Læren og livet er ikke det samme

Jan Roger Voll (50), tidligere predikant

Som predikant talte jeg for tusenvis, selv om jeg ikke trodde på Bibelen. Da jeg forlot menigheten sto jeg nesten helt alene igjen.

Det var helt ekstremt. Jeg holdt prekener for tusenvis av mennesker; hundrevis ble frelst, og demonene fløy veggimellom. Jeg rørte ved folk og de falt om. Samtidig visste jeg inni meg at jeg ikke trodde på et eneste ord av det jeg sa.

Jeg var 13 år da jeg ble «frelst», og ble introdusert for karismatiske trosbevegelsen for første gang. Jeg ble helt oppslukt. I 1993, etter fire år hos menigheten Livets Ord i Sverige, flyttet min kone og jeg til Bergen og meldte oss inn i menigheten Levende Ord. Jeg ofret alt for den menigheten. Til slutt gikk også ekteskapet i oppløsning.

Som predikant kunne jeg reise akkurat dit det passet meg. Jeg hadde ingen offisiell stilling – jeg hadde fått et kall fra Gud. Jeg skulle preke, uansett hva andre i menigheten måtte mene om det. Vi var en liten gruppe i menigheten som gjorde slik: Vi reiste dit folk ville ta imot oss. Vi var på en måte en slags opprørere. Men vi stilte alltid opp når lederskapet og menigheten trengte oss.

Man hører om Benny Hinn og de andre store predikantene, de som reiser rundt i private jetfly. Men vi levde ikke sånn. Menigheten støttet meg delvis økonomisk til selve reisen, men alt annet ble finansiert over husholdningsbudsjettet. Noen ganger fikk vi honorar, eller kollekten, på stedene vi dro til. Men det kunne aldri dekke utgiftene.

På internasjonale konferanser og slikt ble vi alltid målt på hva vi hadde fått til. Jeg fikk mye respekt når jeg kunne si at jeg kom fra lille Norge, og at menigheten vår hadde 3000 medlemmer. Jeg var ingen småkar, men en som faktisk hadde resultater å vise til. Det åpnet mange dører, men det beste var å få anerkjennelse. Det var det som drev oss. Vi forsøkte alltid å overgå oss selv i kampen for troen.

På jobben så folk på meg som en helt vanlig fyr som også var aktiv i en menighet. Jeg levde et dobbeltliv, hvor jeg drakk, røykte og tok meg en fest. Troen forsvant etter hvert som jeg innså at jeg ikke levde som jeg preket. Men likevel fortsatte jeg. Forteller man en løgn mange nok ganger, blir det en sannhet. Man tror så hardt at troen selv blir det eneste holdepunktet i livet.

Folk sa de ble helbredet og møtte Gud og alt det der, men jeg så jo aldri beviser på det. Denne typen menigheter er bygget opp rundt det at man ikke skal stille spørsmål ved Guds suverenitet.

Det var et helt system bygget opp rundt det å formidle suksessen vår. Vi skrev rapporter og la ut reisebrev på nettsidene våre. Jeg hadde mitt eget program på TV-kanalen God Channel, som potensielt kunne nå ut til 80 millioner husstander over hele Europa og Nord-Afrika.

Sektmentaliteten er så sterk. Man skal vinne verden for Jesus: Du må stadig reise mer, treffe flere mennesker, frelse nye sjeler. Det er ikke tid til å stoppe opp. Vi la lista så høyt at vi egentlig visste at det var uoppnåelig, men med Guds hjelp skulle vi klare det. For Gud er jo suveren.

Det er ikke plass til noen andre sannheter enn troen og Bibelen når man lever i et så strengt system. Darwin, eller andre lærer, eksisterer ikke. Man tillater seg ikke å forsøple sinnet sitt med andre meninger: Bibelen skal tolkes svart på hvitt. Man fjerner seg fra mennesketyper som ikke passer overens med det man lærer. Det å være med homofile, for eksempel, var bare akseptert hvis man forsøkte å frigjøre dem fra legningen deres.

Du skjærer bort mennesker som ikke passer med troen og det du står for. Det er en av de viktigste grunnene til at jeg ga opp troen.

For mange er nok religion en redningsplanke. Folk vil høre at det finnes noe bedre enn det livet de lever nå, hvis de bare tar imot Jesus. Men det blir jo ikke bedre. Det er et evig stress etter stadig å skulle frelse flere, og å kunne vise til stadig bedre resultater. Du kan sikkert bli rik på det, rent økonomisk og åndelig sett, men du mister deg selv oppi det hele.

Religion kan gi gode rammer for hvordan man skal leve, men indoktrineringen er så sterk at du lever i en boble. Det som skjer på utsiden av menigheten eksisterer liksom ikke.

Menigheten besto av folk fra alle samfunnslag. Ikke bare sosialt utstøtte som alkoholikere, rusavhengige eller folk med økonomiske problemer, som var på leting etter hjelp og håp. Det var leger, professorer og andre intellektuelle; mennesker som har lært å tenke kritisk og å stille spørsmål, men som bare la alt det til side. Kanskje det er en form for ansvarsfraskrivelse. Jeg sluttet også å tenke selv.

Min kone og jeg forlot menigheten sammen med flere andre i 2006. Vi sluttet i protest mot ledelsens kontroll, manipulasjon og griskhet. Vi reiste jo mye rundt og så hvordan ting ble gjort og styrt. Det var mye vi ikke var enig i. Til slutt skrev vi et brev hvor vi kritiserte ledelsen, og ga beskjed om at vi ville melde oss ut.

