Lønner det seg å jobbe?

Følger man med i samfunnsdebatten, kan man få inntrykk av at det ikke lønner seg å jobbe. Det er rett og slett ikke riktig. Det er heller ikke der problemet ligger, skriver forfatter Maria Kjos Fonn.

«Hva jobber du med?» Ofte er dette enkle spørsmålet bare en del av vanlig småprat, som å spørre hvor du bor eller hvor gammel du er. Andre ganger kan det sette en stopper for hele samtalen og bli eksistensielt for den som blir spurt – og pinlig for den som spør. I en periode av livet opplevde jeg at dette «enkle» spørsmålet ble så vanskelig å svare på, at jeg begynte å unngå sosiale sammenhenger.

Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, hadde jeg ingen jobb, og studerte heller ikke, som følge av ulike diagnoser som skyldtes traumer. Å svare på spørsmålet «Hva jobber du med?» ble for mye. I dag jobber jeg som forfatter og skribent, men erfaringen min fra denne perioden gjør at jeg alltid venter litt med å stille spørsmålet.

Hva folk driver med, er i utgangspunktet en måte å «plassere» dem på. Ikke bare i evner og interesser, men også i statushierarkiet. Det ligger en undertone i spørsmålet: Hva er din økonomiske, kulturelle og sosiale status? Hva er den i forhold til min? Er du interessant? Men det er ikke gitt at dette er naturlig å spørre om før man blir bedre kjent med personen.

I Frankrike og England, for eksempel, er det regnet som upassende umiddelbart å spørre folk hva de driver med. Her snirkler man inn andre sosiale markører for klasse, som språk og kunnskap om kunst og litteratur – noe som selvsagt ikke er mindre elitistisk. Men her er en jobb noe du har, ikke noe du er.

Likevel: Den som ikke har en jobb, vil fort føle at hun ikke er noe – eller noen.

Å ikke ha en jobb, enten det skyldes fysisk eller psykisk sykdom, rusproblemer eller arbeidsledighet, sier noe mer enn at man ikke har en jobb. Det gjemmer en historie som setter en stopper for den lette smalltalk-tonen – en historie om en brukket rygg eller et knust sinn, om pils, piller eller pulver, om en standard-mail om at du dessverre ikke blir innkalt til intervju – denne gangen heller.

«Det skal lønne seg å jobbe», er høyresidens mantra, og arbeidslinja er det dessuten enighet om langt over på andre siden av de politiske skillelinjene. Greit nok, dersom det brukes med vett og forstand. Men saken er at det ikke alltid brukes med vett og forstand. Følger man med i samfunnsdebatten, kan man få inntrykk av at det ikke lønner seg å jobbe. Det er rett og slett ikke riktig. Det er heller ikke der problemet ligger.

For å ta det mest åpenbare først: Det å jobbe lønner seg økonomisk. Satsene på sosialstønad er på cirka 6500 kroner i måneden for enslige. Dersom du er i en situasjon hvor det skal vurderes om du er arbeidsfør eller ufør, kan du få arbeidsavklaringspenger inntil dette er avklart. Hvis du er under 25 år og har vært uten lønnsinntekt før arbeids­evnen din ble redusert med minst 50 prosent, kan du da få 11 000 kroner i måneden. Det er vanskelig å forestille seg en ung person som foretrekker arbeidsavklaringspenger av økonomiske grunner.

Om du senere er så «heldig» å kvalifisere til uføretrygd, beregnes satsene til to tredeler av hva du tjente i årene før du ble syk eller skadet (hvis du tjente noe). Riktignok er utgangspunktet her begrenset opp til 6G, altså seks ganger folketrygdens grunnbeløp på 101 351 kroner, men det er i alle fall mer lønnsomt å ha hatt en godt betalt jobb før ulykken inntraff enn ikke å ha hatt det.

Og uansett er det mindre lønnsomt å utsettes for en ulykke enn ikke å bli det.

I noen tilfeller kan ulykken tidfestes nøyaktig, for eksempel hvis du var i en bilkollisjon eller fikk en kreftdiagnose. Men i andre sammenhenger kan livet som lå forut for uføretrygdingen ha vært svært komplisert. Kanskje har du ingen eksakt dato. Kanskje det begynte med å strekke seg etter en mor som aldri var der, eller å gjemme seg under senga fordi monstrene var alle andre steder. Talløse studier bekrefter høye samfunnsøkonomiske kostnader som følge av vedvarende traumer fra barndommen – og de menneskelige kostnadene er selvsagt enda høyere.

