Man må jo bare le av det

Er det lov å le av rusavhengighet, hypokondri og panikkangst? En av landets unge, fremadstormende komikere jobber i hvert fall hardt for å få deg til å gjøre akkurat det.

Tekst: Even Skyrud

Foto: Leikny Havik Skjærseth

Aleksander Økland (34) ser litt ut som en fisk på land i den plysjkledde, krystallkronebefengte og noe danskebåtinspirerte baren på komiklubben Latter. Det til tross for at han har stått foran publikum på klubbscenen her titt og ofte, og ikke er en fremmed for barer. Den høye, tynne moldenseren med det myke stein­ansiktet har en utstråling som ikke fører tankene hit til Aker Brygge, men heller til mørke kjellerklubber med langt billigere øl. Alternativ er kanskje ordet. Eller som han selv sier det:

– Standup, med sitt adrenalinrush og sin usikkerhet, er rebelsk. Litt farlig. Å pushe grenser gjennom standup er blitt min rock ‘n’ roll.

Rockereferansen kommer han tilbake til, for nå er det hans tur til å gå ut på scenen i den fullsatte salen. Han står rett opp og ned, holder mikrofonen litt keitete med begge hender og snakker lavt og litt monotont:

– Det jeg sa først om at jeg jobber i rus­omsorgen, er ikke helt sant. Det vil si, jeg er i rusomsorgen, og jeg jobber med meg selv, så det er ikke helt usant heller.

Nesten alle ler.

Hjertet på blokka

En annen dag. Vi drikker kaffe på Kulturhuset ved Youngstorget. Aleksander har Mona Lisa-smilet på og snakker saktere enn moldensere flest. Det er som om han i stedet for å ta tenkepauser tenker gjennom neste setning mens han snakker. Jeg spør om vitsen på Latter. Om det er hans faste introduksjon av seg selv. Han tar en slurk kald, svart kaffe, og forteller en liten historie:

– Da jeg la meg inn på avrusning for første gang, skreiv jeg ned mine tanker om å være der, for å bruke det på scenen. Første gang jeg testa materialet på publikum, lærte jeg the hard way at det kan lønne seg å få livet mer på avstand før man tar det med på scenen.  

Det gikk ganske dårlig, innrømmer Aleksander. Han følte han la hjertet på blokka, bare for å få det tråkka på. Kanskje temaet ble for alvorlig, så folk ikke turte å le, spekulerer han. Det tok et år før han knakk koden og klarte å få latter fra salen når han snakka om tunge tider. Løsningen var å «juge» litt først, for å senke skuldre.

Aleksander er opptatt av tilfeldigheter. Alle de små hendelsene og variablene som gjør at man ender der man gjør. Mange mener at det å være disponert for avhengighet, er genetisk betinget. Selv har han aldri sett antydning til det i sin familie. Ja, bortsett fra en vag mistanke om at broren er avhengig av karaoke. Selv mener Aleksander at hans eget drikkeproblem kom av en uheldig rekke omstendigheter, men det var nok noen varseltegn:

– Jeg husker jeg var på festival i begynnelsen av tenårene, og kom hjem tre–fire dager etter at festivalen var ferdig. Jeg fant alltid min gjeng, og det var alltid den gjengen som var best på å feste. Det var ikke før jeg ble mye eldre at jeg skjønte at vi var unntaket. Alle andre hadde dratt hjem for lenge siden, men jeg ville ikke slutte å drikke. Den gang tenkte jeg bare at jeg hadde det gøy, så hvorfor stoppe?

Den første dominobrikka

Akkurat det er noe Aleksander kommer tilbake til gang på gang, blant lysene fra studenters laptop-skjermer, denne tidlige ettermiddagen på Kulturhuset. Hver gang smiler han bitte litt, og understreker at han likte å drikke, likte å være brisen, og likte den rømningsveien alkoholen ga ham. Fest er jo tross alt festlig, helt til det ikke er det lenger. Men røde lamper til side: Når gikk det for langt, og hvorfor?

