Lasse fikser ikke sitt eget speilbilde

Jeg har kjent Lasse som selger en stund. Han og jeg har røttene våre omtrent samme sted i hovedstaden, og han pleier å selge =Oslo ved en butikk der jeg handler. Lasse tar bedre vare på seg sjøl enn mange av de andre rusavhengige selgerne.

Hadde det ikke vært for bladene i hånda kunne han ha vært en helt vanlig, kanskje litt eplekjekk Nordstrand-gutt. Nybarbert og pen i tøyet, alltid med et lurt smil om munnen. Men bortsett fra det, og at han liker å gi bjørneklemmer, vet jeg lite om ham. Så jeg bestemte meg for å spørre om han ville slå av en prat på bakrommet i Skippergata 14, her vi holder til. Det ville Lasse veldig gjerne.

– Ok, Lasse: Hvem er du, egentlig?

– Jeg heter Lasse Andreassen, jeg er 33 år gammel, narkoman, alkoholiker, pillemisbruker og familiens svarte får. Men jeg er på vei tilbake igjen, inn i det gode selskap. Født og oppvokst på Lambertseter og Nordstrand. Kastellet på Nordstrand, for å være helt nøyaktig. Hvis Nordstrand er østkantens vestkant, da er Kastellet østkantens vestkants østkant. Der blokkene er, sier Lasse og gliser.

– Ikke det verste utgangspunktet, uansett. Hvordan gikk veien derfra til Skippergata?

– Jeg begynte på Oslo Maritime, med planer om å bli elektriker. Slutta etter et halvt år, da politiet kom og henta meg på skolen. Jeg hadde gjort litt ting og tang, og kanskje jugd bitte litte grann til politiet etterpå. De to betjentene som satt på rektors kontor var ikke særlig blide. Avhørsleder ga meg valget mellom å sitte inne tre måneder, eller bli fulgt opp av en politikontakt i et år og avlegge pisseprøver. Jeg valgte det siste. Jeg må ha vært seksten, toppen sytten, for det var før jeg begynte med heroin.

– Var det et utbredt rusmiljø på Nordstrand på nittitallet?

-Nei, egentlig ikke. Vi var en tre, fire stykker som likte å feste litt mer enn de andre. Før vi var fjorten begynte vi å dra rundt til andre steder i byen, bli kjent med andre folk. To av kompisene flytta ut av byen. Han som blei igjen sammen med meg gikk det veldig bra med, en stund. Han dro til behandling og ble nykter, kom ut igjen, sprakk etter ett og ett halvt år og døde av en overdose. Da var det meg igjen, da. Verstingen og narkisen på Kastellet.

Vi blir avbrutt av høye, sinte stemmer ute i salgslokalet. Noen som er litt for rusa møter noen som er langt nede. Det blir gnisninger. Jeg kommer på at jeg aldri har opplevd Lasse som noen av delene. Aldri noe klaging eller bråk med den karen. Han møter deg med et smil og en spøk når han kommer inn døra. Litt brautende, men allikevel sjarmerende.

Nå når vi har sittet så lenge rolig ovenfor hverandre, har jeg for første gang sett at uroen hans også har en mørk side. En tristhet i de mørkebrune øynene, som du ikke rekker å se når han buser inn for rive med seg en ny bunke magasiner. Men smilet er der fortsatt.

Jeg prøver å ta opp tråden når situasjonen har roet seg der ute:

– Etter hvert ble du =Oslo-selger. Hvordan havna du egentlig her hos oss?

– Akkurat på den tida, i midten av tjueåra, hadde jeg hatt mine første jobber etter videregående, alle i byggebransjen. Og jeg hadde klart å drite meg ut på hver eneste én av dem. Hver gang på grunn av rus. Alltid har det vært rusen, trangen etter rus, som har ødelagt i livet mitt. Det går bra ei stund i en jobb, så begynner jeg å ruse meg igjen og mister den. Alle jobbene jeg har hatt har jeg mista på den måten. Samtlige. Da en kompis foreslo =Oslo, hadde jeg karantene fra hele byggebransjen på grunn av nok en rusepisode. Først tenkte jeg at å selge bladet, det er jo en jobb for narkomane. Jeg så ikke på meg sjøl som en av dem. Jeg hadde et ordentlig sted å bo, og jeg levde et tilnærma streit liv. Det tok meg mange år å innrømme overfor meg sjøl at det var akkurat det jeg var. At jeg egentlig hadde vært en narkoman fra jeg var tretten, da jeg begynte å røyke hasj. Og da kunne jeg jo også være gatemagasinselger.

– Likte du å selge bladet? Fikk du det til med en gang? Det er jeg nysgjerrig på.

