Kvinner med rusproblemer er et islandsk tabu

Etter noen dager på Island slo tanken meg: Jeg har ikke oppdaget en eneste tigger, uteligger eller rusavhengig noe sted. De er ikke å se åpent på gata.

Men jeg hadde sjekket på forhånd: Jeg vet at de eksisterer her også. Så hvor skjuler de seg?

Vi oppsøker et sted for akuttovernatting i Reykjavik. Det heter Konukot. Ordet kan oversettes til «konekott»: et lite husly for kvinner. Det finnes ikke så mange hjemløse eller rusavhengige kvinner på sagaøya. De få som faktisk er det, fikk et eget sted å overnatte først i 2004.

Vi blir møtt av prosjektlederen for Konukot, Svala Johannesdottir (33). Hun forteller om kampen for å få åpnet et eget sted for de hjemløse kvinnene på Island.

– Her i landet er denne gruppa liten. De har alltid eksistert, men de har prøvd å skjule det. Hvor de gjorde av seg om kveldene vil jeg ikke tenke på. Mange visste at de fantes. Men de islandske styresmaktene og byrådet her i Reykjavik syntes at det var for få rusavhengige kvinner til at de skulle få et eget herberge. De ville ikke innrømme at dette var et reelt problem. Vi i Røde Kors (Raudi Kross) fikk overtalt dem til å gi oss to år, som en prøvetid.

Konukot gikk over all forventning, og har blitt brukt mye av kvinner siden. Mange av dem har fortalt at før måtte de sove på herbergene for menn, utendørs, eller hos eldre menn, forteller Svala.

I 2015 brukte totalt 91 kvinner Konukot som overnattingssted. Ifølge Svala er 96 prosent av kvinnene som sover der hjemløse og rusavhengige. Konukot holder åpent fra fem om ettermiddagen til ti dagen etter. Kvinnene kan da komme og gå som de vil. Stedet er hjemmekoselig. Det er som en liten leilighet – med kjøkken, stue, bad og flere soverom og senger. På Konukot jobber seks mennesker fast, pluss omtrent 50 frivillige.

– Vår filosofi i Røde Kors er at alle er velkomne her. Vi har åtte senger. For tida sover 10-12 kvinner her hver natt. Vi sier aldri nei til noen, så i prinsippet blir det aldri fullt. Vi finner en løsning. Her skal kvinnene føle seg trygge, få være sosiale og slappe av. De får muligheten til å komme seg vekk fra farlige situasjoner på gata. Vi er nøye på å kartlegge kvinnenes bakgrunn, og å finne ut av hvilke behov de har.

Mentaliteten på Island er tøff: Den går egentlig ut på at ingen burde være rusavhengige, eller at alle skal bli rusfri etter rehabilitering.

Svala Johannesdottir forteller at Island har flere rehabiliteringssentre, og at det ikke er lang kø eller noe problem å bli lagt inn for rehabilitering. Problemet er menneskene som har vært gjennom rehabilitering og som ikke har sluttet; enten fordi de ikke klarer det, eller ikke vil. De faller mellom alle stolene i systemet. Derfor startet Svala og Røde Kors et nytt prosjekt i 2009: Frú Ragnheiður.

Frú Ragnheiður er en bil som kjører rundt. Ideen kan minne om Sykepleie på hjul i Oslo. Målgruppa er hjemløse, alkoholikere og rusavhengige. I bilen er det sykepleiere. De deler ut rent brukerutstyr, kondomer, hjelper med sår og lignende. De kjører fem dager i uken i tre til fire timer. Antallet som får hjelp via denne bilen har eksplodert siden oppstarten i 2009.

– Både Konukot og Frú Ragnheiður har skadeforebyggende arbeid som hovedmål. Vi prøver ikke å gjøre noen rusfri. Vi prøver rett og slett å hjelpe dem i den situasjonen de er i akkurat nå. Mange av dem har vært til behandling om og om igjen, og på et punkt må man være realistisk og innse at vi må hjelpe dem til å gjennomføre injeseringer så trygt og sterilt som mulig. Slik kan vi unngå infeksjoner og sykdommer. Det er altfor mange på Island som tenker at det «er bare å bli rusfri». Med den mentaliteten henger vi på mange vis langt etter andre land når det kommer til å hjelpe rusavhengige, sier Svala.