Avisene er ofte fulle av sparetips. Noen av rådene er åpenbart ikke for folk flest, som at man kan spare flere hundre tusen i året ved å selge en av bilene sine eller leie ut hytta på Sørlandet noen uker i året. For folk med dårlig råd, er slike sparetips nærmest en fornærmelse. Men også mer allment gjeldende tips til hvordan man håndterer økonomien sin, krever fysisk og mentalt overskudd: Lag en matplan og handle inn for en uke av gangen. Reparer dine egne klær. Sykle fremfor å kjøre bil eller reise kollektivt.

Hvis dagene forsvinner i en sump av sykdom, der bare det å stå opp kan ta meste­parten av kreftene, er veien kortere til dyr, helseskadelig fastfood og drosje til psykologen. I tillegg er både medisiner og behandling dyrt, selv om velferdsstaten heldigvis tar mesteparten av regningen.

Men gevinsten ved å jobbe er ikke bare økonomisk. Å være i arbeid er ofte et spørsmål om identitet, om å ha en sosial tilhørighet. Jobben er dessuten – for flere enn man kanskje skulle tro – en av de få, eller kanskje til og med den eneste, sosiale kontakten man har. Det er enorm forskjell på et liv som ensom, der man går på bussen om morgenen og smiler til en medpassasjer, spiser med de andre i kantina, sier hadet når man går, og så drar hjem og er alene, og på et liv hvor man våkner alene og legger seg alene, uten å ha sett noen i det hele tatt.

Samtidig finnes det et ofte underkommunisert aspekt ved det å være utenfor arbeidslivet: det dypt eksistensielle. Dette er beslektet med poenget om identitet, men går også mye videre. Arbeid gir tilhørighet og mening. Er du i arbeid, er du en av de mikroskopiske bitene i det store tannhjulet som driver verden framover. Selv om noen vil oppleve dette som om de bare er ubetydelige deler av en større helhet, vil mange flere føle seg som en del av et fellessskap og en sammenvevdhet som gir tilværelsen mening og retning.

Kanskje gjelder dette spesielt for dem som har opplevd å stå utenfor samfunnet og uten arbeid. For den som har vært langt utenfor et normalt liv, så langt at floskelen «tilbake til samfunnet» ikke gir mening – de har jo kanskje aldri vært der, kan en hvilken som helst jobb bety at man endelig tilhører noe. Noe annet enn et rusmiljø, et behandlingsapparat, en outsider-identitet.

For rusavhengige kan det å selge blader eller kaffe, være en vei til å føle seg nyttig og verdsatt – selv når de er i aktiv rus. For ikke å glemme det som er hovedformålet med en jobb: å tjene penger for å klare seg selv. Uten å måtte ty til ulovlige eller skadelige måter å tjene dem på.

Det betyr ikke at alle jobber passer for alle. I sin mesterlige selvbiografi «I morgen var jeg alltid en løve», skriver psykolog Arnhild Lauveng om å være være innlagt for schizofreni, og om den lange veien til å bli frisk. For henne var det å prøve seg på studie- og arbeidsliv, å dyrke evner og interesser utenfor sykdommen, en viktig del av tilfriskningen.

Lauveng var en svært intelligent pasient og hadde et ambisiøst mål: Hun ville bli psykolog. Hjelpere og etater trodde ikke at hun skulle nå det målet, og ga henne en tilsynelatende enklere «arbeidstrening» med å trille sov-i-ro-kuler på oppholdsstua:

«Arbeidet besto i å kutte opp små biter av et rosa, leirelignende stoff, veie dem opp nøyaktig, jeg mener å huske at hver bit skulle veie nøyaktig fem gram, og så trille jevne, pene kuler. Deretter skulle kulene legges i bokser, to kuler pr. boks. Jeg fikk betalt også, fem kroner per arbeidsøkt jeg holdt ut. Jeg holdt ikke ut så veldig mange. Og de ble enda sikrere i sin sak, og mente at en person som ikke engang klarte så enkelt arbeid, måtte innse at drømmen om universitetsstudier var fullstendig urealistisk. Men i det regnestykket glemte de en veldig viktig ting, nemlig lyst. […] De sa jeg ikke var motivert. Jeg visste at sov-i-ro-kuler ikke motiverte meg. Det er ikke det samme.»

