være sosial på?

– Med mennesker er jeg veldig norsk. Jeg blir skeptisk når folk er litt for hyggelige. En periode jobbet jeg i Los Angeles, men jeg kunne aldri bodd der. Alle prater med alle hele tiden. Jeg er like mye introvert som ekstrovert. I dag har jeg en introvert dag. For å kunne gjøre dette intervjuet, måtte jeg bøtte ned to Red Bull. Egentlig ville jeg bare ligge og være stille. Hadde noen sagt idet jeg kom ut døra «hey darling, how are you doing today?» – da hadde det klikka for meg. Det er veldig norsk å være skeptisk til folk som er gira på å være venn med deg. Jeg klarer ikke småprat, jeg må inn på noe stort med en gang. Favorittprogrammet mitt ever er «Love on the Spectrum» på Netflix. Det handler om folk med asperger som leter etter kjærlighet. De er rett på sak, og det synes jeg er nydelig. Jeg tenker at det er en feil ved meg, at jeg er så ærlig. Jeg synes ikke noe er flaut å snakke om. Jo, forresten, det er én ting jeg ikke snakker om offentlig. Det er sexlivet mitt. Privat kan jeg være åpen om det også. 

– Tok det lang tid fra du mistet troen på kjærligheten til du fikk den tilbake?

– Jeg har mistet den et par ganger, og sist var det skikkelig. Først hadde jeg et smertefullt forhold i tre år. Så brukte jeg to år på å deale med at jeg var blitt så dårlig behandlet av en jeg var glad i. Etterpå følte jeg at jeg hadde «outsmartet» kjærligheten. Plutselig sitter du der og krangler om hvem som skal ha fjernkontrollen, liksom. Parforhold var ikke interessant lenger, og jeg har aldri drevet med dating. Jeg tenker ikke at han kan jeg gi en sjanse, for han er jo kjekk og hyggelig. Nei! Da vil jeg heller være alene og se en god film, spise popcorn og prompe. Men plutselig treffer jeg en som er den eneste jeg kunne blitt sammen med. Morten la ut noe om at han fortsatt var single, ved inn­gangen til 2020. Jeg skulle hjelpe ham å få seg dame. Vi ble bestevenner, lo hele tida og elsket å være rundt hverandre. Plutselig var det oss. Morten er motsatt av meg. Han er definisjonen på stoisk ro. Han er barnehagepedagog, og jeg kan merke når han bruker de teknikkene på meg. 

– Hvordan klarte du å endelig falle for en som var bra for deg?

– Det begynner alltid med deg selv. Du må lære å ta vare på deg selv. Jeg kunne aldri unnet meg en mann som var bra for meg ellers. Det korte svaret på hva som fikk det til å snu, er tjue år med terapi til en halv million kroner. For meg funka det med en blanding av kognitiv terapi og mindfullness. Men jeg har ikke gått i terapi for å få meg kjæreste, det skyldes mye annet rusk. 

– Så oppskriften på å oppleve suksess i privatlivet er ikke å bli popstjerne?

– Jeg kjenner ingen som har opplevd rikdom og berømmelse som noensinne har sagt at de er på sitt lykkeligste når de kommer dit. Tvert imot. Jeg brukte fem år utenfor rampe­lyset til å lære å ta vare på meg selv. I USA finner du ikke en eneste superstjerne som ikke blir gæren av det. Jeg vil at musikken min skal nå så mange som mulig, men jeg vil også kunne gå hjem til Grünerløkka etter jobb og lage middag. I Norge har du ikke sjans til å få et ego som gjør deg gæren. Sånn sett liker jeg janteloven.

Fakta om Maria Mena

• Født 19. februar 1986 i Lørenskog.
• Slo gjennom med singlen «My Lullaby» i 2002.
• Opptrådte på det amerikanske talkshowet
  The Late Show with David Letterman i 2004.
• Fikk Spellemannprisen 2008 i klassen kvinnelig artist.
• Har ligget høyt på hitlister i Europa, Sør-Amerika og Asia.
• Er aktuell med albumet «They Never Leave Their Wives»
  og som deltaker i «Hver gang vi møtes» på TV 2.