Livet mitt var mye verre før

En av våre magasinselgere på Gjøvik forteller sin dramatiske livshistorie. 

Jeg bor i Hunndalen og er 31 år gammel. Begynte å ruse meg med hasj for første gang da jeg var 18 år. Begynte med amfetamin, piller og ecstasy da jeg fylte 19. Alkohol har jeg vært glad i siden barneskolen. I 20-åra begynte jeg med heroin og sprøyter. Jeg klarte å få fagbrev som kokk og fikk jobb. Men jeg var så hekta på speed at det gikk til helvete til slutt.

Jeg tok speed omtrent hver dag i minst to år. Etter det var jeg alkoholiker i minst ett år. Jeg drakk og stjal øl fra mandag til lørdag. Brukte hva som helst jeg kunne ruse meg på. Jeg klandrer ingen andre enn meg selv – selv om jeg har vært på to barnehjem – og havnet i fosterhjem da jeg var tre-fire år gammel.

Mamma døde av en pilleoverdose, med masse bilder av meg rundt seg, da jeg var ti år. Selvmord. Rart jeg ikke begynte å ruse meg før. Men i forhold til mange andre, bodde jeg i samme fosterhjem til jeg var ferdig med utdannelse. Jeg har vært i marinen, men ble dimmet etter rundt 162 dager på grunn av en urinprøve. Hadde hatt perm og røkte hasj. Hasj sitter lenge i kroppen, hvert fall så mye som jeg har røyka.

I år 2000 døde fostermor av kreft. Da ble det for mye for meg, så jeg ga faen. Jeg husker det som det var i går. Det var natt til 17. mai. Jeg var russ. En jeg møtte hadde hasj. Ingen spurte om jeg ville ha. Jeg spurte selv om å smake. Jeg måtte mase for å få et trekk. Til slutt fikk jeg smake og digga rusen med en gang. Jeg hadde «lættis» i to timer i strekk. Jeg gjorde meg selv til narkoman, men jeg hadde ikke planlagt å sitte med ei sprøyte i armen en vakker dag.

Jeg trodde jeg kunne kontrollere hva jeg tok, men jeg ble forelsket i speed første gangen jeg prøvde. Da var det gjort. Jeg hadde blitt «narkis». Jeg likte også hasj fra første stund. Har testa det meste som finnes av rus. Alt gikk så fort.

Da jeg var 16 år sviktet jeg min ordentlige pappa, noe jeg aldri kan tilgi meg selv for. Etter det har ikke ting gått så bra mellom oss. Spesielt etter jeg begynte å ruse meg. Men han har selv vært narkoman, så jeg syns han burde ha litt mer forståelse. Han har klart å bli streit. Jeg er kjempestolt av ham. Det hadde jeg vært uansett. Han er tross alt mitt eget kjøtt og blod.

Familien min har droppet meg og jeg har droppet dem. Men det går litt bedre mellom pappa og meg nå. Ei tante ringer og sender melding til meg av og til. Hun er den eneste i familien jeg føler virkelig bryr seg om meg. Og hun steller grava til mamma.

Jeg har også bodd i Bergen. Der var det lettere å få tak i penger uten å være kriminell. De hadde noe som het «ALF». Førstemann til mølla-prinsipp. De første 15 som dukket opp, fikk jobbe i fire timer med en halvtimes matpause. Vi gjorde alt mulig rart. Jobben var kun for narkomane, alkoholikere og prostituerte. Da vi var ferdig fikk vi 200 kroner rett i hånda. Kjempebra opplegg. De har også et gatemagasin som heter Megafon.

Da jeg flyttet tilbake til Gjøvik slet jeg. Jeg var vant til å skaffe meg «friskmelding» hver dag. I Gjøvik måtte jeg være kriminell for å fikse «friskmelding», men jeg slet med angst og taklet ikke være dårlig. Derfor meldte jeg meg inn i LAR (legemiddelassistert rehabilitering, journ.anm.).

