Livet består av fortsettelser

Aksel Hennie (41), skuespiller

De menneskene som irriterer seg minst, og velger en positiv holdning til problemer, har det jævlig mye bedre.

Jeg har på mange måter hatt flaks når det gjelder vendepunkter. Mine vekkere er blitt påtvunget meg. Hvordan jeg derimot har dealet med dem, det har vært bevisst. Jeg er et menneske som tenker positivt og framover. Tenker muligheter. Det er veldig sjeldent jeg tenker at noe er håpløst. Dermed strider det mot min natur å avslutte veier jeg går. Er jeg i et kriminelt miljø, i et usunt kjærlighetsforhold eller befinner meg i et arbeidsprosjekt som jeg opplever som negativt, gjør jeg alt jeg kan for å snu det. På grunn av lojalitet, som i kjærlighetsforhold, har jeg det ikke lett med å velge mennesker vekk selv om jeg opplever at de er toxic og ødeleggende for min eksistens. Men, har jeg jobbet det jeg makter for å forandre situasjonen min og så får en out – ja, da tar jeg den, skjønner du?

Jeg har ikke lett for å gi opp, og jeg lever godt med tanken på at jeg alltid har en mulighet til å forandre hva jeg er oppi. Det må jeg tro på, ellers går jeg til grunne. Hvis jeg våkner i morra og tenker: «Shit, den veien jeg går nå er feil», og jeg da ikke tror at jeg kan klare å gjøre en snuoperasjon aktivt, fordi jeg har mer kunnskap enn det jeg hadde i går, da er jeg jo dømt til å leve et liv jeg ikke er fornøyd med. Intuisjonen min på negative impulser er knallsterk. Derfor ønsker jeg å handle. Jeg er allikevel ikke redd for å ta valg. Hvis jeg så får denne «outen» når jeg opplever at «forbedring» er nytteløst, er det terminalt! Da er det ferdig!

Vi mennesker er konservative av natur. Derfor blir vi. Vi innbiller oss selv at når vi vokser opp, forandrer sjelen seg. Den blir annerledes enn da vi var barn. Jeg tror ikke på det! Hvis et barn sitter inne og spiller spill, og du sier: «Kom, vi skal ut på ski!», svarer barnet ofte: «Nei, jeg vil være inne.» Barnet har det bra der det er. Mennesket har denne iboende konservatismen, som handler om at det jeg har er verdifullt. Dette funker for meg. Hvorfor skal jeg gjøre det andre? Dette andre, det innebærer jo at jeg ikke aner hva jeg har, eller hvor jeg skal. Blir skituren lang, hvordan er føret, får jeg kvikklunsj, har jeg renset skiene, har jeg i det hele tatt skiklær?

Vi er ekstremt skeptiske til forandring. Vi er redde for nye ting, og for å ta valg – alene. Men du veit det innerst inne når du gjør de riktige tingene. Hvis noen spør deg: «Kan du bli glad i det forholdet du er i?», og du må tenke deg om, da er det noe som skurrer. Med en gang du blir spurt, veit du jo det. Du lurer ikke på sånt. Kan du bli 100 prosent tilfredsstilt i dette forholdet? Også det veit du, med én gang. Det er bare ikke alltid like lett å innrømme at man har tatt feil valg.

Heldigvis, i livet mitt har de negative tingene rakna. Jeg har på en måte blitt tvunget til å ta oppgjør med valgene mine. Når vekkerklokken ringer kan du enten bli liggende, eller gå på skolen. Det er jo helt tydelig at du er blitt vekket. Sånn har det vært for meg. Enten det er å bli blitt tatt for kriminelle handlinger, eller at et usunt forhold har blitt slutt.

Jeg brukte hele barndommen og ungdomstiden min på å male. Jeg hadde lyst til å bli kunstmaler. Jeg ville uttrykke meg. Være med og skape. Og valget mitt ble graffiti. Tanken om at jeg da ble en utøver i et kriminelt miljø tenkte jeg ikke på. Ikke da. Og selv når alvorligheten i handlingene vi gjorde ble drøyere, eller fjernet seg lengre og lengre vekk fra årsakene til at jeg ønsket å være en del av miljøet, klarte jeg ikke å innse hvor skadelig det var for meg. I det miljøet hadde jeg fortsatt vært, om det ikke hadde skjedd noe som gjorde at jeg ble tvunget vekk fra det. Jeg fikk en «out». At jeg ble tatt av politiet, hadde problemer med miljøet i etterkant, og at jeg gjennom det ble tvunget til å aktivt vurdere handlingene mine – alt dette gjorde at jeg måtte lete etter noe annet. «Faen, hva kan jeg gjøre da?»

Så da lette jeg, til jeg fant en ny måte å uttrykke meg på. Og jeg har vært heldig. Jeg er vilt takknemlig for hvordan familien min forholdt seg til meg i den tiden. Jeg har hele livet hatt folk rundt meg som har støttet meg i valgene mine. Uansett hvor mye jeg har driti meg ut.

