Oslo på 1980-tallet var ganske deprimerende, og derfor også en perfekt kulisse for en film om et depressivt forhold. Men jeg ble ikke deprimert av å se Oddvar Einarsons «X» igjen. Tvert imot. 

Å se om igjen kunstfilmer man var overbevist om var gode filmer i tenårene, kan være en pinlig affære. Jeg har i hvert fall lært ikke å vise dem for andre, før jeg har sjekket om de faktisk inneholder noen av de kvalitetene jeg tilla dem som pretensiøs ung mann. Spesielt norsk kunstfilm fra 1970- og 1980-tallet kan kreve en stor pute. Men nylig oppdaget jeg at det finnes unntak.

Hypet og hyllet

En kamerat av meg hadde ryddet loftet og funnet en liten skatt av en samling kultfilmer på DVD. Jeg lånte med meg to filmer han hadde hatt glede av å se om igjen, begge norske: Multikunstneren Arild Kristos (en mann jeg kommer til å vende tilbake til i denne spalten) «Eddie & Suzanne» og Oddvar Einarsons «X». Førstnevnte hadde jeg ikke sett før, og sistnevnte så jeg sist som 16-åring. Jeg ble gledelig overrasket.

Oddvar Einarson visste å skape forventning. Allerede to år før premieren i 1986, malte han en 8 x 6 meter stor hvit X på en vegg i Teatergata i Oslo, for å varsle om hva som var på vei. Etter en kortfilm og et par dokumentarfilmer var han altså et relativt ubeskrevet, men ganske selvsikkert blad. Men «X» leverte. I hvert fall blant filmfolket. Ikke bare vant Einarson og «X» Amanda-prisen for beste film, men de stakk også av med den høythengende juryens spesialpris under filmfestivalen i Venezia, som den første og eneste norske filmen i historien.

På kanten

«X» er en kjærlighetsfilm. En ganske så realistisk en sådan. Mange vil nok i dag finne kjærlighetshistorien som fortelles kontroversiell. 13-årige Flora (Bettina Banoun) stikker av fra et hjem vi skjønner er preget av omsorgssvikt og rus. Hun ender opp i en okkupert bygård, som mange gatebarn i Oslo på 1980-tallet. I løpet av filmens første minutter, blir okkupantene jaget ut av gården, og Flora står uten husly. Helt tilfeldig treffer hun på Jon Gabriel (Jørn Christensen), en ensom og dyktig fotograf i 20-åra. Hun går opp til ham, og spør: «Har du et sted å bo?» Det som følger, er en ganske realistisk og brutalt ærlig gjennomgang av fasene i et forhold mellom to sårbare sjeler.

Med tanke på at forholdet mellom Flora og Jon Gabriel antydes å være både romantisk og seksuelt, er det vanskelig å se for seg at «X» kunne blitt lansert i dag uten å bli problematisert på en helt annen måte enn filmen ble i samtiden. Det er forståelig, men etter å ha sett den igjen, er jeg nødt til ramse opp kvaliteter ved filmen. Noen av disse går inn på hva den berører av tabuer, og på måten dette blir gjort. Andre bare fordi jeg liker det godt:

Uventede roller

I starten av filmen kan det se ut som «X» er nok en historie om en plaget kunstner og hans unge, beundrende muse, som han redder. I stedet snus rollene tidlig. Den unge Flora er den som tar ansvar for hjemmet og styringen i forholdet. Hun fremstår hele veien som både sterkere og mer voksen enn sin samboer, og det viser seg da også at hun trenger ham i mye mindre grad enn han trenger henne. Det hele er ganske forfriskende.

Flinke folk

Ved å ikke hente inn skuespillere fra teaterhøyskole­stallen, som normalt var på denne tiden, unngår «X» å havne i den norske dialogfella. Har du sett en del norsk film fra før 1990, så skjønner du hva jeg mener.

Christensen og Banoun spiller lavmælt og troverdig, og kjemien deres gjør at filmen aldri blir kjedelig, selv ikke i de mest langsomme partiene. Det kan ikke sies om mange norske filmer. Christensen har ikke hatt andre større roller etter «X», men har blitt en kjent skikkelse i Musikk-Norge, som både gitarist, komponist og produsent. Banoun spilte en av hovedrollene i «Svarte pantere» (1992), før hun valgte en karriere som skatteadvokat.

Tiden og stedet

Selv om Einarson ikke ønsket å lage en «Oslo-film», fanger «X» atmosfæren og tidsånden i hovedstaden midt på 1980-tallet perfekt. Blitzhuset, gatebarna, sexarbeiderne på strøket, okkupanter som jages ut av forfalne bygårder med brutale virkemidler. Bildet som males av Oslo er grått, noe jo byen også var den gang. Det finnes ingen andre filmer (nei, ikke engang «Døden på Oslo S») som dokumenterer denne epoken like godt.

Deilig støy

Da jeg så filmen denne gangen, var det på DVD og med et godt lydanlegg. Det anbefales. Forskjellige typer støy utnyttes subtilt og blandes på spennende vis med filmmusikk og liveopptredener fra Oslos undergrunn på 1980-tallet: Andrej Nebb, Holy Toy og selveste Backstreet Girls, da de var helt i starten av karrieren.

Jeg har ikke klart å oppdrive noen som selger DVD-en av «X» ny på nett, men filmen kan leies og strømmes på den ypperlige nettsiden Filmarkivet. Her finner du også over 1100 andre filmer, og hvis du skulle komme over andre skjulte perler blant de over 1100 andre filmene der, må du gjerne sende meg tips.

Kuriosa om «X»:

• Filmen er spilt inn uten ordinært manus. Innspillingen startet med kun en skisse av grunnhandlingen og et knippe locations. Resten er improvisert frem underveis.
• Bettina Banoun og Jørn Christensen ble gjen­forent på tv-skjermen i femte episode av krimserien «Besatt» i 2019. Her spiller de henholdsvis «spesialetterforsker 1» og «spesialetterforsker 2».
• Det er den kjente regissøren Ola Solum («Orions belte», «Reisen til julestjernen») som spiller den masete galleri­eieren som skal stille ut Jon Gabriels bilder. Rollen er ukreditert.
• Etter «X» lagde Oddvar Einarson noir-kriminalfilmen «Karachi» (1989) og den eksperimentelle dommedags-fantasien «Havet stiger» (1990). Så var det lenge stille, før han slapp en dokumentar om Terra-skanadalen i 2012.