Jeg har vært innlagt flere ganger og sittet i fengsel en gang. Institusjoner er ikke noe for meg. Det lengste institusjonsoppholdet mitt varte i cirka fire måneder. Heldigvis fikk Gjøvik gatemagasinet =Norge. Jeg vil takke alle som kjøper gatemagasiner. Jeg håper folk fortsatt kjøper det fremover. Jo flere som kjøper, jo bedre er det. Jeg syns det er litt ekkelt å gå rundt å selge blader, men det er hvert fall en ærlig måte å tjene penger på. På grunn av bladet slipper jeg å være kriminell.

Jeg møter mange forskjellige mennesker når jeg går rundt og selger blader. De fleste er veldig hyggelige. Mange kjenner noen som sliter selv og har stor forståelse. Så har du de folka som later som jeg er luft, noe jeg syns er uhøflig. Det er bedre å få et høflig nei, enn ikke å svare i det hele tatt, eller nesten løpe å gjemme seg når de ser en bladselger. Det er frekt. En politimann sa at gatemagasinet er det beste som har skjedd Gjøvik. Det er jeg enig i. Det er bedre å selge blader enn å gå rundt og stjele. Jeg er sikker på at kriminaliteten har gått ned i byen etter bladet kom.

Dessverre er det ikke mange igjen av de jeg kjenner i miljøet som lever. Veldig mange bekjente og venner av meg har dødd. Jeg håper sjelene deres har ro nå hvert fall. Når folk dør og jeg sørger, hender det jeg driter i alt, gjør mange dumme ting og ruser meg ekstra mye. Av og til får det konsekvenser, av og til ikke.

Jeg har blitt utredet av en psykolog og en lege. De mener jeg bør bli 50-60 prosent ufør. Men NAV driter i det. De gir meg bare bostøtte og livsopphold. NAV i Gjøvik driter i våre rettigheter. Jeg mener NAV bruker oss narkomane som slaver fordi vi må jobbe gratis. Det er mange av oss som har lyst til å arbeide, men hvem gidder å jobbe gratis? Arbeidstrening kaller de det. Jeg kaller det slaveri. Jeg forlanger ikke full jobb, men en liten «gulrot» hadde fått flere til å jobbe.

Jeg orker bare å jobbe en halv dag på grunn av angst og mye annet. Men det får jeg ikke medisiner for, fordi jeg er under LAR. Jeg måtte vente ett år før jeg ble «statsnarkoman», som vi kaller det. Det er lenge. Jeg kunne dødd i mellomtiden. Ikke fikk jeg ventemedisin eller plass på institusjon, før etter jeg hadde kommet inn i LAR. Hva var vitsen da, når jeg hadde fått hjelp?

Systemet er ikke perfekt, og det kommer det aldri til å bli. Bedringer kan gjøres. Jeg har fagbrev som kokk, har liftlappen og har tatt ryddesalgskurs. Da jeg bodde i Bergen jobbet jeg i fire timer fra mandag til fredag. Tjente 200 kroner dagen. På lørdager solgte jeg gatemagasin. Her i Gjøvik har vi bare gatemagasinet. Det er bedre enn ingenting, men jeg mener at de som ikke vil selge blader, som heller vil jobbe med noe annet, bør få litt ekstra fra NAV eller arbeidsplassen. Systemet er helt «fucked up». Og jeg tror mange er enige med meg.

Men faktisk gjør de meg en tjeneste med at de ikke ufører meg, siden jeg ikke har jobb. Jeg hadde tapt på det. Nå som jeg er sosialklient, trenger jeg ikke bekymre meg for husleie og strøm. Jeg er statsnarkoman og ambivalent – livsnyter og bladselger – så jeg kan ikke klage på livet mitt nå. Det var mye verre før.

Hilsen selger 301, Gjøvik.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge april 2013.