Latter i vrangstrupen

Hvor dårlige mennesker var vi på begynnelsen av 2000-tallet, sammenlignet med i dag? En av verdens morsomste tv-serier kan gi oss svaret.

David Walliams og Matt Lucas definerte morsomt på begynnelsen av 2000-tallet. I hvert fall for meg og folk jeg kjente den gang. Deres serie «Little Britain» startet som et sketsjprogram på BBC radio, før hele spetakkelet ble en tv-serie i 2003. Den ble raskt av Englands mest sette serier, og fikk etter hvert også en skare trofaste seere verden rundt.

Hvis du aldri har sett en episode «Little Britain», er vel Bård Tufte Johansen og Harald Eia i «Lille lørdag» og «Åpen post» den mest åpenbare sammenligningen. Walliam og Lucas ville harselere med det erkebritiske, Bård og Harald med den norske folkesjela. Begge prosjektene endte ofte med å ta for seg minoriteter og marginaliserte grupper i stedet for å gå etter de brede lag eller elitene. De endte også opp med å få de smarteste og kuleste folka til å gapskratte.

Slemme gutter

Fikk du lyst til å se «Little Britain» nå? Beklager så mye, men det får du ikke gjort. Etter hvert som en ny generasjon (og kan hende en eldre generasjon med nye briller på) fikk øynene opp for hva Walliams og Lucas faktisk holdt på med for 20 år siden, vokste det frem et ramaskrik. Her var det ikke snakk om noen smårasistiske glipper eller misogyni i enkeltepisoder, som i amerikanske sitcoms fra samme periode. Nei, her var hele konseptet grove stereotypier og latterliggjøring av sosialt utsatte grupper som fattige alenemødre, homofile på bygda, transpersoner og funksjonshemmede. Alle ganske grotesk portrettert i sketsjer fulle av billige, gjentakende poenger. I 2020 var begeret fullt, og de massive protestene førte til at BBC og strømmetjenester fjernet serien helt. 

Tidenes morsomste

Jeg ble minnet på dette her om dagen, da en venn av meg nevnte serien og kronet den til «kanskje tidenes morsomste». Hva sier det om henne og meg at vi aldri så på «Little Britain» som problematisk? For kontroversene rundt serien handler ikke bare om konkrete fenomener som i dag er uakseptable, som blackface (ja, det skjer også). Det handler ifølge diverse kronikkforfattere om et menneskesyn på ville veier. Noen av dem mener at de allerede da serien ble sendt for første gang gjennomskuet den som ondskapsfull. Og riktignok ble det en viss oppstandelse i Storbritannia allerede på den tida, men det handlet mest om at foreldre lot barn se den. Jeg kan ikke huske noen reaksjoner her hjemme, selv om jeg mistenker at mine barn også kan ha snublet over svineriet (de gjorde det).

Innerst i helvete

Det er mye som anses problematisk i dag som jeg fortsatt ler høyt av. Og mange med meg. Komikere som Louis C. K. og Dave Chappelle får fortsatt holde på, til tross for massive protester og fansens dårlige smak i munnen. Vi ler fortsatt av norsk smårasisme og lytehumor, i hvert fall hvis den foregår på gamle klipp fra Chat Noir eller «Fleksnes». Eller hva med Jarle i «Åpen post»? Etter min mening en av de aller morsomste sketsjene i norsk humorhistorie, men egentlig utdriting av mennesker i krise. Tåler egentlig alt av Monty Python et gjensyn? «’Allo ’allo»? Men igjen: Syndene i disse seriene målt opp mot eksessene i «Little Britain» er som å gå fra helvetes ytterste til innerste sirkel.

Sminke grisen

Jeg forstår alle reaksjonene. Jeg blir ikke provosert av dem som provoseres. Jeg er ingen kulturkriger. I likhet med min tidligere nevnte venn anser jeg meg selv som liberal, relativt kunnskapsrik og til dels empatisk. Jeg har endog forståelse for at det må tas noen oppgjør med gårsdagens kultur og humor. Vi er kommet lenger, og det er en god ting.

Da jeg ymtet frempå til vedkommende om reaksjonene, kanseleringen og unnskyldningene fra skaperne av serien, ble det stille. Ingen av oss hadde tenkt over det den gang. Vi diskuterte hvorfor, og kom frem til at vi kan ha blitt lurt av Walliams og Lucas. At vi lot oss blende av hvor dyktige komikere de er. De sminket det ondskapsfulle så det nærmest fremsto litt søtt, både bokstavelig og i overført betydning. Noen av karakterene ser fantastiske ut. Eller var det bare så drøyt at sjokkeffekten tvang oss til å le, som en forsvarsmekanisme? Noe lureri må det ha vært, var vi enige om.

Ond suppe

Jeg har ikke noe ønske om å se serien på nytt i dag, tror jeg. Jeg husker mer enn nok til at jeg skjønner hvor ille det var. Serien er blitt en hodepine, ikke bare for skaperne og BBC, men også for folk som meg. Vi som ble voksne på 1990-tallet og anser oss selv som ganske liberale, relativt kunnskapsrike og til dels empatiske, men som likevel elsket den reaksjonære, litt ondskapsfulle suppa «Little Britain» er. Hva gikk det av oss? Vi reagerte hvis de samme utsatte gruppene ble fratatt rettigheter eller ble herjet med av samfunnet og øvrigheta, men når de ble mobbet av brilliante komikere, syntes vi det hele var kostelig. Var vi, som noen påstår, ødelagt av ironien? Var det virkelig slik at for Generasjon X, min generasjon, betydde ingenting noe til slutt? At alt kunne lees av? Og i så fall, har vi klart å bli bedre mennesker nå?

Ikke smile, ikke le

Jeg vet ikke. Noen mener vi i ironigenerasjonen møtte vårt Waterloo 11. september 2001. At latteren stilnet, og alvoret igjen tok førersetet. Men tv-versjonen av «Little Britain» premierte da altså nesten to år senere.

Kanskje er dette den egentlige grunnen til at jeg ikke ønsker et gjensyn med sketsjene jeg en gang elsket. Jeg er rett og slett redd. Redd for å le like høyt som jeg lo den gang. Redd for hva det sier om meg. For jeg liker jo ikke billig lytehumor eller folk som sparker nedover, gjør jeg vel? Tenk hvis jeg lo, og noen ganske liberale, relativt kunnskapsrike og til dels empatiske mennesker hørte latteren. Livet som jeg kjenner det, kunne fort vært over. Så jeg tar ikke sjansen, i hvert fall ikke uten en diger sofapute som både sperrer utsikten og kveler latteren.