– Det gikk veldig bra. Lett å selge, og masse hyggelige kunder. Det gikk greit så lenge jeg rusa meg, i hvert fall. I de periodene jeg har vært nykter har jeg holdt meg unna =Oslo. I de periodene har jeg også hatt jobber, men jeg har alltid vendt tilbake til bladsalget. For jeg vet at uansett hvor ille det har gått, uansett hva jeg har gjort, så tar =Oslo meg imot med åpne armer, uten at jeg trenger å forklare. Denne jobben mister jeg ikke. Allikevel blir det feil å si at jeg liker å selge =Oslo. Jeg liker å møte alle de folka som stopper opp, slår av en prat og kjøper et blad. Samtidig er det å møte dem også det jeg ikke liker. Fordi jeg er den jeg er, medgir Lasse etter en tenksom pause.

– Likevel velger du å stå og selge og =Oslo der du vokste opp, med fare for å støte på gamle venner og bekjente. Hvorfor i all verden gjør du det?

– Det har jeg også spurt meg selv om. Mange av dem jeg vokste opp med har flytta. Det har foreldrene deres også gjort. Men jeg kjenner fortsatt at det stikker litt, hver gang jeg møter folk som jeg vet kjenner meg igjen. Ikke fordi det er så flaut, men fordi jeg blir minnet på at jeg er hvem jeg er, at jeg er der hvor jeg er. Det at jeg kunne ha gjort det så mye bedre, hadde jeg bare innsett at jeg trengte hjelp da jeg var sytten. Isteden begynte jeg med heroin, sier Lasse. Han fordrar ikke en mine.

– Du gikk fra å feste litt for mye, røyke hasj og drikke deg full, til å injisere heroin. Det virker ganske ekstremt. Hvorfor ville du eksponere deg selv for et stoff du må ha visst kan være farlig vanedannende?

For første gang under praten viker Lasse med blikket. Han blir litt fjern, før han for første gang under samtalen sier at det er vanskelig å svare på spørsmålet. Men etterhvert kommer noen teorier:

– Noe av årsaken var at jeg kunne styre ADHD-en slik. Stenge ting ute. Og det var nysgjerrighet, det må jeg innrømme. Nysgjerrig er man jo, når man er sytten. Dessuten var det så lett tilgjengelig den gangen, det stoffet. Det hjalp jo ikke.

– Det gjør sjelden det. La oss snakke litt om hvor du nå er i livet, og veien din videre. Hva skjer, Lasse?

– Jeg er i noe som heter «Arbeid i skjermet virksomhet», gjennom NAV, forteller han engasjert.

– De skal hjelpe meg inn i arbeidslivet igjen, forhåpentlig. Med å jobbe som tømrer, for det er det jeg kan. Det eneste jeg kan, egentlig. Jeg kunne nok aldri ha sittet på et kontor. Hadde begynt å veive med arma, reist meg opp og vandra rundt. Som tømrer får jeg brukt kroppen og får utløp for energi, frustrasjon og aggresjon.

– Hva skal til for at du skal lykkes denne gangen, tror du?

Lasse svarer kontant.

– Nummer én: være rusfri. Nummer to: være rusfri. Nummer tre: lære å holde meg rusfri. Nummer fire: å komme ut av den narkomane mentaliteten og gå inn i A4-mentaliteten. Og nummer fem: være rusfri. Dessuten kunne jeg trenge å snakke med en spesialist på ADHD. Jeg har aldri fått diagnosen, men veit jeg har det. De tok det med i journalen min på et behandlingsted: narkoman, alkoholiker, bipolar og kraftig ADHD.

– Dette intervjuet kommer jo i bladet. Vi har også fått lov til å bruke bilder av deg på nettet, for å reklamere for =Oslo. Er du ikke redd for at det å eksponere deg selv på denne måten, være så åpen om rus og annet – og i tillegg med bilde. Vil det skade mulighetene dine for å få en vanlig jobb og en ny start?

– Jeg kan se et bilde av meg sjøl, det er greit. Nå som jeg har innsett hva og hvem jeg er, er det helt kult å snakke åpent om rusen og å ha bildet mitt i bladet. Men å se mitt eget speilbilde, det fikser jeg ikke.

Lasse smiler fortsatt. Han er litt rastløs, og spør om vi kan avslutte snart. Han må klare flere runder med bladsalg på Kastellet for å tjene dagslønna han trenger, forklarer han.

Jeg stiller et spørsmål mens Lasse pakker sammen og tar på jakka.

– Hva tror du det kommer av? Det med speilbildet?

– Jeg tror akkurat det handler om all den skammen jeg føler på hele tida, skammen over all den smerten jeg har påført alle rundt meg, foreldre, familie og venner. Du tenker ikke over de tinga når du er rusa. Men når du blir nykter, da kommer det. Det er det verste du kan gjøre, det, å skade dem du elsker, dem du egentlig skulle passa på.

«Lykke til med salget da, Lasse», roper jeg etter ham idet han er på vei ut døra, ut i Skippergata. Da bråsnur han og kommer glisende mot meg.

– Holdt på å glemme å gi deg en bjørneklem. Kom hit, nå!