På Konukot finnes det et eget rom i kjelleren hvor kvinnene kan injisere, med en sykepleier til stede som hjelper og observerer. «Sprøyteommet» er lite, og brukes også til å vaske tøy. Det ble valgt fordi det alltid er varmt der grunnet tørketrommelen. Slik er det lettere å finne blodårene. Et liten pult med god belysning står plassert ved siden av vaskemaskinen. Mange på Island er uenig i at det skal finnes et rom med en slik funksjon. Men Svala sier at rommet er et viktig og nødvendig tiltak.

– Her på Island finnes ikke heroin eller flere av stoffene som er på gata i Oslo, det som brukes her er farmasøytiske stoffer. De mest vanlige er Ritalin, conserta, kontalgen eller morfinrelaterte stoffer. Vi har også litt amfetamin, og hasj brukes mye. Problemet med Ritalin er at effekten er kortvarig. Mange av de rusavhengige på Island injiserer Ritalin opptil ti ganger om dagen. Da er det viktig å kunne sørge for at det blir gjort riktig, for det tar på årene, og infeksjonsfaren kan bli stor. Ritalin gir et rush. Men det går fort over, og jo lengre de bruker det, jo mer toleranse får de. Så vil de ha mer og mer. Vi hjelper dem her på Konukot, og alle som vil kan få hjelp også i bilen, både kvinner og menn. Mange er kritiske, men vi bryr oss ikke om det.

Ingen av kvinnene som benytter seg av Konukot ville treffe journalister. Det har de aldri gjort. Miljøet er lite, lukket og tabubelagt på Island, det merkes. Svala forteller at kvinnene som kommer er mellom 18 og 60 år. Noen er der i noen måneder, mens to av kvinnene har vært der hver natt i over tre år.

– De som kommer hit har hatt et tøft liv. Når vi blir kjent med dem, skjønner vi ofte hvordan de havnet i denne situasjonen. Det er ikke noe de har valgt selv. En generell oppfatning av rusmisbrukere er at de har tabbet seg ut som unge, prøvd litt av hvert – så er de plutselig blitt avhengige. Det er mye mer komplisert enn som så. Mange faktorer spiller inn, både barndom, tidlige traumer, miljø og psykisk helse.

Konukot har ingen planer om å bli større. Det som mangler, og trengs, er flere kommunale boliger for rusavhengige.

– Dette er et stort problem. På grunn av denne mentaliteten om at man skal være rusfri, mangler vi mange tilbud til dem som er rusavhengige. Derfor ender flere kvinner opp med å bo her over lengre tid. De få bomulighetene som eksisterer er langt fra nok, og plassene fyller seg fort opp. Målet vårt er å øke det tilbudet. Kvinnene trenger å bo selvstendig, men med hjelp rundt seg til alle døgnets tider.

Svala Johannesdottir forteller at hun har blitt svært knyttet til flere av kvinnene som benytter seg av Konukot.

– Reykjavik er en liten by. Jeg treffer ofte på kvinner som har vært innom Konukot. Forrige uke traff jeg ei jente på en kafé, jeg husket henne godt. Hun kom til oss da hun var 18 år gammel. Hun var veldig avhengig av narkotika, forvirret og kaotisk. Mange tenkte at det kom til å gå dårlig med henne. I dag har hun vært rusfri i to år. Hun sa til meg at uten Konukot ville hun mest sannsynlig vært død i dag.

Svala har sterke meninger. Hun har gjennom intervjuet vist mye engasjement for de hjemløse kvinnene på Island. Det er tydelig at hun mener mye kunne ha vært forbedret. Selv er hun prosjektleder for to av de mest banebrytende tilbudene på rusfeltet på Island, Konukot og Frú Ragnheiður.

Det trengs flere som henne på den lille øya.