«Du må dempe ambisjonene dine» er en setning mange i psykiatrien får høre, meg selv inkludert, men rusavhengige og psykiatriske pasienter er like forskjellige som resten av befolkningen. For noen kunne sov-i-ro-kulene vært meditativt og disiplinerende arbeid, for Lauveng ble det helt feil. I dag er Lauveng psykolog med doktorgrad. Selv har jeg gitt ut tre bøker og er oversatt til flere språk. Jeg har vært nominert til flere priser, og skriver jevnlig for flere medier.

Å dempe ambisjonene var ikke min vei til å bli frisk. Det var en måte å holde meg fanget i sykdommen, fanget i et lavt selvbilde og manglende fremtidshåp. «Vær tålmodig», var rådet jeg fikk. Jeg var utålmodig. Sykdommen skulle ikke få sette flere begrensninger enn nødvendig for hva jeg skulle få til.

For meg var veien til å bli velfungerende ofte å strekke meg etter å være mer velfungerende enn jeg faktisk var. Da jeg var 24, ga jeg ut min første bok, novellesamlingen «Dette har jeg aldri fortalt til noen». Da jeg begynte på boka, var jeg 21, og så dårlig, fysisk og psykisk, at jeg satte meg et mål om å skrive 20 minutter hver dag. Deadlinene fra forlaget gjorde meg ekstremt stresset, og ting låste seg, men jeg fortsatte med de 20 minuttene. Ellers «skrev» jeg ved å gå tur.

Jeg gikk den samme runden rundt Voldsløkka, igjen og igjen, mens tankene var alt annet enn repetitive. Jeg lagde plot, karakterer, hele universer mens jeg gikk. Tre år senere var samlingen ferdig, til svært god mottagelse. Å ha gitt ut en bok, var starten på et forfatterskap, og samtidig starten på en identitet som noe annet enn syk. Det var lettere å møte «hva jobber du med?»-spørsmålet. Jeg var ikke ansatt noe sted og måtte leve på svært begrensede midler, men hadde i alle fall boka å vise til.

Det er ikke alle forunt å kunne skrive en novellesamling med restarbeidsevnen sin. Mange er for syke til å jobbe med noe som helst, noe som gjerne er en stor sorg og fører med seg små utbetalinger og stort stigma. Men mens jeg ble bedre, skjedde to ting: Jeg ble frisk nok til å arbeide mer, og jeg ble friskere av å arbeide.

I selvbiografien sin tar Lauveng opp det litt underlige uttrykket «Stopp verden, jeg vil av!». For som mange av oss som har opplevd sykdom har erfart, kan det å falle av gå nokså fort. Det er det å komme på verden igjen som tar tid. Jordkloden snurrer, og det er lett å bli svimmel og falle – og vanskelig å få tak og klatre opp.

Arbeid kan være en vei tilbake for mange, for eksempel for den rusavhengige som får en ny mulighet ved å selge gatemagasiner eller jobbe som barista på =Kaffe. Samtidig er det viktig å erkjenne at mange ikke kan delta i noen form for arbeidsliv på grunn av sykdom, og enda viktigere å se på de faktorene ved arbeidslivet som gjør at mange ikke får en reell mulighet til et arbeid de kan trives med.

I dag krever så godt som alle jobber minst videregående utdannelse, men både rus, følelser av utenforskap og psykiske problemer kan føre til frafall fra skolen. Jeg kjenner flere som har falt ut av videregående som følge av en kaotisk tenåringstid og opplevd at veien til arbeidslivet blir uoverstigelig.

På Kirkeveien videregående skole i Oslo har de et tilbud til dem som har mistet videregående utdanning på grunn av psykiske problemer eller rus. For å delta på undervisningen, kreves total rusfrihet fra andre rusmidler enn alkohol, og selv om det utelukker noen, gir dette opplegget muligheter for et comeback i livet. Her møter elevene toleranse hvis de uteblir fra undervisning i vanskelige perioder, strever med traumer og andre psykiske problemer, eller går på en smell.

