Maria beskriver utypisk avhengighet

Maria Kjos Fonn går dypt inn i sinnet til en ung, rusavhengig kvinne i sin nye roman. Forfatteren har selv tydd til heroin, men det var først da hun gjorde research til boka at hun prøvde seg som =Oslo-selger.

Maria Kjos Fonn er blitt kalt en stemme for sin generasjon. Hun skriver ofte om unge som sliter psykisk, bak fasaden. I 2018 fikk hun mye oppmerksomhet for boka «Kinderwhore», som handlet om seksuelle overgrep. Høstens roman heter «Heroin chic», men lenge sliter hovedpersonen Elise med noe annet enn dop:

«Mat var det eneste som fikk plass i hodet mitt. Bare en brødskive. Som man ikke kunne spise. Så enkelt.»

Elise vokser opp i et musikalsk hjem på Oslos beste vestkant. Hun synger i kor, og vil at kroppen skal være like lett og ren som stemmen. Både foreldrene og dirigenten har høye forventninger til henne.

– Elise blir tidlig fortalt at hun er helt spesiell. Det viser seg at hun ikke er en så enestående sanger likevel. Etter hvert blir det hard konkurranse, noe hun ikke har vært vant til. Det er ikke nødvendigvis bra for barn å bli løftet veldig opp, mener Maria.

Så fort Elise har fylt seksten, får hun private sangtimer hjemme hos dirigenten Philip. Det får ingen andre i koret. «Hvis jeg bare hadde vært noen dager under seksten da det virkelig begynte. Hvis jeg bare hadde fått til å si nei, og han hadde brukt makt», tenker hun.

Her kunne romanen blitt en ny versjon «Kinderwhore», men i denne boka er det vanskelig å finne noen tydelig skurk. Dirigenten Philip holder Elise på magen for å kjenne hvordan hun puster, og hun takker ja til årgangsvinen hans. De utvikler et hemmelig forhold. Alkoreksi, kaller Elise det hun lider av. I stedet for å spise, drikker hun to flasker vin, og får både rus og de få kaloriene hun unner seg.

– Jeg har ikke hatt spiseforstyrrelser selv, men det kommer nok alle til å tro nå, sier Maria.


Livet blir bitte lite

Da hun skrev om jenta som ble misbrukt av stefaren i «Kinderwhore», ble hun mistenkt for å skrive om sin egen familie. Det gjorde hun ikke, og hun vil understreke at hun har et godt forhold til familien. Men hun brukte egne erfaringer fra en grov gruppevoldtekt som skjedde på en fest, i tillegg til andre traumatiske hendelser utenfor hjemmet. Denne gangen har hun også fått bruk for ting hun har opplevd, selv om hun aldri har hatt alvorlige problemer med mat.

– I rusbehandling observerte jeg noe som gjorde meg interessert i å skrive om temaet: at folk overspiste veldig når de sluttet å ruse seg. Forskning støtter dette, og matbudsjettet på flere behandlingsinstitusjoner er mistenkelig høyt. Mange av jentene jeg har møtt med rusproblemer, har også hatt spiseforstyrrelser, både anoreksi, bulimi og overspising. Så det kom naturlig inn i romanen. Dop gjør også mye rart med appetitten. Man spiser gjerne veldig lite i lange perioder, noe som kan skape kaos på sikt.

Elise får snart smaken på mer rus. Etter en konsert ved musikkskolen hun går på, treffer hun en rockegutt på sin egen alder, med en langt dystrere bakgrunn enn henne. Joakim lærer henne å røyke heroin.

«Heroin skal liksom være det tyngste, det hardeste, det heftigste, men for meg var det som å være et spedbarn som var tullet inn i et rosa teppe», sier Elise. Forfatteren ville gi leserne et bilde av heroin som er langt unna fest og moro.

– Heroin er ikke noe partydop. Ofte begynner ikke folk med det for å utvide livet sitt, men for å innskrenke det. Mange med traumer tyr til heroin for å dempe. Jeg prøver å beskrive hvordan livet blir bitte lite. Forfatteren William Burroughs sier at heroin gjør deg til en plante, du har ingen seksualdrift, ikke noe behov for mat, du bare vegeterer. Mitt store problem var heroin og piller. Det dreide seg kun om å dempe symptomer på posttraumatisk stress. Det handlet ikke om å oppleve noe nytt, og heroin er ikke spennende. Elise er også glad i alt som virker dempende, enten det er alkohol, piller eller heroin.

Selv ble Maria kvitt rusproblemet etter noen få år, etter blandet erfaring med hjelpe­apparatet.