– Jeg skulle bli rockestjerne og trodde det gikk an å utdanne seg til det. Etter to år på lyd- og musikkproduksjonsstudie i Oslo, skjønte jeg at det ikke er mulig. Jeg tror kanskje ikke 18-åringer er klare for den type studie. Det ble mer som en lang fest med resten av klassen, hvor studielånet gjorde at jeg i hvert fall kunne leke rockestjerne i et par år. Så traff virkeligheten hardt.

Aleksander trengte en jobb, men fant ut at det ikke var behov for en gitarist i frukt­avdelingen på Kiwi. De ville ha folk med arbeidserfaring. Så for å ha noe å gjøre etter et år med søknadsskriving, begynte han på folkehøyskole. Et slags bakvendt løp, som Aleksander kaller det.

– Da året på folkehøyskole var over, kjente jeg nok på veldig mye stress, uten å skjønne hva det var. Det ga meg utslett på hendene, og det var egentlig starten. Den første dominobrikka. Det var da jeg ble veldig opptatt av min egen kropp. Begynte å studere den i speilet, og kjenne på alt.

Flukt på fest

Aleksander beskriver hvordan han den gang hverken hadde kunnskap eller språk til å forstå reaksjonene han fikk. At stresset førte til utslett, at utslettet førte til helseangst og at denne igjen førte til alvorlig hypokondri.

– Du kan ikke se angst på en blodprøve, så da legene sa de ikke fant noe galt, ble jeg overbevist om at det tvert imot betød at jeg var alvorlig syk. I fem år trodde jeg at jeg hadde en type kreft vitenskapen ennå ikke hadde oppdaget. Jeg kunne stå og se meg i speilet på badet og oppdage nye «avvik». Var drøvelen skjev? Hva betyr den røde flekken? Jeg lette og lette og fant ting som ikke var der.

Hypokondri førte til dødsangst. Det eneste stedet Aleksander ikke tenkte på den sjeldne krefttypen han var overbevist om at herjet i ham, det eneste stedet han ikke kjente døden kile ham ondskapsfullt i nakken, var på fest:

– Jeg var sikker på at jeg kom til å dø, men hver gang jeg var full, så var det som om jeg utsatte det litt. Festen forlenga livet, så jeg forlenga festen. Og hvis det ikke skulle virke, så var det tross alt bedre å dø på fest. Du kan si jeg lurte hjernen til å tro at alkoholen egentlig var medisin. For dødsangsten forsvant for én kveld, for én dag, for ett døgn. Det var et enkelt valg.

Fallskjermhopping med mikrofon

Aleksander snakker om sykdom og selvmedisinering med samme ansiktsuttrykk som han snakker om folkehøyskole og standup – og i det samme monotone toneleiet som på klubbscenen på Latter den kvelden. Jeg tar meg i å lure på om det er en forsvarsmekanisme eller bare moldenseren i ham? Uansett fortsetter han ufortrødent å gjengi hvordan dominobrikkene falt:

– Angsten utvikla seg til panikkanfall, men siden jeg ikke skjønte angst, skyldte jeg på den mystiske sykdommen. Etter hvert drakk jeg fra jeg sto opp til jeg la meg. Jeg er fortsatt forundra over hvor fort det gikk fra festing til at kroppen krevde alkohol. Det gikk fem–seks uker, så var jeg fanga.

Sett fra utsiden så Aleksander og livet hans helt annerledes ut. Nettverket fra folkehøyskolen hadde hjulpet ham til en jobb han likte godt. En administrativ stilling i et management i Oslo, hvor han tok seg av artistbooking og skrev søknader til Kulturrådet. Han hadde falt til ro med at selv om han aldri kom til å bli rockestjerne, kunne han i hvert fall gjøre karriere i musikk­bransjen. Det passet bra at en del av jobben var å gå på konserter og fester. Det gjorde det lettere å kamuflere et travende, etter hvert galopperende, inntak av alkohol. Det var på den måten, på denne tida, 22 år gamle Aleksander kom i snakk med en hyggelig og morsom fyr i 60-åra, på et seint nachspiel. Han introduserte seg som Jånni Kristiansen.

