Kunsten å være Arif

Lenge syntes Arif at kunst var noe fjernt og fremmed, nesten skummelt. I høst får han sin egen utstilling på Munch.

Tekst: Aina Kristiansen
Foto: Leikny Havik Skjærseth

– Hei, det er Arif. Jeg har ikke gått hjemmefra ennå. Det blir en lang dag, så jeg må pakke med meg litt greier.

Stemmen i telefonen er grøtet, som om han nettopp har stått opp. Det er et knapt kvarter siden vi skulle møtt Arif Nassor Salum, bedre kjent som Arif Murakami, for å snakke om hans neste prosjekt – en egen utstilling på Munchmuseet. Utstillingen handler om ham, men til dette intervjuet har Arif gitt oss en hel liste med navn på folk han vil introdusere oss for. Han liker å trekke frem andre, dele rampelyset. Nå har vi lagt opp til en maratondag med møter og intervjuer. Et tett program til tross, virker ikke rapperen å la seg stresse av klokka.

– Jeg bor ikke så langt unna, men hiver meg bare i en bil om sånn fem minutter, da er jeg hos deg om cirka ti.

På gamle trakter

Utenfor Gamle Munch på Tøyen i Oslo rigges de siste detaljene til barnefestivalen Miniøya. Sola skinner, noen syklister suser forbi, og etter en halvtimes tid svinger en taxi inn foran inngangen.

– God morgen! Beklager forsinkelsen.

Arif smiler, tar av seg headsettet og setter fra seg en stor, blå bag ved ett av kafébordene. Med under en time til første avtale, går vi rett på fotograferingen. Han ser komfortabel ut foran kameraet – dette har han gjort før. Ansiktet søker lyset, smilet avløses av ettertenksomt alvor. Han justerer den vide, svarte buksa over svarte sko med grove såler. Den hvite T-skjorta legges i de rette foldene før han putter hendene i lommene på den beige trenchcoaten. Solbrillene beholder han på, det er for lyst uten.

– Jeg pleide å spille fotball rett over gata her. Ikke på et lag, jeg bodde jo ikke her, men vi var en bra gjeng som var skikkelig gode. Mange av oss er venner den dag i dag.

Vennskap er viktig for Arif, men han er ikke alltid like god til å ta kontakt eller lage avtaler. Et godt vennskap må tåle det, mener han. Da er det det samme om man har kjent hverandre i ti år eller to år.

– Det viktigste er at man er snill og står opp for hverandre, at man holder løfter, men også tør å si ifra. Det er sånn jeg prøver å være selv også. Hvis jeg sier jeg skal gjøre noe for noen, så gjør jeg det.

Banen Arif snakket om er oppgradert flere ganger siden han spilte fotball der. Vi rusler innom på vei til dagens første avtale og først nå spør Arif hvor vi skal, hvem vi skal møte. Det er lenge siden managere tok over kalenderen hans, men i dag er det vi som har lagt planen. Han følger bare med oss – bryr seg mindre om både klokka, rutetider og avtaler.

– Det er greit om jeg tar noen telefoner og sånn inni­mellom, ikke sant?

Arif er en travel fyr med utrolig god tid. Selv ikke da vi senere innser at vi blir kraftig forsinket til et møte på Munch, lar han seg stresse. Han tar noen telefoner og venter tålmodig mens vi leter etter riktig buss og til slutt må bestille en taxi. Vel fremme slentrer han rolig over broa mot Oslos mest debatterte bygg. Han ser mer ut som en som går en catwalk i litt sakte film enn en som er forsinket til et møte.

Alltid på vakt

Arif har vært én av landets mest anerkjente rap- og R&B-artister i en årrekke, men han ble for alvor kjent for befolkningen da han deltok i TV 2-programmet «Hver gang vi møtes» i 2012.

– Det er noe av det beste jeg har gjort. Musikalsk kunne jeg vært flinkere, men jeg nådde ut på en måte som jeg aldri har fått til med bare min egen musikk. Og til et mye bredere publikum.

Han lever fint med at flere kjenner ham igjen på gata. Verre er det når personer utenfor offentligheten trekkes inn i det.

– Hvis jeg liker noen, for eksempel, kan det bli vanskelig å gjøre helt vanlige ting som å sette oss i en park eller gå på en restaurant. Plutselig kommer det en tekstmelding fra Rampelys eller lignende: «Hallo, stemmer det at dere …?» Det suger. Den personen har jo aldri bedt om å bli skrevet om. Jeg er på vakt som bare det.

