Kunsten å være rusa

Portrettene av rus og avhengighet på tv og teater i Norge har gått fra en stående vits til unison hyllest. Hva skjedde, og hvordan jobber regissører og skuespillere med det vanskelige temaet i dag?

Tekst: Even Skyrud
Foto: Erika Hebbert

– Den kanskje viktigste forandringen i hvordan rus blir fremstilt i kunsten, er ikke realismen, men respekten.

Richard Prøsch høres mer ut som han tenker høyt enn snakker, der han sitter på kaffebaren =Kaffe i Akersgata. Her har han jobbet siden starten i 2017, men for et års tid siden bidro erfaringen hans som rusavhengig til en ganske annerledes jobb.

Våren 2023 skulle Nationaltheatret sette opp en musikal­versjon av Ingvar Ambjørnsens ungdomsbok «Døden på Oslo S» på det nedlagte Økernsenteret i Oslo. Etter noen måneder med prøver skjønte både skuespillerne og regissør Simen Formo Hay at de trengte hjelp. De ønsket at alt som handlet om rus og rusmidler skulle fremstå mest mulig autentisk, så de bestemte seg for å søke etter folk med egen erfaring. Via Erlik kom de i kontakt med Richard. Den tidligere gatemagasinselgeren, nå baristaen og foredragsholderen, har vært avhengig av heroin store deler av sitt voksne liv. Han har klart å komme seg ut av misbruket, og er glad for at han fikk lov å bidra til det som skulle bli en stor suksess på Økern.

– Hvordan de valgte å jobbe med teaterstykket «Døden på Oslo S» gjenspeiler også de store forandringene som har skjedd på rusfeltet. Flere og flere ansetter folk med rusbakgrunn som erfaringskonsulenter. Nationaltheatret brukte min erfaringskompetanse på samme vis.

Richard Prøsch bruke sin egen ruserfaring da han lære ensemblet i «Døden på Oslo S» kunsten å være rusa. (Foto: Even Skyrud)

Fra straff til hjelp

Under arbeidet med skuespillerne, så Richard filmversjonen «Døden på Oslo S» fra 1990 om igjen. Han mener den forsøkte å fremstille rusbrukerne på Plata på en sympatisk måte, men at det ofte endte i klisjeer og datidens idé om «de narkomane». Richard tror endringene i måten rusbrukere portretteres på i kulturen gjenspeiler endringene i måten samfunnet møter rusproblematikk på. En dreining fra frykt og antipati mot forståelse og empati – fra straff til hjelp.

– Måten rusa folk ble spilt på film og tv fra 70-åra til langt utpå 90-tallet, ble latterliggjort i humorprogrammer som «Åpen post». Jeg tror det gjenspeiler at måten samfunnet så på og behandla denne gruppa, var latterlig i seg selv. Narkotikapolitikken var også latterlig. Det kjipe er at mange som sleit med rus, jeg også, kunne føle at det var dem folk lo av.

Richard tror dessuten at skuespillere baserte seg på tidligere portretter av mennesker i rus på scene og film, eller på fremstillinger i media. Han mener det ble lagt vekt på de mest ekstreme utslagene av rusbruk, som aggressivitet, vold og fysisk og psykisk uhelse. Menneskene det gjaldt var ofte anonymisert, og journalister og dokumentarister søkte ofte dem som lignet mest på det bildet allmenheten allerede hadde av folket på Plata.

– I «Døden på Oslo S» ønsket vi å gå helt motsatt vei. Vi ønsket å vise hele mennesket. Vi gikk gjennom hvorfor man ruser seg, hvordan man ruser seg og virkninger av rusen. Alle tre er viktige for å gjøre karakteren du spiller mest mulig autentisk og respektfull.

Nina, Lena og Hedda

Ett av disse hele menneskene Richard snakker om, er karakteren Nina. Den slitne, heroinavhengige venninna til hovedpersonen Lena var bare en bifigur i boka og filmen. I teaterversjonen fra 2023 ble karakteren så stor at den for mange i publikum skjøv Lena, Pelle og Proffen til side som stykkets mest sentrale. Skuespiller Maria Kristine Hildonen tolket Nina så intenst og overbevisende at hun ble tildelt Heddaprisen for beste kvinnelige medspiller.

