
Limfresen ga en egen rus
Svært mye tilsa at =Oslo ikke burde overlevd det første året, skriver Askild Matre Aasarød. Men det var én ting som holdt, og fortsatt holder, bladet sammen.
Jeg må innrømme at det første jeg spurte meg selv da jeg kom inn døra til det bittelille kontorlokalet i Kirkegata i august 2005, var hvor lang tid det tar før man får løsemiddelskade av lim. Det var dagen før den andre utgaven av magasinet skulle komme ut. De to rommene på knappe 50 kvadratmeter var fylt til randen av bladstabler på trepaller. Titusenvis av eksemplarer av =Oslo. Det var knapt plass til å smyge seg inn på bakrommet bak disken. Alle bladene var limfrest i ryggen, med industrielt trykklim. Den søtlige limlukten hengte seg fast i klærne og øynene, mens Anlov – journalist, og noen år senere redaktør i bladet – og jeg skrudde sammen kontorpultene vi skulle sitte ved.
I ettertid har jeg tenkt at dette var passende for det =Oslo var og er. Limdunsten gjorde at da bladet kom på gata var det ikke bare enkelte av selgerne som kom innom som var på en liten snurr. Også vi som sto bak kassa måtte konsentrere oss ekstra for å telle småmyntene rett. Det betydde altså ikke så mye hvilken side av kassa du sto på.
Limrusen kan også stå som et bildet på det kaoset =Oslo var den første tiden. Grunnleggerne, Vibeke, Stian, Per Kristian & co hadde jobbet livet av seg i et år. Med 70 000 solgte magasiner av første utgave hadde de skapt det som vel må være Norges største magasinsuksess. Men den knøttlille organisasjonen hadde heller ikke kapasitet til å håndtere den uventede store pågangen, og knaket alt i sammenføyningene.
Selv var jeg nettopp fylt 20 år den dagen i 2005, og hadde klart å lure til meg en stilling som sivilarbeider i bladet. Jeg var fortsatt yr etter å ha fått min første tekst noen gang på trykk, i =Oslo #1 (et uhyre veslevoksent essay om Knut Hamsuns forhold til Oslo. En tekst jeg i dag holder skjult, selv for mine aller nærmeste). Jeg hadde flyttet til Oslo samme uke som jeg startet i bladet, og kjente bare gatemiljøet i hovedstaden fra dystre fotoreportasjer om narkomane med sprøyter i armen og sladdede ansikter, eller intervjuer med rusbrukere på Dagsrevyen, hvor de sto med ryggen mot kamera.
I limtåka ved kassa på kontoret, derimot, møtte vi bare vanlige folk som ville ha en jobb. Folk det tok kort tid å begynne å dele interne vitser med. Folk som vi kunne ta en kaffe med utenfor kontordøra. Av én eller annen grunn hadde vi alltid bare gjennomsiktige plastkopper til pulverkaffen, ikke ment til varmt vann. Så mens vi tyllet den i oss, smeltet koppene og endret form i neven. Selgerne var Christer, Hugo, Ask, Knut Olav og Hilde, for å nevne noen tilfeldige. Noen er fortsatt selgere. Ikke alle.
Særlig Per Kristian og Stian, to av bladets grunnleggere, hadde en smittsom energi når de sto i kassa og solgte blader. De pratet og lyttet. Derfor tok det ikke langt tid før selgerne selv begynte å levere inn ideer, dikt, essay og historier til magasinet. Skillet mellom oss som laget =Oslo, og dem som solgte det, ble kjapt visket nesten helt ut. Man kan vel kanskje skylde på bladlimet der også.
Dette var grunnideen til bladet første redaktør, Vibeke: Vi skulle ikke ha lidelsesbilder med sladdede ansikter og sprøyte i blodårene. Det skulle være åpne, lyse portretter av mennesker – ikke slitne og mørke gatesjeler – både i tekster og i foto. Denne estetiske planen ble videreført i årene etter grunnleggelsen av Dimitri, som fortsatt styrer fotoarbeidet i bladet. Denne filosofien tror jeg har vært med på å grunnleggende endre synet på rusbrukere og gatemiljøet i hele Norge. En eller annen gang kommer noen til å gjøre en akademisk undersøkelse av fremstillingen av narkomane i norske medier. Da kommer =Oslo til å være det definerende skillet.
Selv om det var en plan bak galskapen, skal det ikke undervurderes i hvor liten grad iallfall jeg visste hva jeg drev med det første året. Ofte var det selgerne som klarte å sette fingeren på akkurat hva som funket eller ikke funket i et blad som =Oslo. Da vi i den fjerde utgaven laget et helt magasin med portrettfoto av selgere og, som i utgave nummer 3, igjen hadde en eldre mann med bart på forsiden, ble det oppvask på et allmøte. Hadde vi ikke forstått den enkle businesslogikken? Den som sa at forsidene fra gang til gang måtte være markant forskjellige, slik at kjøpere ikke trodde de alt hadde lest bladet?
Det var kanskje også selgernes krav og standhaftighet som gjorde at bladet i det hele tatt overlevde det første året. Den gründerkraften som skapte =Oslo kunne ikke drive det alene. Selv brukte jeg ett og et halvt år der til å svirre rundt, mens jeg forsøkte å finne ut hvordan journalister egentlig skal bruke sitatstrek.
I årene etter oppholdet mitt i =Oslo har jeg jobbet i en del andre magasiner. Der har vi innimellom fått inn sinte eposter fra lesere som sier opp abonnementet fordi de synes det lukter for sterkt lim av bladene. Det forstyrrer lesningen, mener de. Slike eposter har alltid irritert meg. De har jo misforstått noe helt grunnleggende. Forstår de ikke at det er limet, med sin tykke søtlige, berusende lukt, som holder alt sammen!
Limfresen gjorde at =Oslo ikke falt fra hverandre. Det samme limet som gjorde oss alle så sosete og kaotiske, men som bandt oss sammen til =Oslo-arbeidere, uansett hvilken side av kassaapparatet vi sto på.