Dessverre finnes ikke slike tilbud overalt. Og mange vil ikke lappe sammen det de mangler av videregående utdannelse, de vil bare ha en jobb. I en del jobber virker det også som om denne utdannelsen er mer et formelt krav enn en faktisk nødvendighet. Kanskje ville tre år med erfaring fra matbutikk i tenårene vært en langt mer verdifull kvalifikasjon.

Ikke alle mennesker er teoretisk anlagt, og teoretiseringen av yrkesfag kan være det som skyver en praktisk anlagt ungdom ut av videregående. I altfor mange tilfeller er konsekvensen langvarig eller vedvarende «utenforskap»: Risikoen for å være arbeidsledig, motta trygdeytelser og være utenfor arbeidsstyrken, er over dobbelt så høy for gruppen med grunnskole som høyeste utdanning, som for gruppen med fullført videregående opplæring, ifølge Stortingsmelding 29 (2016–2017).

Og hvorfor skal man holde seg unna ølen, jointen eller amfetaminet, hvis man ikke har noe annet å stå opp til enn Navs motivasjonskurs for jobbsøkere? På disse jobbsøkerkursene kunne man lære «power posing», en pseudovitenskapelig idé om at det å innta en stilling man assosierer med å være sterk, for eksempel å strekke armene over hodet, genererer mental kraft og programmerer hjernen til en positiv innstilling.

En jeg kjenner mistet en monoton og underbetalt jobb på grunn av dårlig oppmøte, og nå forsover han seg stadig til jobbsøkerkurs hos Nav. Hans «power pose» er å ligge på sofaen, med tomme halvliterbokser på gulvet. Samtidig er han intelligent – ja, det er like før jeg smeller til med skjellsordet «ressurssterk». Han slår meg ikke som en fyr som ikke kan komme seg ut av alkoholproblemet. Snarere som en som ikke ser noe meningsfullt alternativ til rusen, og derfor lar alkoholen flyte. 

Samtidig finnes det også en stor gruppe mennesker som ikke kan jobbe – selv om det kanskje er ingenting de heller vil. I «Mamma er trygda» skriver Mímir Kristjánsson om å vokse opp med en kreftsyk mor som er uføretrygdet. Den tidligere lærerinnen har ingen «restarbeidsevne» og betraktes som en utgiftspost for samfunnet. Kristjánsson beskriver gruppen vi kaller «navere» som Norges variant av USAs «white trash» eller Storbritannias «chavs»:

«Du finner dem på bunnen av alle samfunn. De er ikke working class heroes, i alle fall ikke av den gode, gamle sorten. De står ikke på sokkel på Youngstorget, med slegga over skulderen, rake i ryggen og med blikket stivt festet mot en bedre framtid. De har ikke noen framtid, og inngår ikke i planene til verken politikere, økonomer eller andre nasjonale strateger.»

Kristjánsson beskriver morens enorme helseproblemer og hennes like enorme skam over å være en belastning for velferdsstaten. Han skriver om hvordan moren pyntet seg seg for å gå til legen, sminket seg og tok med seg sin fineste Louis Vuitton-veske. En ung, pen kvinnelig lege lurte på hvor mange medisiner moren gikk på, og moren, som måtte ta minst ti ulike tabletter hver eneste dag, hadde ikke oversikt.

Derfor hadde hun en liste over medisinene på en lapp i vesken, og hun begynte febrilsk å lete, mens legen utålmodig begynte å foreslå medisiner og mente at hun måtte da huske noe. Moren var på gråten, så Kristjánsson tok henne med ut på gangen og hjalp henne med å finne lappen i veska før de gikk inn igjen. Men moren hadde viddet i behold: «Vet du hva jeg tror hun legen gjør når hun skal kose seg?» sa moren da de hadde gått ut av kontoret. «Jeg tror hun trener.»

Moren, som bare har vært så uheldig å ha blitt rammet av flere krefttyper, er redd for å bli mistenkeliggjort og dømt. Hun føler seg som en byrde, selv om det er hun som bærer de største byrdene, hver eneste dag.

I den danske diktsamlingen «Det enkle og det einsame» fra 2013, gjendiktet av Anna Kleiva, skriver poeten Asta Olivia Nordenhof om tidvis å jobbe på bordell, tidvis ikke å jobbe i det hele tatt. Og hun skriver et slags manifest for det ikke-arbeidende mennesket:

«eg vil snakke om det portrettet som blir teikna av mennesket som ikkje arbeider […] eg vil snakke om den mistenkeliggjeringa som finn stad, og som dekker alle område i livet. samfunnsånda til den ikkjearbeidande, matvanar, estetikk, uvilje til å rydde opp i hagen, evne til å oppdra ungar».