Å være på vakt er ikke noe nytt for Arif. Som barn var han ofte redd. Livet hjemme var uforutsigbart og preget av uro. Og det var ikke bare hjemme han var på vakt. Han passet seg for den pedofile blotteren i skogholtet, og han kjente rasismen på kroppen lenge før han visste hva ordet betød. Mens andre barn syklet fort fordi det var gøy, lærte Arif seg å sykle raskest av alle fordi han måtte. Nynazistene som truet og terroriserte ham på skoleveien mente alvor, og da Arif var 14 år var noen av de samme folka med da Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia.

Rasismen hadde mange uttrykk. Det var de tydelige tingene – stygge navn, trusler og vold, men også ensomhet og følelsen av ikke å høre til, av å være annerledes. Heldigvis var det noen unntak, gode venner som så ham, inkluderte ham, som gjorde en forskjell – kanskje hele forskjellen.

Sirkelen krymper

Etter at Arif ble et kjent navn i offentligheten, har det å kunne stole på dem som står ham nær blitt enda viktigere. Noen vil sole seg i glansen. Én gang måtte han også avslutte et vennskap. Ikke på grunn av noe håndfast eller dramatisk, men for mange løgner over tid tæret på tilliten. Til slutt var det ikke noe ekte igjen, forteller han.

– Den indre sirkelen, som jeg kaller det, blir mindre og mindre, og det har jeg ikke noe problem med. Man speiler seg selv litt i vennegjengene sine, og har kanskje flere litt forskjellige vennegjenger òg.

Slik er det for Arif. Mange av vennene hans driver med musikk, og han jobber med flere av dem. Det er dem han tilbringer mest tid med.

– Jeg er heldig som får jobbe med vennene mine, men det er plusser og minuser med det også. Når jeg blir lei av å henge med dem, har jeg fortsatt de jeg vokste opp med – eller gærningene fra Bærum.

Det er det han kaller dem, de gamle klassekameratene fra idrettslinja. En ren gutteklasse med mye testosteron, humor og «guttastemning», som Arif sier. Slik er det fremdeles når de møtes.

– Munch var en fyr på tusenlappen

Allerede da han sparket ball like ved det gamle Munchmuseet, var det fotballspiller han skulle bli. Museet turte han ikke engang å besøke. Han mener å huske at det var gratis for barn, men det var liksom ikke et sted for dem. Ikke hadde de noe forhold til kunst heller.

– Vi hadde en del østafrikansk kunst hjemme, men jeg så bare på det som noen greier mamma hadde tatt med fra hjemlandet, sier han.

– Munch var en fyr på tusenlappen. Kunst var fjernt og fremmed, nesten litt skummelt.

Da pantet Arif og kompisene heller flasker for å gå på sirkuset som av og til inntok sletta utenfor museet. Etter hvert som de ble eldre og lærte om Edvard Munch og andre kunstnere på skolen, ble de mer nysgjerrige på hva som skjulte seg innenfor museumsveggene.

– Vi skjønte at Munch var stor, en av de største, men vi turte aldri å gå inn. Det var ikke noe for oss.

Spiller inn plate foran publikum

Denne høsten får rapperen sin egen utstilling på nettopp Munchmuseet – eller MUNCH, som museet endret navn til da det flyttet fra Tøyen til Bjørvika i 2021. Museet kaller det «en reise gjennom hans indre verden» og «en omsluttende opplevelse» som vil inkludere blant annet ny musikk fra Arif, ulike arrangementer, lys og interaktivitet. I tillegg skal det vises en film om hans søken etter identitet som både menneske og artist, via Zanzibar, hvor Arifs familie kommer fra, og Oslo, hvor han selv er født og oppvokst.

Arif selv er mest spent på hvordan det vil bli å skape musikk foran så mange mennesker. I forbindelse med utstillingen har nemlig museet bygget et eget studio til ham. Det var Arifs idé. Da museet først foreslo at de laget en utstilling sammen, var artisten i stuss. «Utstilling? Jeg har da ikke noe å stille ut», tenkte han. Så kom ideen om et studio hvor han stiller ut seg selv og sin prosess.

Et enveisspeil sørger for at Arif ikke forstyrres av det som skjer på utsiden, mens publikum får fullt innsyn til alt som foregår inne i studio. Det vil også være mulig å lytte til lyden fra studio – av og til live, av og til i opptak. Slik får publikum et unikt og nært innblikk i måten Arif jobber på når han lager musikk.