– Avrusningen gjorde meg nesten mer avhengig enn jeg allerede var. Det var veldig liten bevissthet på de traumene som kan vekkes til live når man slutter å ruse seg, og hvordan man kan møte dem. Idealet om totalavhold fra alle medisiner som kan ha en lett rusgivende effekt, i en ekstremt sårbar fase, kan virke mot sin hensikt. Da går folk på gata og tar noe verre. Det er veldig skadelig for mange, men jeg hadde mye som gikk bra i livet mitt. Jeg fikk også god hjelp med traumebehandling, så årsaken til at jeg ruset meg ble mye mindre.


Ikke flink, men heldig

Selv om forfatteren er åpen om egne rusproblemer, vil hun ikke gjøre avhengigheten til en identitet og selge seg inn som en «rusfri» som har sett lyset. Hun ser på det som et tilbakelagt stadium, og sier at mange kan ha et kortvarig rusproblem som går over av seg selv.

– Det er viktig for meg ikke å gjøre det til en heltehistorie at jeg klarte å slutte. Selvsagt er jeg stolt av det personlig, men det er komplekse grunner til at mange ikke klarer å bli såkalt rusfrie. Jeg har ikke først og fremst vært flink, men heldig. Sosioøkonomisk status og nettverk har mye å si for hvor godt man klarer seg, og jeg hadde mye i livet jeg holdt på å miste. Jeg har hatt veldig mye å slite med, men også veldig mange fordeler.

For Elise er det vanskelig å komme seg ovenpå, siden hun helst vil gå under. Kjæresten Joakim får ikke hjertet hennes til å slå raskere, men saktere, og det liker hun. Det er ikke så lett å forstå hvorfor hun bare vil forsvinne.

– Elise har ikke noe kongstraume som gjør henne rusavhengig. Det er mange små ting, som kan tippe en sårbar sjel. Først prøver hun å regulere følelsene sine ved å sulte seg, men det er ikke nok. Årsakene til rusavhengighet og spiseforstyrrelser kan være de samme, men rus har mye større økonomiske og sosiale konsekvenser. Å bli møtt med høye forventninger som barn er litt skadelig, hvis du ikke klarer å leve opp til det. Elise har en dragning mot å slippe unna.


Skriver om koronatiden

Romanen er så fersk at Elise havner på gata når koronaviruset rammer Norge. Det gjør situasjonen ekstra vanskelig for henne. Prisene på dop blir skrudd opp, og det er mer «bøff» på markedet, slik at hun ikke vet hva hun kjøper. En gang bruker hun 5000 kroner på noe som viser seg å være Hockeypulver, ikke heroin. En ny rapport fra Velferdsetaten i Oslo kommune viser at slikt lureri er noe av det som skaper flest konflikter i det harde rusmiljøet. Ved injisering kan det også gi alvorlige helseskader, men Elise oppdager svindelen i tide.

Maria Kjos Fonn er engasjert i ruspolitikk, men boka bærer lite preg av sterke meninger. Leseren må selv tenke seg til hva som kunne hjulpet Elise.

– Når Elise havner på gata, kan du jo tenke at hun burde fått heroin på resept. Når hun prostituerer seg, får hun en veldig farlig kunde, for hvem er det som kjøper sex midt under en pandemi? Jeg har en venninne som var prostituert på nittitallet. Hun sa at hun var så rusa at det aldri opplevdes traumatisk. Elise tror at kunden skal drepe henne, og blir skuffet når det ikke skjer. Det er nok noe suicidalt i henne, selv om hun ikke vil sette en pistol mot hodet. Jeg tror ikke straffereaksjoner ville hjulpet henne, og det får hun ikke heller. Utseendet og væremåten gjør nok at hun unngår politiets oppmerksomhet, og ikke minst det at hun er jente.

Ubehagelig å selge =Oslo

Elise begynner aldri å selge gatemagasin, men Maria var inne på tanken om å la henne gjøre det. Derfor allierte hun seg med en =Oslo-selger under researchen til boka. En kveld sto hun på gata og solgte blader for ham, for å oppleve hvordan det var.

– Jeg var veldig ukomfortabel, det var noe med å være så på utstilling. I tillegg var jeg redd for å møte noen jeg kjente. Jeg fikk litt bruk for erfaringen i romanen, når det gjelder måten folk ser Elise på.

Elise har vanskelig for å innse hvor store problemer hun har. Maria skjønte heller ikke hvilken grusom historie hun skrev før hun leste gjennom den etterpå, og fikk tilbakemeldinger fra andre.

– Foreldrene mine syntes boka var veldig tøff å lese. De kunne se noe av meg i den, selv om det er en helt annen historie. For meg var det mye vondere å skrive den forrige boka, «Kinderwhore», fordi overgrep og andre traumer har hatt en langt større plass i livet mitt enn rus.