Den gangen ble jeg tvunget til ensomhet. Mistet alle vennene mine på en natt. Det føltes sykt utrygt. Det å bestemme seg for ikke å fortsette i den retningen livet mitt var i ferd med å ta på det tidspunktet, er det eneste og viktigste vendepunktet i livet mitt. Det kan virke utrolig skremmende å ta avgjørende valg som rykker ved identiteten din. Miljøet, forholdet, eller jobben du tok er jo en del av hvem du er. Og hvem er du hvis du endrer det? Ønsker du deg så bort fra dårlige handlinger og destruktive deler av livet ditt, blir du også tvunget til å stå aleine.

Jeg laget en film, «Uno», som nettopp handlet om frykten for ensomhet. Jeg tror jævlig mange av våre dårlige valg baseres på frykten for ensomhet. Om det er forhold eller jobb. Vi tar en jobb som vi in the end of the day ikke helt tror på eller liker. Hvorfor? Fordi vi er så redde for at vi ikke får den andre jobben vi ønsker. Valg basert på frykt, selv med mild redsel, blir ikke gode valg. Enig? Likevel tar mange av oss kjernevalg i livet som vennskap, kjærlighetsforhold, arbeid, nettopp basert på frykten for å være alene. Er du trygg velger du positive valg. Er du happy trenger du ikke den dårlige jobben, de dårlige vennene eller den dårlige kjæresten. Men da må man være et sted hvor veldig få mennesker er, og tør å være. Fordi vi gjerne styres av et lavt selvbilde. Av negasjon. Vi styres av alle disse tingene som gjør at livet ikke er så jævla lett, skjønner du? Jeg forsøker å gå inn i verden, uredd. Men den ureddheten handler også om en naivitet, som jeg tror er viktig å beholde.

Jeg elsker barn. Noen ganger har jeg det bedre sammen med barn enn med voksne. Jeg ønsker å være like åpen som et barn er, og tenker at det perfekte menneske har kunnskap som en voksen og åpenheten til et barn. Jeg har, som alle andre, både høy og lav selvtillit. Stort og lite selvbilde, men jeg har noe som har vært svært viktig i livet mitt, og som har hjulpet meg enormt mange ganger. Jeg har alltid kunne uttrykke følelsene mine med ord. Jeg har en emosjonell verbalitet. Jeg klarer å formidle til folk rundt meg hvordan jeg har det. Som oftest.

Mennesker er grunnleggende opptatt av selvoppholdelse. Det å klare seg best mulig. Og det å klare seg best mulig er ikke alltid forenlig med å ta vare på alle rundt seg. For meg er et godt liv å ta vare på seg selv. Egne ønsker. Egne lyster. Egne drifter. Egne behov. Men samtidig være klar over at man er omgitt av andre mennesker, som har behov for akkurat det samme. Å finne den balansegangen er for meg hva det dreier seg om. Dette er skjæringspunktet: Når er jeg hundre prosent tro mot den jeg er, og samtidig kan glede de menneskene jeg har rundt meg. Mitt arbeid er knyttet opp til mine drifter, drømmer og behov. Jeg har vært nær mennesker som ikke har forstått dette, fordi de ikke har hatt samme behov. Og når jeg får spørsmål om jeg ikke kan ha en litt mer ni til fire-jobb, vel, da forstår du ikke hvem jeg er. Da ser du ikke hvilket menneske jeg er.

For meg er det å være utøver av en kunstform, å kunne uttrykke meg, like viktig for meg som å spise. Jeg må være rundt mennesker som respekterer det. Jeg er også et menneske som veldig sjelden er på det jevne. Det kan være krevende for andre. Også for meg, men stort sett er det fett som faen fordi det gjør at jeg føler at jeg lever sterkere. Jeg er aktivt til stede i livet mitt. Også for andre. Mange mener det å være normal, det er bra. Men jeg trakter ikke etter å være normal. Jeg tror at alle mennesker som tilstreber normalitet vil feile. For normaliteten er laget av noen andre enn deg sjøl. Hvis du prøver å være konform, eller gå inn i en normalitet som du ikke opplever som din egen, vil du oppleve at du mislykkes – gang på gang. Da streber du etter noe som er utenfor deg selv, og ikke inni deg. Ønsket mitt er å strebe etter å forstå og mestre det inni meg som jeg synes er vanskelig og utfordrende.

Min brors død var ikke et vendepunkt i livet mitt. For meg handler et vendepunkt om en endring man gjør fordi det oppstår noe som gjør deg mer bevisst om hvordan du ønsker å leve livet ditt. Jeg opplever broderns død som en forsterket fortsettelse. Skulle jeg ha laget en overskrift for meg sjæl, da er det sånn at livet ikke består av vendepunkter, men av fortsettelser. Det eneste min brors bortgang har gjort med meg, er å tilføre livet mitt savn. Det vekket ikke livet mitt, på den måten at «nå må jeg leve». For det første var alt med meg og min bror avklart. Heldigvis. Men det er, by far, den mest opprivende, vonde, forstyrrende, håpløse og negative tingen som har skjedd i livet mitt. Men jeg hadde ikke lyst til å vende på noe. En regissør jeg jobbet med hadde også mistet broren sin. Jeg spurte ham hvordan han levde igjennom dette. «Det er bare en ting å gjøre», svarte han: «Fortsette».