– Jeg hadde sett rusa folk i bybildet, men kunne ikke mye om emnet ellers. Det ble en omfattende research på rusmidler og virkningen av dem i forkant. Men det er bare så, så mye du kan lese deg til, sier Maria.

Det er ikke lett å se spor av Nina i den kortklipte 30-åringen med grå hettegenser og olabukse som nå sitter i Wenche Foss-garderoben på det gamle, ærverdige Nationaltheatret i Oslo. Det var her hun debuterte som Ofelia i «Hamlet» rett etter endt utdannelse på Teaterhøyskolen. Siden har hun spilt en rekke ikoniske roller, men ingen av dem har berørt henne slik Nina gjorde.

– Jeg ville forstå. Det var det neste. Hva har skjedd med Nina som gjør at hun havner der hun havner? Det fantes ikke en bakgrunnshistorie, så jeg sto fritt til å dikte den selv.

Maria laget en detaljert oppveksthistorie for Nina. Hun så for seg at hverken moren eller faren hadde vært til stede i hennes og broren Steins liv, så de måtte ta vare på hverandre. De ble to av 1980-tallets mange gatebarn i Oslo. Møter med politiet og institusjoner ga Nina en dyp forakt for autoriteter. Da Nina var 12 år, prøvde hun heroin for første gang. Det var ikke hun selv som satte skuddet, forteller Maria. Det er bare én av mange detaljer hun ramser opp for oss.

– Det kunne være små hendelser i livet hennes som jeg utbroderte veldig, selv om de ikke hadde noe med handlingen i stykket å gjøre. Det kunne være noe som forklarte meg humoren hennes eller hvorfor hun snakker om rulletrapper og byen av glass i monologene. Så var det det fysiske. Kroppen, huden. Rus kom til slutt. Egentlig ganske sent i prosessen.

Den deilige rusen

Maria forteller at det var da Richard Prøsch ble hyret inn som «ruskonsulent» at den biten falt på plass. Før det hadde ikke hun og regissør Simen Formo Hay gått nærmere inn på hvilke rusmidler Nina og Lena brukte eller hvorfor.

– Første gang jeg møtte Richard, ble vi sittende og snakke om de positive sidene ved rus. Han mente det var umulig å sette seg inn i livet som avhengig, uten å skjønne hvorfor det er digg med heroin. At det er en fantastisk opplevelse. Det er et veldig viktig perspektiv, som ofte blir glemt oppi alt det mørke og vonde, og det gjorde det lettere å skjønne hvordan Nina ble Nina.

Tilbake på =Kaffe bekrefter Richard hvor viktig dette aspektet er. Alt snakk om «rushelvete» gjør at hovedgrunnen til rusbruk forsvinner: Det er deilig å ruse seg.

Noe annet de brukte mye tid på, var hvorfor enkelte rusmidler passer bedre til enkelte situasjoner, og hvordan en dreven rusbruker vet å justere seg selv med forskjellige preparater. Som et eksempel trekker Richard frem scenen hvor tenåringen Lena selger sex og samtidig blir tatt bilder av, som en del av en plan om utpressing. Situasjonen er traumatisk og stressende på flere nivåer, og Richard hadde forslag til hvordan rollefiguren kunne forsøke å håndtere det:

– Jeg «anbefalte» å putte på litt benzo for å senke guarden, sier han.

Benzo er kort for benzodiazepiner, en gruppe legemidler som blant annet brukes for å dempe uro og angst.

– Hun ville også tatt heroin for å holde seg frisk, men ikke for mye. Hun ønsker ikke å sovne midt i det hele. Vi lagde en cocktail beregnet på å håndtere det, rett og slett.