Jånni K., som han kaller seg, er en legende i standupmiljøet. En av de aller første som introduserte nordmenn for konseptet tidlig på 1990-tallet. Han fortalte Aleksander at han drev noe som het Reis Deg Komikerklubb, og at han holdt kurs i standup.

– Det vakte nysgjerrigheten min. Jeg fikk lyst til å melde meg på. Ikke fordi jeg egentlig hadde tro på at jeg kunne eller skulle bli komiker, men mer av samme grunn man melder seg på fallskjermhopping. Jeg hadde ingen plan, bare behov for spenning.

Å by på seg sjøl

Og spenning fant han. Er det ett ord som går igjen når Aleksander beskriver det å begynne med standup, så er det adrenalin. Det å stå aleine på scenen med kun en mikrofon og et kritisk, men håpefullt, publikum foran seg, var et kick av til da ukjente propor­sjoner:

– Første gang jeg gjorde standup for et publikum, ligna det ikke på noe jeg hadde opplevd før. I tillegg til adrenalinet, er det uvissheten som er tiltrekkende. Du veit ikke hva som kan skje. Mest sannsynlig får du ikke juling, men det kan skje.

Aleksander elska å stå foran et publikum og fortelle vitser fra dag en. Så sikker var han på at dette var veien å gå for ham, at han slutta i den hippe musikkbransje­jobben for å vie all tid til å skrive og fremføre humor.

– Jeg brukte noen år på å finne min stemme på scenen. Det er ikke nødvendigvis vanskelig å få latter om man ikke er så dyp eller bruker så mye av seg selv, men jeg har alltid vært opptatt av å være meg. Jeg er spesielt inspirert av britiske komikere. De har et ekstra lag med ærlighet. I et lite land som Norge tror jeg det er høyere terskel for å ha den ærligheten. Folk tenker mer over hva de kan si på kvelden, hvor utleverende og private de kan være, uten å miste jobben neste dag. Det er synd, for den beste humoren kommer fra ærlighet. Jo mer jeg utleverer meg selv, jo mer eksplosiv er latteren i salen.

Da det gikk helt galt

På mange måter personifiserer Aleksander norsk undergrunns-standup. Fra 2016 til 2021 drev han Stand Up Grünerløkka, som ble til fordi det den gang ikke fantes så
mange andre klubber enn Latter og Reis Deg Komikerklubb, i Oslo. Han påstår å ha fortalt vitser på de fleste bruskasser på både øvre og nedre Løkka. Det er ingen overdrivelse å si at Aleksander Økland var med på å bane vei for mylderet av små og store klubber som popper opp i hovedstaden i dag. Klubben hans ble en forløper for steder som populære Nieu scene på Torshov. Det var i løpet av disse årene Aleksander skjønte at han måtte ta et valg. Men det satt langt inne:

– Jeg drakk alltid før jeg gikk på scenen, og det gikk som regel bra. Men en gang gikk det ikke bra, virkelig ikke bra. Det var på biblioteket i Lørenskog, av alle steder. Showet ble en time forsinka, og det rota til min beregning av drikkinga. Jeg var egentlig veldig god på å beregne den. Hadde en rutine inne. Men så var det plutselig en time dødtid og i tillegg fri bar, og jeg falt hardt ut av den.

Aleksander forteller at hans opplevelse der og da, etter forestillingen, var at det hele hadde gått kjempebra. På samme scene den kvelden sto også Martin Lepperød og Kim Hafskjær, begge komikere han så opp til, og han tenkte han hadde gjort et godt inntrykk. Helt til han våkna neste dag og så på opptaket han hadde gjort av forestillingen.

– Jeg hadde null diksjon. Hadde jeg ikke skrevet materialet selv, hadde jeg ikke forstått noe av hva jeg snakka om. Jeg ser at jeg blir aggressiv mot publikum, fordi de ikke forstår hva jeg sier. Fordi de ikke ler. Jeg banker mikrofonstativet i gulvet fordi jeg blir sint på dem. Man skulle tro at en sånn opplevelse førte til at jeg tok et oppgjør med drikkinga, men jeg valgte heller å slutte å filme meg selv på scenen.