– Jeg er spent på hvordan det blir. Jeg kjenner på presset for å levere, men prøver å ikke være for streng med meg selv. Jeg er gammel nok til å skjønne at jeg ikke kommer til å levere hver dag, men gruer meg til de gangene noe går feil. Og det vil det jo gjøre.

Det er et par uker siden den travle møtedagen vår og vi har satt oss ned for å få en litt mer sammenhengende prat. Egentlig skulle vi ta bilder også, men den beskjeden ble borte på veien. Arif kommer rett fra trening og vil ikke se ut som en reklame for en sportsbutikk. Etter fotografens forslag rekker vi noen bilder i bar overkropp, men det er knapt med tid. Mens sommer betyr ferie for de fleste av oss, betyr det ekstremt mye jobb for folk som Arif. Han føler seg overveldet, dratt i alle retninger.

– Jeg vil gjerne være der for alle, men også for meg selv. Når jeg ikke får tid til rutinetingene mine, til å finne ro, blir det også vanskelig å konsentrere seg om å skrive. Jeg blir irritabel og får kortere lunte.

Det er ikke et optimalt utgangspunkt når publikum snart kan se og høre ham mens han jobber i studio på Munch.

– Jeg tror det blir viktig med gode rutiner, å sørge for å trene, ta pauser, sove … Og så må jeg ta meg en ferie før jeg starter, tror jeg. Akkurat nå føles det jævlig heavy å skulle gjøre det der, skikkelig tungt.

Arif blir stille. Han puster dypt og lar blikket hvile på den skyfrie himmelen.

Arif er stadig redd for å skuffe både seg selv og andre, men har lært seg at det meste kan repareres om man snakker om det. – Jo tidligere, jo bedre, egentlig. Noen ganger trenger jeg litt tid for å sortere tanker og følelser først, men det bør ikke gå for lang tid. Da vokser ting seg ofte større enn de er.


Sorg og savn

Etter at hans gode venn Kristoffer Castin Åman, kjent som Dutty Dior, døde brått tidlig i april i år, har sorg og savn preget Arifs liv. At dette også vil prege musikken han skal lage i høst, er han ikke i tvil om:

– Absolutt! Dutty sto øverst på lista over gjester jeg ville ha med i studio helt fra starten, og der står han fortsatt. Han var den første jeg tenkte på.

Arif vil ikke røpe for mye om gjestelista, men forteller at flere av dem hadde et nært forhold til Dutty. Han er sikker på at både musikken og samtalene i studio vil farges av kompisens altfor tidlige bortgang.

– Det er fint å se at han traff så mange. Etter en av konsertene mine i sommer, der jeg hadde med over 20 stykker på scenen, begynte jeg å nynne på en av Duttys mindre kjente låter. Én etter én begynte resten av gutta å nynne og synge med. Da ble jeg sånn «Wow!» – han traff oss alle, på en måte.

Også fra scenen har Arif hedret kameraten under sommerens turné. Han tror det betyr noe for mange flere enn de som kjente Dutty personlig.

– Vi har laget masse musikk sammen, men jeg vet ikke om det er noe vi skal jobbe med, noe folk er åpne for. Alt gjøres i respekt for hans artisteri og for familien, så vi har en åpen dialog med dem.

– Men det å skulle stå der på Munch og lage musikk … 

Han lar det henge litt i lufta.

– Det kommer nok til å prege oss, ja.

Overdrevet privat 

Arif er lei av å måtte gå gjennom «det samme gamle» hver gang han har et intervju eller stiller opp på tv eller i en podkast.

– Jeg har fortalt historien min tusen millioner ganger, føler jeg, både i intervjuer og i musikken. Av og til har jeg tenkt: «Faen, jeg burde holdt tilbake og bare latt det være i musikken.» Jeg vil ikke at folk ser meg og tenker: «Å nei, der kommer han med den grinehistorien sin igjen.» Men det var nødvendig for meg å fortelle.

Derfor takket han også ja da han fikk tilbud om å skrive bok. I «Arif – falle på plass» forteller han om en oppvekst som var alt annet enn idyllisk.

Familien flyttet ofte. Det var stadig nye folk innom og aldri lett å vite hva som ventet når han hadde vært ute. Faren slet med både alkohol og tyngre rusmidler, og var både fraværende og voldelig. Hans mange dårlige valg og kriminelle eskapader gikk hardt utover resten av familien, så Arif lærte seg fort å se seg over skulderen. Han tisset på seg i mange år etter at andre barn sluttet med sånt. Samtidig var det mye han ikke fikk med seg eller forsto før han ble voksen, særlig om alt moren hans sto i og kjempet mot.