Sarpinger og hyppere

Et annet rusmiddel som inngår i gruppen benzodiazepiner, er Rohypnol, populært kalt «hyppere». De grønne tablettene med inskripsjonen 542 var i salg på norske apotek frem til 2004. I samme periode var de svært populære på det illegale rusmarkedet. Pillene er kjent for å gjøre deg sløv og likegyldig, og i tillegg gi deg en fullstendig blackout. Denne kombinasjonen ga dem tidlig tilnavnet «voldtektsdop». I første sesong av den norske tv-serien «Kids in Crime» spiller pillene nærmest en av hovedrollene, forteller serieskaper Kenneth Karlstad:

– Rohypnol får du ikke tak i lenger, men jeg har bred erfaring med rusmiddelet fra ungdomstida.

Handlingen i «Kids in Crime» er lagt til Sarpsborg i 2001. Den følger 18 år gamle Tommy Olsen, hans barndomsvenn og medsammensvorne Pål Pot (et navn som taler for seg selv) og deres nyvunne venninne, Monica «Tatær’n» Larsen. I løpet av noen uker forvandles Tommy fra streit fotballgutt til pilleknipsende, amfetaminsniffende Rohypnol-dealer, men selv om kortversjonen kan høres ut som en av disse «harrytassbygda sett fra innafor Ring 1»-filmene som var populære en periode, er «Kids in Crime» en ganske annerledes skapning.

Kenneth Karlstad møter ofte fans av serien som er overbevist om at de unge skuespillerne er rusa på ekte foran kamera. Det gjør ham mest av alt stolt. Hvordan fikk de det til?

– Vi angrep det veldig teknisk, egentlig. Det var mulig fordi vi kjenner faktene og uttrykkene inn og ut. Skulle for eksempel rollefiguren Pål Pot være pillefjern i en scene, så jobba vi først med gangen, så med hvordan bli slapp i kjeften og trynet på riktig måte. Det var nok enklest for Martin Øvrevik, som spiller den rollen, for han har jo vært borti litt av hvert. Kristian Repshus som spiller Tommy, derimot, er egentlig en snill gutt fra Lillestrøm. Han ble valgt fordi han er en veldig teknisk god skuespiller, men vi hadde ikke testa hvordan han fiksa å spille rusa. Det at han er så streit var faktisk en liten bekymring, men det gikk veldig bra når vi fokuserte på det rent tekniske, og ikke selve tilstanden.

– Når du blir helt slapp i trynet, så føler du deg fort litt rusa. Vi kunne brukt andre veier til målet. Latt skuespillerne sitte ned og bruke tid på å gli inn i tilstanden, for eksempel. Men vi hadde ikke så mye tid. Vi hadde faktisk jævlig dårlig tid.

Kenneth forteller at det fungerte overraskende bra å gi veldig spesifikke fysiske ting å konsentrere seg om, men at effekten av kostyme og sminke heller ikke kan undervurderes. Det hjalp mye å få på seg en Adidas-joggedress fra år 2000, litt svett panne og linser med digre pupiller. Når dette og de små fysiske detaljene kom på plass, gikk det ofte av seg selv, avslører han på brei sarping-dialekt over telefonen. Han spurte om det var greit å ta intervjuet på den måten, siden han igjen har «jævlig dårlig tid». Innspillingen av seriens andre sesong er rett rundt hjørnet, og mye må være på plass.

I farta sier han at vi burde snakke med Martin Øvrevik, selveste Pål Pot, for å høre mer om hvordan de jobba med rus under innspillingen. Vi slår på tråden til Martin, som mer enn gjerne vil møtes for å snakke om Pål. Vi avtaler å møtes om litt.

Den spraglete hanen og en gæren sarping

Pupiller er noe skaperne av både «Kids in Crime» og «Døden på Oslo S» har brukt tid på. Både på scenen på Økern og settet i Sarpsborg har linser blitt byttet flittig. På heroin blir pupillene bittesmå, men røyker du hasj, så vokser de. Det gjør de også på amfetamin, men tar du benzo krymper de igjen.