Utenfor normalen

Akkurat som med musikkmiljøet, var det lett å bruke standupverdenen som et skalkeskjul. Selv om Aleksander er klar på at han aldri har opplevd drikkepress i komikermiljøet, er man ofte på steder og i settinger hvor det er naturlig å ta seg et glass. Til og med når man er på jobb. Det gjorde det også lett å feie det unna som normalt, i hvert fall til et visst punkt, forteller Aleksander:

– Første gang jeg skjønte jeg var utenfor normalen, var da jeg drakk meg full på et kjøpesenter. Men grunnen var et panikkanfall, og jeg ville teste om alkohol kunne hjelpe. Det fungerte veldig bra, og samtidig fant jeg ut at people watching på høylys dag er mye morsommere på fylla.  

Likevel skjønte Aleksander at han måtte ta tak før det ble for seint. Han la seg inn til avrusning og søkte om langtidsbehandling. Mens han ventet på å komme inn der, var han på avrusning omtrent hver femte til sjette uke, husker han.

– Når du ikke har vært edru på fem år, da har du glemt hvordan det er å være edru. Jeg husker at jeg gikk rundt i byen i en slags tåke. Som om jeg akkurat hadde våkna. Jeg slutta å drikke 1. august 2017. Da var jeg endelig skrevet inn på Incognito-klinikken på Rødtvet. Der ble jeg i seks måneder.

Rus mot rus

Incognito-klinikken viste seg å være et riktig valg for Aleksander. Der legger de vekt på rutiner, døgnrytme, trening, kosthold og generelt å få ting på plass i livet. Da behandlingen var ferdig, gikk han til en ruspsykolog i flere år.

– Redselen for tilbakefall var stor. Men det er begrenset for hvor mye man kan snakke med psykologen om vær og vind, til slutt må man bare klippe navlestrengen og håpe at egeninnsatsen holder.

I dag lever Aleksander et liv som kan ligne det han levde før den sommerdagen i 2017. I alle fall sett fra utsiden. Selv vet han at forskjellen på da og nå ikke kunne vært større:

– Det sto ikke bare mellom liv og død for meg, det sto også mellom alkoholrusen og standup-rusen. Jeg valgte livet og standup. Da jeg ble kurert for hypokondrien og med det klarte å slutte å drikke, føltes det som om resten av livet var en bonus. Jeg skulle ikke dø likevel, og fikk en ny sjanse til å definere resten av livet.

Aleksanders soloshow «Folkehelt» hadde premiere på en utsolgt Nieu Scene, 20. november 2025, og etterpå tok han den med på norgesturné. Det er et ærlig standup-show uten filter, hvor Aleksander gir et innblikk i sin absurde virkelighet. Monologen er innom temaer som angst, depresjon og rusproblemer. Og:

– Hvor viktig er det egentlig med politikk? Kan edruelighet føre til ensomhet? Hvorfor glorifiserer vi kjendiser?

Det er noen av spørsmålene som dukker opp, forteller Aleksander, før han lavmælt legger til:

– Avslutningsvis handler forestillingen om redselen for å følge drømmer, og viktigheten av å tørre det.

[FAKTA]

Aleksander Økland

• Standup-komiker fra Molde, født i 1991.
• Har fagbrev i lyd og musikk fra Noroff.
• Har siden 2015 vært en av landets mest aktive komikere på standup-scenen. Han har stått på flere av de største scenene, inkludert Latter i Oslo, Ole Bull Scene og Ricks Teater i Bergen og Folken i Stavanger. 
• Han har også stått på scenen på de største humorfestivalene i Norge og vært oppvarmer for Jonis Josef, Dag Sørås, Erlend Osnes, Bård Tufte Johansen, Atle Antonsen, Sturla Berg-Johansen og Henrik Fladseth.

Intervjuet sto på trykk i =Oslos sommernummer 2026.