«Kinderwhore» ble nominert til både Brageprisen og P2-lytternes romanpris. Maria syntes oppmerksomheten ble krevende når temaet var overgrep. Som forfatter vil hun gi leserne innblikk i verdener få kjenner fra innsiden. 

– Det er så mange myter om heroin, at det er så fantastisk og at du blir avhengig fra første skudd. Det er klart at mange har en euforisk opplevelse første gang, og mange blir fysisk avhengige veldig fort. Men jeg ville skrive en helt annen historie, der det tar ganske lang tid. Der hun mange ganger kunne ha snudd. For meg tok det også en stund å bli avhengig, men problemene blir mye verre for romanfiguren.

Elise prøver å fri seg fra rusen gjennom Anonyme Narkomane. Det gjorde Maria også, men det passet ikke for henne.

– Jeg er kritisk til Anonyme Narkomane. Mange rusavhengige er veldig traumatiserte, og så skal de sitte og se på sine karakterfeil, sin egen rolle i at de ble misbrukt, for eksempel. Ikke at dét er del av filosofien, men det er en fallgruve man lett kan gå i. I tillegg stemmer det ikke for alle at man er «en gang rusavhengig, alltid rusavhengig», slik at man må sitte i grupper og bekjenne i årevis etter at man sluttet. Det får meg til å tenke på et dikt av den danske poeten Asta Olivia Nordenhof:

«når man er vokset op med vold og sex, det pis, så skal man sone hele tiden/ man skal forsage djævelen og forsøge at blive god igen./ men det gider jeg ikke. uddrive djævle/ jeg har bedre ting at tage meg til enn at forsøge at blive pæn/ det interesserer meg ikke længere fordi/ 1) det er så udmattende og kedeligt. 2) det er umuligt». 

– Jeg synes ikke dette bør være en del av behandlingen ved institusjoner. Men jeg vet at det hjelper mange veldig, så det viktigste for meg er at det er et frivillig tilbud. Det stemmer jo også med ideologien: det skal være grasrot, ikke bli tredd over en utenfra.

Maria liker heller ikke begrepet «medavhengig», i hvert fall ikke når det handler om at pårørende skal ta avstand til den rusavhengige. Elises mor tar på ingen måte avstand.

– Moren går veldig langt for å gi Elise det hun trenger, på en tryggest mulig måte. Det er rasjonelt, siden datterens alternativ er gata. Jeg er veldig imot det at pårørende får beskjed om å lukke døra og vende ryggen til. Det går ikke nødvendigvis bedre på den måten. Men det er klart, til slutt kan man få nok, trenge å beskytte seg selv og si stopp. 


På plass i livet

Maria ville skrive om noe mindre typisk enn en rusavhengig med lav sosioøkonomisk bakgrunn og store traumer i bagasjen.

– Mye jeg kunne ønske å si om avhengighet får jeg ikke sagt med denne historien, siden den er utypisk. Men det at Elise er privilegert, kan vise hvordan hun får fordeler som andre rusavhengige ikke får. For eksempel får hun penger fra foreldrene. Hun er bortskjemt og redd for det ansvaret livet innebærer. Det kan jeg si, selv om jeg har empati med henne. Hun snakker mye om at heroin stopper tiden. Kjæresten hennes sier at han la seg selv på sprit som 14-åring. I de rusa årene utvikler du deg ikke.

Etter brutale erfaringer fra gata, føler Elise seg helt annerledes enn folk flest. Det gjør det vanskelig å finne seg til rette i et normalt liv. Om boka er trist, kan leserne trøste seg med at det går strålende med forfatteren – så bra at hun sliter med å skrive noe nytt.

– Jeg har møtt kjærligheten og skal gifte meg, jeg får drive med det jeg vil, og er veldig på plass i livet. Nå har jeg litt skrivesperre, faktisk. Jeg har nok av ideer, men er så vant til å skrive om grusomme tragedier, at det liksom har blitt motoren min. Nå prøver jeg meg litt fram. Hvem vet, kanskje det kommer noe lystigere fra min hånd.

Heroinavhengige kaller ofte stoffet for ‘minus’. Lurer du på hvorfor, gir «Heroin chic» mange gode svar. Som denne betraktningen fra Elise:

«De som tror at likegyldighet er det mot­satte av kjærlighet, har aldri prøvd minus. Dop er kjærlighet til likegyldigheten. Det er ikke lighteren som brenner under skjeen, det er asken etterpå. Jeg har aldri kjent meg igjen i drankeren som skriver om ekstase og overskridelser, har aldri følt meg tiltrukket av sopper som skal gi innsikt. Jeg liker heroin fordi det er kjedelig, fordi jeg er kjedelig. Det har et besnærende rykte, noe farefullt og forlokkende. I virkeligheten er det bare prosaisk. Ektepar ligner hverandre, og jeg og dopet er ikke noe unntak.»