Og så har du stemmebruken. Richard forklarer:

– Jeg ga et lite kurs i hvordan stemmen din blir sløvere og tregere på heroin og hektisk på amfetamin. Blander du med diverse piller, blir den mer spraglete. Du blir hva jeg kaller den spraglete hanen. Det er forresten også navnet på en ecstasy-tablett.

Han forteller at han er stor fan av «Kids in Crime» – og av Martins tolkning av Pål Pot. Da Richard jobbet med skuespillerne på Økern, anbefalte han dem å se den britiske filmen «Trainspotting» fra 1996. Den er en av få filmer som har klart å fremstille bruken og effekten av heroin på en realistisk måte, mener han.

Martin Øvrevik setter seg ned i sofaen på kontoret vårt på Vaterland. Han begynner å le når vi spør om han så på film for å forberede seg til rollen som Pål Pot.

 – Jeg klarer ikke å se film. Klarer ikke å sitte i ro så lenge. Når jeg prøver, blir jeg sittende helt oppe i skjermen og studere hver eneste detalj. Så får jeg en trang til å stikke og filme selv. Jeg er bedre på å skape selv enn å oppleve. Men jeg fikk mye inspirasjon fra det virkelige liv. Studerte folk rundt meg i forskjellige situasjoner.

Martin hopper lett i sofaen mens han gestikulerer og forteller om noen av sine mange jobber: servitør i Sverige, pelskledd maskot på Eventyrfabrikken, telefonselger, manager i musikkbransjen og nå altså skuespiller i en av de siste årenes mest suksessrike norske serier:

– Kennet Karlstad hadde via noen venner hørt om en gæren sarping som ville passe godt i rollen som Pål Pot. Det var meg, selvfølgelig. Jeg ble bedt om å sende inn et videoopptak av meg selv. Det opptaket ble gjort på fest en lørdagskveld, etter en kjip opplevelse dagen før. Jeg var forbanna og tok det helt ut i bar overkropp og greier. Det var det lureste jeg har gjort.

Martin Øvrevik på kostymeprøve for rollen som Pål Pol i «Kids in Crime» (Foto: Martin Øvrevik)

Festrus og rusfest

Likevel var det å få frem karakterens voldsomme sinne det Martin måtte jobbe hardest med, forteller han. Det andre som preger karakteren mest, som rusbruk og kraftig ADHD, kunne han relatere til via eget og andres liv.

– Pål er basert på Kenneths avdøde kompis Patrick, og jeg og Patrick har mye til felles. Vi er begge fra samme sted i Sarpsborg, er opptatt av motorsykkel og har maur i rumpa. Og jeg har også, som han gjorde, eksperimentert og festa litt i ungdommen. La meg si det sånn at det er en del ting du ikke lærer på Teaterhøyskolen som var nyttige i denne sammenhengen.

I motsetning til «Døden på Oslo S», som setter søkelyset på konsekvenser og avhengighet, handler første sesong av «Kids in Crime» mer om festing med diverse rusmidler. Hverken Martin eller Kenneth vil avsløre noe om sesong to, som kommer til høsten. Med ett unntak: Den kommer til å gå dypere inn i hva rusavhengighet gjør med hovedpersonene, og ikke minst om hvorfor de søker rusen i utgangspunktet. Den kommer til å handle om ting de ikke har skjønt selv, sier Kenneth. Men fordi det hittil har handla om å kaste i seg «hva som helst for å ha det gøy», som Martin sier, kunne han drive en litt spesiell form for research:

– Da jeg forberedte meg til rollen, hjalp det meg å drikke meg overstadig berusa et par ganger. Huske hvordan det kjennes ut å være ute i gatene og miste det, liksom. Det var selvfølgelig bare alkohol, men det har ikke så mye å si hva du putter i deg når du fester hardt. Det var følelsen av å kjøre på for fullt jeg ville kjenne på.

Til tross for egne erfaringer, forteller Martin at det var enkelte scener hvor han skulle være rusa som var ganske utfordrende:

– Det vanskeligste var den hvor jeg hadde tatt masse «knips» (MDMA/ecstasy) og lå i senga med Monika. Så banker det på døra, og faren hennes kommer på besøk. Det var en artig greie å sette seg inn i, det å spille en som er rusa som prøver å skjule at han er rusa. Vanskelig.