Et vendepunkt er en snu. Men det er ikke noe i mitt vennskap med broren min som gjorde, eller gjør, at jeg vil snu. Jeg ville fortsette å jobbe, fortsette med karrieren min. Åndelig og mentalt måtte livet mitt gå videre. Mennesker rundt oss kan oppleves som umistelige, men tror vi på det … dør vi. Min bror kan ikke erstattes. Han var et fantastisk menneske, og jeg opplevde meg selv som lidenskapelig, positiv og kul sammen med ham. Han var den eneste i sitt slag for meg, men jeg kan ikke la den delen av meg bli borte. Da må jeg outsource de delene til andre. Da må du finne de egenskapene i andre mennesker, eller i deg selv.

Vi vet ingenting om livet. Det eneste vi vet, er at alle mennesker skal dø. Likevel lever vi i et samfunn hvor vi ikke har dødsbevissthet. Det synes jeg er fascinerende. Når folk blir borte, sier vi: «Tenk, han døde. Er det sant? Han som var så ung. Det gikk fort.» Men å dø er det eneste vi veit skal skje. Vi eier ikke dødsbevissthet for de menneskene som er rundt oss. Det betyr at det blir vanskeligere å være pragmatisk rundt det fysiske og selvfølgelige i døden. Å godta at det har skjedd har jeg ikke problemer med. Men det åndelige rundt døden kan jeg ikke bli klok på. Jeg er et menneske som ønsker å forstå mest mulig. Jeg er ikke en belest, skolesmart fyr. Mitt interessefelt er følelser. Medmenneskelige relasjoner. Jeg forsøker å utforske og forstå menneskelig emosjonalitet best mulig. Noen ganger spør folk meg om hvordan jeg kan like menneskene jeg spiller? Jeg liker nødvendigvis ikke alle karakterer jeg gjør. Jeg har ikke noe behov for å forsvare dem, men å forklare dem. Forstå dem.

Jeg er opptatt av å bevare meg selv i arbeidet mitt. Enkelte skuespillere sier at de «mister seg selv», i en rolle eller i en situasjon de spiller. Jeg er ikke sånn. Jeg opplever yrket mitt som et håndverk. Samtidig er det umulig å ikke bli preget av det man gjør. Et fellestrekk er at alle roller jeg har gjort setter fysiske spor i kroppen min. Spiller jeg en negativ rolle, en person som har negative tanker og mange bindinger, legger jeg meg med hodepine, stive skuldre, sover dårlig og er sliten i kjevene. Spiller jeg en som er carefree, og ikke har bekymringer, er det superdigg. Gjør man Hamlet, som føler seg liten og tenker på hva det vil si å ta sitt eget liv, blir du som skuespiller tvunget inn i tanker andre ikke orker å føle på, eller kanskje ikke har behov for å utfordre. Jeg ønsker nettopp å jobbe med de prosjektene som utfordrer meg mentalt, som flytter meg, og hjelper meg til å forstå det å være menneske. Jeg har ikke selv alvorlig vurdert å begå selvmord. Tanken har streifet meg når jeg har vært deprimert, men det har aldri vært et reelt valg. Selvoppholdelsesdriften min er for sterk. Men å ha med seg tanken om hva det vil si å være så langt nede at det er en løsning, har jeg etter beste evne i hvert fall forsøkt å forstå.

Hvis jeg selv har utforsket skaperkraften min i et negativt rom, har jeg alltid forsøkt å flytte det over i et positivt. Folk som er deprimert, og som innser at det må gjøres store endringer i livet sitt, tror jeg blir svært slitne om de opplever at det gjøres om på alt. At alt det vante må slettes. For uansett hvor dårlig man har det, vil det lille barnet i oss alltid føle at det ukjente virker farligere enn det kjente. Uansett. Jeg tenker ikke at man må slette alt. At man må nullstille seg selv som menneske for å «fødes på nytt» som noe helt annet. Nei, jeg tenker at man må gjenkjenne i seg selv hvilke ønsker og behov man hadde, som førte oss dit vi ikke ville være. Og så må de behovene flyttes. Flyttes over til noe annet. Til det positive. Og du: Folk som har levd liv hvor de ikke har driti seg ut, hva er det de har lært’a?

Fortalt til Lene Tangevald-Jensen, fra =Oslos julebok 2016. 

Lenes etterord: Det har gått tre timer. Jeg ser på skuespilleren og minnes forfatteren William Somerset Maughams ord: «Noen ganger bærer folk masken sin så godt at de etterhvert faktisk blir den personen de ser ut som.»