Latterlig drøyt

Hva som er lov å si fra en scene, har forandret seg de siste årene, men det har ikke nødvendigvis blitt innskrenket. Hvis du følger tidens regler, kan du være så drøy du vil.

Tekst: Even Skyrud
Illustrasjon: Kristian Hammerstad / byHands

Jeg har vært på humorfestival på Grefsenkollen. I strålende solskinn, med fantastisk utsikt over denne forunderlige byen ingen forlater uten å ha fått merker av den. Jeg tror mange forlot «Humor over Oslo» med merker også. Noen fysiske, etter stupfyll i solskinnet, andre sjelelige, etter å ha blitt eksponert for intens selvforakt, utlevering av sexpartnere og surrealistiske bakholdsangrep gjennom en lang dag.

I mange år hadde jeg kun forakt til overs for norsk standup. Det var det kleineste jeg kunne tenke meg å bli utsatt for. Underbukse- og puppehumor, dårlige forsøk på å etterligne utenlandske forbilder og billige, umorsomme provokasjoner hadde gjort meg nærmest allergisk. Standup var noe de drev med i USA og Storbritannia. Intelligent, tankevekkende og provokativ scenekunst fra kjemper som Dave Chappelle og Louis C.K.

Siden den gang har to ting skjedd: De nevnte kjempene har falt. Spent bein på av en yngre generasjon, som mener det hverken er innafor å sparke nedover eller blotte seg for kolleger. Det andre som har skjedd, er en stille revolusjon innen norsk humor. Den er morsom igjen, i hvert fall oftere enn før. Humoristene har kuppet tv, radio og internett, og kongen befaler at det ikke er lov å le på hytta.

Fri fra krenkeverket

Tilbake til Grefsenkollen. Det var utsolgt, og jeg var omtrent dobbel så gammel som gjennomsnittet av publikum. På scenene dominerte standup, men det var også plass til Det andre teateret og klovne­yrkets svar på Erling Braut Haaland, Viggo Venn. Med unntak av for sistnevnte, var den røde tråden selvpisking og sexliv. Og sett fra utsiden av festivalbobla, overraskende lite politisk korrekt.

I løpet av dagen lo vi av alt fra somaliske stereotypier til kjønnssykdommer. Det var sånne samtaler du kan ha på privaten med noen du kjenner veldig, veldig godt, bare for å lufte de mørkeste rommene i sjelen litt. Sånne samtaler du kunne fått sparken av, skulle de finne veien til sommerfesten på jobben. Men her var de gjort om til monologer og vitser, og det foran tusener av fremmede. Hvordan er det mulig? Og hvorfor har komikerstanden fått frikort fra krenkeverket?

Jeg tror at det hele, som så mye annet, har røttene sine i det glade 1990-tallet. Tiåret som formet både meg og så mange andre av foreldrene til dagens noen-og-tyveåringer. Da vi sparket i alle retninger og lo rått av dem vi traff – fordi ironi – og senere ristet oppgitt på hodet når barna våre valgte å ta verden på alvor. De engasjerte seg i foreninger og i politikken, engstet seg for klima og protesterte mot strukturell rasisme. Det var som om de med viten og vilje hadde blitt dem vi latterliggjorde i unge år, eller sine besteforeldre om du vil.

Med all respektløshet

Motreaksjon kalles det. Og som ved enhver god motreaksjon vil der komme, nettopp, en ny motreaksjon. Men ikke i form av en gjentagelse av den «slemme» 90-tallshumoren. Den som gjorde narr av alt som var inderlig og dyptfølt, som «Lille Lørdag» og deres etterfølgeres harselas med norske visesangere og aktivister. Nei, denne gangen sparkes det innover, noe som på sitt vis kan være enda drøyere. De unge humoristene av i dag tar et oppgjør med skikkeligheten og skinnhelligheten i sin generasjon, uten å egentlig angripe noen andre enn seg selv.

Når komikergjengen i «Med all respekt» langer ut, er det som oftest mot seg selv og sitt. Til og med når de snakker ned noe, skjønner du som lytter at det like mye er deres egne fordommer og eget perspektiv som er på huggestabben. Eller fobier, nevroser og tilkortkommenheter. «Å, ja. Hva med folk som Tønne og Tusvik?» hører jeg deg spørre hoverende med armene i kors. Men de er er jo godt over 40 år gamle. På grensen til generasjon X. Jeg snakker om folk som Martin Lepperød (30), Martha Leivestad (29), Jonis Josef (31) eller Marlene Stavrum (29). Det er enorm forskjell på om du var to eller femten år i 1995.

Skavanker og katarsis

Da jeg tidligere i år besøkte en åpen mikrofon-kveld for ferske standup-komikere i Liverpool, så jeg en trend som nok også blir mer synlig her hjemme etter hvert. Ikke bare var det selvpisking og selvuthenging som dominerte, men så godt som alle på scenen hadde synlige eller usynlige funksjonsnedsettelser, led av psykisk uhelse eller hadde et syndrom som gjorde hverdagen vanskeligere. Ellers var det gjerne noe spesielt ved utseendet deres som tiltrakk seg publikums oppmerksomhet, før komikerne åpnet munnen. Jeg tør også påstå at stand up var egenterapi for denne gjengen, som besto av flest unge menn. De hadde funnet en arena hvor de kunne snu det som holdt dem tilbake i livet, til en fordel. 

Men tilbake til Grefsenkollen og den store renselsen. For det er sånn det føles utover dagen, mens stadig nye bølger av obskøniteter og «forbudte» temaer skyller over deg. Det er så sabla befriende. Som å lene seg ut av vinduet i øverste etasje og skrike banneord så høyt du kan. Humor har alltid hatt den effekten. Det er først når alt er lov å si høyt, at man føler seg helt fri. Jeg kan få litt samme følelse av ekstreme splatterfilmer, når volden dras så langt at jeg til slutt bare må glise. Det er altså bare å innse at nye generasjoner er i ferd med å knekke nye koder når det gjelder humor: Så lenge du ikke tråkker på andre enn deg selv, kan du kjøre på, flytte grenser og være så drøy du vil. Nå håper jeg bare de også begynner å sparke fra seg litt igjen. Men bare oppover.

Teksten sto på trykk i =Oslo nr. 8/2023.