Hvis du har sett serien, kan mye virke spontant og nesten for «ekte», men ifølge Martin er det overraskende lite som er overlatt til tilfeldighetene.

– Jeg fant den delen i meg som føler at samfunnet ikke fungerer, og så blåste jeg den delen opp. Der har du sinnet til Pål Pot. Men det er ikke mye improvisasjon, egentlig. Manuset følges ganske strengt, fordi dette er Kenneths historie, og det er ingen andre som kan sette ord på det som han kan.

Martin så også oppsetningen av «Døden på Oslo S» på Økern. Som mange andre, ble han mektig imponert av Marias tolkning av Nina.

– Hun var ikke bare god til å spille narkoman, men hun var sånn skikkelig Oslo-narkoman.

Frykt og krampegråt

I garderoben på Nationaltheatret ler Maria hjertelig av Martins kompliment. Selvfølgelig er det forskjell på rusbrukerne i Sarpsborg og Oslo. Det er sjargonger, holdninger og fakter som er stedbundet. Rollen som Nina var i tillegg tidsbundet. Noe av det første Maria gjorde, var å lese seg opp på intervjuer med og artikler om de unge jentene som solgte sex i Stenersgata på 1980-tallet. Allerede før prøvene startet, var det viktigere for henne enn med noen annen rolle å forstå den hun skulle gestalte – å gi gatejenta Nina liv på verdig og autentisk vis.

– Jeg var livredd for å spille tungt rusavhengig. For at rollen skulle tippe over i parodien, som det ofte gjorde tidligere. Knekk i knærne og knekk i stemmen. Men så er det jo sånn at den knekken er reel også. Hvis du observerer heroinister i Brugata, så hender det at de står sånn. Derfor ble det viktig for meg å skjønne hvor den knekken kom fra. Lese meg opp på årsakene til at kroppen reagerer som den gjør. Det fysiologiske. Ellers ville jeg bare kopiert noe, og ikke skjønt det. Min største frykt var at det ikke skulle være respektfullt.

Maria forteller hvordan det hjalp med anerkjennelsen fra Richard Prøsch:

– Det hjalp meg mye at han var der og fulgte prøvene. Å få en tommel opp fra Richard, få vite at jeg var på riktig spor, det var utrolig viktig. Jeg vil si at det var helt avgjørende.

I Dagbladets anmeldelse av «Døden på Oslo S» skrev teateranmelder Hedda Fredly: «Og opp fra skyggene stiger den tidligere bifiguren Nina som en sann supernova.» Andre anmeldere brukte ord som «hudløst

og rått», «overjordisk kul», «strålende og grenseløs». For Maria selv ble rollen en skjellsettende opplevelse:

– Første gang jeg måtte sette en dødelig overdose på Nina under prøvene, så klikka det for meg. Jeg sov nesten ikke på to uker. Det var meg, skuespiller Maria, som tok livet av Nina, som jeg var så glad i. De første 15 forestillingene satt jeg og hylgrein hver gang jeg skulle sette det skuddet. Jeg var knust i tusen biter. Jeg begynte å grue meg til siste forestilling allerede på premieren. Da dagen endelig kom, var jeg i fornektelse. Sommeren som fulgte, var bekmørk. Jeg har aldri opplevd lignende. Jeg klarte ikke skille mellom meg og karakteren. Men jeg er sikker på at det var det som måtte til. Av respekt for Nina og folka hennes.

Også for Martin var det vanskelig å skille mellom ham selv og Pål Pot etter at serien ble sluppet, men for ham handlet det ikke så mye om eget indre liv.

– Det er jævlig mange der ute som kjenner meg igjen og er sånn: «Pål Pot, har du no’ hyppere eller» På trikken, på bussen, på byen, overalt. Det skjer også at folk kommer bort og vil gi meg et eller annet. Jeg gidder ikke bli sur, men tenker heller at det betyr at vi har fått til det her på en skikkelig bra måte.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 3/2024.