Boka er skrevet av Even Vaa. De to kjente ikke hverandre fra før, men Arif gir forfatteren mye av æren for at han fikk delt historien på sin måte.

– Even var helt fantastisk og inviterte meg hjem til seg. Det er kanskje ikke noen stor greie for andre, men for meg som er overdrevet privat, betyr det mye når folk åpner hjemmet sitt for meg.

Hans eget hjem har ikke akkurat åpne dører. Bare de aller nærmeste slipper inn, og selv ikke venner han har hatt i årevis har vært på besøk. Arif beskriver seg selv som god miks av maksimalist og minimalist, leiligheten som ren og ryddig – det er viktig for ham.

– Ryddighet er viktig. Da jeg flytta inn hadde jeg aldri eid noe før, familien min har aldri eid noe, så jeg putta bare inn masse greier som jeg likte. Det ble ikke så fett.

Det hjalp å rydde litt, både i livet og i leiligheten, og få ut alt han ikke hadde valgt selv. De siste månedene har han startet litt på nytt, gjort leiligheten til sin egen igjen med nye møbler og masse planter.

– Det høres teit ut, men jeg vil ikke ha negativ energi i leiligheten. En stund følte jeg det var det, men nå har jeg fikset den og trives som faen.

Mer nakent på norsk

Han skulle bli godt voksen før han lærte noe om sin egen bakgrunn, om hvordan foreldrene møttes, hvor de kom fra og hvorfor de flyttet til Norge. Han begynte å grave, både her i Norge og på Zanzibar. Det han fant ble til musikk. «Arif i Waanderland» er albumversjonen av rapperens familiehistorie – et rørende og modent norsk flerkulturelt eventyr, ifølge én anmelder. Da May-Britt Andersen tolka låta «Malaika», en hyllest av mamma Aisha og alt hun har stått i, på «Hver gang vi møtes», kom tårene.

– Wow! Ja, det var ganske vilt. Helt sykt. De vet jo hva de driver med de som lager det programmet der. De legger det opp jævlig smart. Jeg gråt egentlig ikke, men så sa Stig (Brenner, journ.anm.) noe, og da ble det liksom mamma, May-Britt, Stig, tårer! Bam! De lurte meg. Rett i nettet!

Snakker helst med musikken

Arif synes det er vanskelig å snakke om følelser, selv om det har blitt litt bedre med årene.

– Det er sikkert mye på grunn av kulturelt stigma, vi gutta boys snakker ikke om ting. Om vi faktisk klarer det, er det stort sett på fylla.

I mange år reiv følelsene ham i alle retninger. Han ble aggressiv og sint, hang med folk som tok dårlige valg og ble ofte med på det de drev med. Nasking og slåssing, for det meste, ikke veldig alvorlig ting, som han sier, men han er uansett ikke stolt av det. I perioder drakk han også mye, isolerte seg, tok ikke vare på hverken kropp eller sinn.

– Musikken har hjulpet masse. Det har vært det viktigste verktøyet for meg for å bearbeide følelser. Jeg er dårlig til å snakke med andre om det, for jeg føler alltid at jeg legger byrder på dem med mine greier. De har jo sitt, så hvorfor skal jeg putte mine ting oppå det igjen? Men hvis vi alle går rundt og tenker sånn, kommer vi aldri over den kneika sånn at vi faktisk kan klare å snakke om ting.

Foreløpig er det enklere med musikken. Håpet er at den vil åpne dører og ufarliggjøre følelsene nok til at både han og andre, særlig «gutta boys», klarer å snakke om dem.

– Når jeg lager musikk … Hvis jeg får klump i halsen av det vi gjør, vet jeg at vi er på rett spor. Da er det bare å fortsette, jobbe på og få det ut.

– Hva føler du nå? spør videografen Arif rett før han skal gå på scenen under Piknik i parken-festivalen i Oslo.

Munch og kunstneren Arif

– Kunst er et stort begrep – for hva er det egentlig? Et stort bilde med fin ramme? Musikk var bare noe gøy i ørene våre. En fin film var en fin film. Kunst­begrepet forholdt jeg meg ikke til før mye senere.

I voksen alder har han også fått øynene opp for Edvard Munch. Ikke bare for kunsten hans, men for mannen og kunstneren Munch, i den grad de er mulig å skille.