Nordenhof vil til livs forestillingen om den ikke-arbeidende som en som mangler moral, som om arbeidslivet var fritt for umoral:

«Eg vil snakke om arbeid […] eg tenker på den personen, kanskje ein skiltmakar, som utførte bestillinga si og skreiv: ‘no colored allowed’ på ei metallplate som skulle setjast opp i Sør-Afrika.»

Arbeid kan være helsebringende, men om man ikke kan arbeide, er det mye helse i å bli møtt som det man er: syk – ikke en snylter, en naver eller et «trygdebeist».

For de fleste er ikke veien ut i arbeidslivet og i full funksjon noe som foregår uten hjelp. Historier som den om Arnhild Lauvengs lange kamp for å bli frisk fra en schizofreni-diagnose, og til i dag å være en anerkjent forfatter og psykolog med doktorgrad, imponerer.

De vitner om individets kraft til å endre livet sitt, om viljestyrke og personlige ressurser. Det er en viktig del av fortellingen. Men, som Lauveng selv skriver så klokt om, hadde hun ikke vært der hun var i dag hvis det ikke også var for fellesskapets ressurser, for velferdsstaten og trygdesystemet. I «I morgen var jeg alltid en løve», henviser hun til eventyret om Askeladden og de gode hjelperne:

«Også jeg hadde mine hjelpere, med sine egenskaper og sine bidrag. Siden dette ikke er et eventyr, men en litt mer sammensatt virkelighet, hadde ikke hver hjelper en god egenskap. Noen hadde flere, noen bare en eller to. Noen var med på lange strekninger, noen var innom en kort stund. Ingen var helgener, og noen hadde med seg ting som ikke var fullt så bra, sånn er virkeligheten. Noen hadde en veldig stor betydning, andre spilte litt mindre rolle. Men alle var viktige. Uten dem ville jeg aldri kommet meg forbi kongsgårdene og vunnet min fremtid.»

Lauveng skriver om ergoterapeuter, aktivører, leger, pleiere. Om ti år inn og ut av psykiatriske avdelinger – hvor det skjedde mye som var dypt kritikkverdig, men også mye som holdt henne i live, og hvor hun også fikk god hjelp av systemet. «Det aller beste i psykisk helsevern som i all annen helsetjeneste, er å helbrede pasienten», skriver Lauveng. «Men det betyr ikke at det ikke er viktig å holde pasienten i live, også uten helbredelse. Hvis jeg hadde klart å ta livet av meg, ville alle senere behandlingsforsøk vært fullstendig nytteløse. Når pasienten er død, er håpet ute.»

Jeg kjenner folk som har måttet slå seg til ro med at de ikke har krefter til å være i jobb, at uføretrygd er den beste løsningen. Folk som tidligere har levd ulevelige liv, men nå – med tid og hjelp – lever liv som riktignok ofte er vonde, men som også har mye godt og verdifullt i seg. Dette er takket være en generøs velferdsstat, som er villig til å bruke ressurser på at folk kan få bedre liv, selv om resultatet ikke blir at de kommer seg i arbeid.

For noen av disse menneskene er det kanskje ikke det å ikke jobbe som er det verste, men stigmaet og utenforskapet det medfører. Særlig om grunnen er rus eller psykiske lidelser, og derfor ekstra skamfullt.

Vi bør slutte å betrakte det å være for syk til å jobbe som et tegn på svakhet eller umoral, men heller se på det som noe som kan skje oss alle. Det gjelder ikke minst de altfor mange som tror «trygdemisbruker» og «trygdemottaker» er det samme, eller den profilerte fastlegen som med generaliserende pekefinger kaller sykemeldte nordmenn late og bortskjemte, eller politikeren som snakker kontinuerlig om «arbeidslinja» som det eneste saliggjørende.

Heller enn å moralisere over dem som ikke har krefter eller muligheter til å få seg en jobb, må vi stå sammen om å sikre også dem verdighet, i et velferdssystem med plass til alle.

Kanskje bør vi også vente litt lenger med å stille spørsmålet «hva jobber du med?»

Teksten sto på trykk i =Oslo februar 2021.