Det ble et opprivende brudd for oss som familie. Vi hadde jo storparten av vennene våre i dette miljøet. Mange av våre nærmeste venner kunne ikke forstå hvorfor vi tok den avgjørelsen vi tok, om å gå ut. En stund etter at vi gikk ut av menigheten, begynte flere å stille spørsmål ved hvordan ting ble drevet av ledelsen. Dette resulterte i et stort oppvaskmøte. Det førte til at nesten halvparten av menigheten forsvant, og at pastor Enevald Flåten ble avsatt. Han var av mange opphøyd til en slags frelser. Da han forsvant, mistet de sin identitet og sitt holdepunkt.

Jeg fortsatte som predikant en stund til. I 2007 dro jeg til Burundi, hvor vi ble mottatt med åpne armer. Det er synd å si det, men hvite får fort en slags heltestatus i deler av Afrika. Man blir opphøyet, uten at man vil det selv. Det var vakter rundt meg. Jeg fikk ikke engang bære min egen bibel selv – helt surrealistisk.

Under en større konferanse holdt jeg prekener for rundt 15 000 mennesker hver dag. Jeg kunne si nesten hva som helst, og de slukte det rått. De sto på stolene og jublet mens jeg løp rundt i lokalet og la hendene på folk som datt sammen under påvirkning av «Guds kraft». Hva er det som får mennesker til å reagere slik? Selvsuggesjon er en utrolig sterk ting. Folk blir revet med fordi de er i den rette settingen. Det er litt det samme som på en rockekonsert.

Den mest bisarre opplevelsen var likevel da jeg fikk besøke president Pierre Nkurunziza i hans private slott oppe i fjellene. Der sto jeg foran ham, familien, staben og livvaktene hans og prekte med store ord, mens han noterte flittig. I etterkant har jeg fundert mye på hva i alle dager jeg holdt på med den dagen. Der satt lederen for en hel nasjon og tilsynelatende slukte alt jeg sa, men jeg visste inni meg at jeg ikke trodde på det selv. Men sånn er det jo: Hvis man bare er overbevisende nok, så tror folk på det en sier.

Når jeg kom hjem igjen fra disse turene, tok det mange dager før jeg fikk roet meg ned. Jeg hadde knapt tid til å si hei til familien min før jeg satt foran PC-en og leitet etter nye kontakter utenlands. Der kunne jeg sitte hele natten. Det var en form for avhengighet. Jeg tror tjenestepresset var så sterkt at det må ta mye av ansvaret for at ekteskapet gikk til grunne.

Da ekteskapet gikk i oppløsning, begynte jeg å stille enda flere spørsmål rundt troen. Hvorfor hjalp ikke Gud meg? Hvor var han? Det låter ekstremt naivt, men sånn går det når man slutter å tenke selv. Man læres opp til at den som tjener Gud får sin belønning også på jorden.

Eksen min sendte flere signaler om at noe var galt over lang tid, men jeg fanget dem ikke opp. Jeg var så opptatt av predikantrollen. Alt handlet om å lykkes med misjoneringen. Gud hadde gitt meg et kall. Dessuten trodde jeg at Gud ville fikse samlivsproblemene våre. Jeg jobbet for ham, så han skulle nok ta seg av økonomien og kjærligheten. Det låter sykt banalt og naivt, men det er sånn man blir lært opp til å tenke. Sånn gikk det altså ikke. Men vi skiltes som venner, slik at det ikke skulle gå ut over ungene.

Etter skilsmissen endret livet seg fullstendig. Plutselig sto jeg nesten helt alene. Jeg var jo vant til å ha folk rundt meg døgnet rundt, så det ble en tung kamp. 99,9 prosent av vennene i miljøet kuttet kontakten med både meg og min ekskone, mest fordi vi skilte oss. Det er kanskje det verste jeg har opplevd. Jeg måtte kjempe meg gjennom disse tingene stort sett helt alene.

Jeg traff jo mennesker på jobben, men når jeg kom hjem satt jeg for det meste alene og sturet. Jeg gikk fullstendig på veggene. Jeg kom hjem en natt etter en tur på byen og var rimelig full, alene og langt nede i melankoli og depresjon. Midt på natten ringte jeg min ekskone og sa at det ikke var noe mer å leve for. Jeg husker ikke så mye av hva hun sa til meg, men det hjalp.

Mange søker til religionen fordi de søker svar eller trygge rammer, men for meg handlet det nok mest om å bli akseptert, reise og å få treffe nye mennesker. Dessuten hadde jeg fått et kall av Gud, trodde jeg. Det var det jeg savnet mest i tiden etter at jeg sluttet som predikant.

En dag så jeg at Stand Up Bergen hadde noen arrangementer, så jeg ble med som frivillig. Etter hvert ble flere av medlemmene veldig gode venner av meg. De brydde seg ikke om fortiden min, men de var genuint interesserte i meg som menneske. Sammen med dem fikk jeg være meg selv fullt ut, uten at noen stilte krav til meg. Det å få stå på scenen og å snakke tull og tøys har vært en form for terapi for meg.

Hvordan jeg har det i dag? Det er fantastisk frigjørende å ha kontroll over mitt eget liv. Den gamle stressfølelsen er borte. Nå gjør jeg alt i mitt eget tempo. Jeg har fremdeles et visst eksponeringsbehov, men nå får jeg det ut på standup-scenen. Noen ganger savner jeg det å reise rundt i verden, møte nye mennesker og å oppleve fremmede kulturer, men jeg kunne ikke lenger være den fyren som bedro folk med svadapreik om frelse og fortapelse, og noe som egentlig ikke eksisterer.

Nå har jeg funnet meg selv og trives med det livet jeg lever. Jeg har fantastiske venner og familie som jeg er glad i. Tatoveringen på fingrene mine, «cool life», er et symbol på det. Jeg synes jeg har fått et godt liv.

Fortalt til Petter Lønningen, fra =Oslos julebok 2016.