– Jeg beundrer måten han jobbet på og hvor mye han jobbet. Bare tenk hvor mange verk som eksisterer. Det er jo ikke tvil om at han elsket det han drev med, men det var sikkert også perioder hvor han var litt sånn: «Faen! Hvorfor gidder jeg det her?»

Når kunsten blir livet, kan man spørre seg om man er fengslet av jobben eller om jobben er en befrielse. Akkurat det har Arif tenkt en del på i det siste.

– Jeg lever kunsten min. Jeg skjuler ikke noe i

musikken, jeg er åpen og ærlig. De tingene jeg opp­lever og går gjennom, deler jeg der.

Arif vet at andre kan relatere til det han deler i musikken, litt som han selv gjør med Munchs liv gjennom kunsten. Det er særlig det mørke han kjenner seg igjen i. Nedturene.

– Og så er det hans forhold til Tulla Larsen, hvor mye hun var med å prege og fargelegge kunsten hans. Alle har vel hatt en Tulla i livet sitt? Jeg har i alle fall det – forhold som har fargelagt livet mitt og musikken min.

Arif får en statusoppdatering fra Munch-teamet. En film som skal vises på en 18 meter bred, buet skjerm, er snart ferdig. Den inkluderer helt ny musikk fra Arif og handler om hans indre reise fra foreldrenes Zanzibar til hans eget Oslo. Musikk har alltid vært viktig for Arif, men det tok mange år før han begynte å se på det som kunst.

1313 Selah og stilikonet Arif

Som barn syntes Arif alltid at foreldrene kledde seg kult. Stilen var typisk 1990-talls, men litt ekstra flamboyant. Særlig når de skulle ut på byen, likte de å dra på litt ekstra.

– Jeg har et bilde, jeg tror det var første skoledag, som jeg elsker. Jeg ser skikkelig sjenert ut, med turkise Vans, turkis genser og hvit skjorte under. Pappa har på seg en rød blazer, en baseballjersey under, blå denimbukse og noen New Balance-aktige joggesko. Dritkult.

På den tida var det mamma som plukket ut antrekkene hans, men etter hvert begynte han å eksperimentere selv. Skjorter og dresser er han fremdeles glad i, alltid med sin egen vri, noe som for lengst har gjort ham til et stilikon.

Før Arif kunne leve av musikken, solgte han jeans i en klesbutikk. Det var på den tida han møtte Tomas Silva, som i fjor etablerte high fashion-merket 1313 Selah sammen med kollegaene Duy Ngo og Erik Spanne. De har til sammen over 25 års erfaring fra motebransjen og har lenge visst at de ville starte for seg selv. I fjor høst viste de sin første kolleksjon, og i år skal de kle opp Arif på Munch.

– Jeg synes det er viktig å trekke fram og heie på folk når de er i startgropa, å gi folk blomster hele veien, ikke bare når de har gjort det stort i utlandet. I morgen er ikke lovet noen av oss, så det er viktig å gi anerkjennelse og ros til dem man er glad i, vise at man heier på hverandre, sier Arif.

Vi har tatt T-banen til Helsfyr, hvor Tomas og kollegaene deler kontor med Bytaxi, som Tomas’ stefar eier. De beskriver klærne som en blanding av latinamerikansk gatemote og norsk svartmetall og mye barndom. Arif er den perfekte muse.

– Det som er heldig med Arif, er at han har veldig god smak. Våre referanser er veldig hiphop-basert, med utgangspunkt i vår egen barndom. Arifs bakgrunn ligner vår, og det har vært veldig naturlig å lage klær til ham, sier Tomas.

– Vi vil leke litt med støyen fra den indre stemmen, smerten man har når man er alene og føler på vonde ting. Det handler om menns mentale helse, som vi mener det snakkes for lite om, sier Tomas Silva (foran) i 1313 Selah, her sammen med Erik Spanne (bak, f.v.), Duy Ngo og Sebastian Rozanski.

Tyr og forbildet Arif

Tidlig i karrieren, da Arif fremdeles gikk under navnet Phil T. Rich, rappet han på engelsk. Overgangen til å lage musikk på norsk beskrives som en milepæl for norsk rap, og det var det også for Arif selv.

– Først var det bare at jeg ville prøve å få det til ikke å høres kleint ut. Vi har jo alle sett norsk film … Men så var det folk jeg stolte på og likte som sa: «Fy faen, det her var kult!» Så da fortsatte jeg.

Tyr Markus Røe, best kjent som Tyr, har vært gjennom en lignende utvikling. Rapperen og låtskriveren er én av dem Arif vil løfte fram – og den ene gjesten Arif kan love at dukker opp i studioet på Munch. Vi møter dem begge på Sørenga, rett etter Arifs møte på Munch.

– Arif var en av de første til å bygge meg opp da jeg rappa på engelsk, på Twitter, tror jeg. Vi møttes litt sporadisk etter det, og så fikk vi laget en låt sammen på albumet mitt, «Tyrs vals». Etter det har vi hengt litt mer.

– Du er flinkere til å ta kontakt enn meg, sier Arif.

– Ja! Men det går fint.

– Jeg skal prøve å bli bedre på det, altså.

Det er en stund siden sist de møttes, men praten er alt annet enn en oppdatering om hva har skjedd siden sist. Den springer i alle retninger – fra norrøn mytologi og felles kjente til nikotinfri snus og kjærligheten til Oslo – og krydres med stadige verbale krumspring, mini-rap-battles og etterfølgende kudosknyttnever.

Å skrive musikk på norsk gjør det mer intimt og personlig, mener Arif, selv om det neppe handler utelukkende om språk. Han har blitt både eldre og mer reflektert siden han laget all musikken på engelsk.

– Når jeg ser tilbake på det nå, tror jeg det jeg skrev da handlet mer om å være kul enn om å fortelle ekte historier. Det ble mer nakent og ærlig på norsk, lettere for folk å kjenne seg igjen i, sier han.

Tyr mener personligheten hans kommer bedre frem etter at han gikk over til å skrive på norsk. Og selv om han har sagt mye av det samme på engelsk før, tror han ikke folk helt tok det inn før han sa det på norsk.

– Særlig de tyngre tingene tror jeg ikke folk helt fikk med seg da jeg sa det på engelsk.

Arif tror én av grunnene til at Tyr treffer folk i alle aldre, er at han deler nettopp de ekte historiene. For selv om Arif allerede var tenåring da Tyr ble født, kjenner han seg igjen i det kompisen har å si.

– Jeg har fulgt med på ham siden han var 16, og det å se ham gå fra engelsk til norsk, å se ham få det til, er veldig kult. Vi har begge hatt en ganske tung oppvekst, og mye av det kommer fram i musikken. Og så har han veldig respekt for kunstformen og oss som banet vei, og hvem liker vel ikke det – å få sine blomster?

Selv om Tyr setter pris på at Arif bidro på albumet hans tidligere i år, er det samtalene deres han verdsetter mest. Og han lar ikke sjansen til å disse Arif gå fra seg: – Rap er en såpass ny sjanger i Norge at det er få folk som har like mye erfaring som deg her. Jeg er på kanskje ni år nå, du har vel holdt på i 60, har du ikke?

Masarati og skaperen Arif

«Hey! Så kult! Jeg er i Italia og åpner utstilling på lørdag! Ikke hjemme før neste fredag», skriver Mathias «Ma$arati» Hagen i en SMS. Kunstneren har gjort stor suksess i utlandet, men har også skapt overskrifter her hjemme. Som da den amerikanske rapperen Post Malone spilte i Bergen for to år siden, besøkte han også Masaratis utstilling i Gategalleriet i Grieghallen og bladde opp 600 000 for ti ulike verk.

– Jeg er superfan. Han har inspirert meg masse og vært en god venn i mange år nå, sier Arif da vi spør hvorfor han ønsker at vi skal ta en prat med den Hamar-fødte artisten.

Mathias fikk en bratt start på karrieren. På skolen fikk han mye kjeft for at han tegnet i timene, og først etter ti års skolegang fant han ut at han hadde dysleksi. Det ble en tur innom idrettslinja, før han flyttet til Oslo og gikk to år på Einar Granum Kunstfagskole. Siste dag spurte han én av lærerne om han hadde tro på ham. «Nei!»

– Det er viktigere for meg at jeg inspirer unge enn at en lærer har troa på meg. Jeg tror det er viktig å stole på seg selv, selv i motgang, skriver han i en e-post.

Vi hadde egentlig avtalt å møtes i studioet hans sammen med Arif, men må til slutt ta intervjuet på e-post. Mathias vil uansett si noen ord om kompisen.

– Jeg elsker Arif. Han har et stort hjerte og er en leder i sin sjanger. Han er kapteinen.

Hvert møte med Arif er viktig for Mathias – enten de treffes tilfeldig på gata eller avtaler å spise middag sammen. Nå gleder han seg over at Arif skal «flytte inn» på Munch.

– Det han gjør er allerede kunst. Han har full kontroll. Jeg håper jeg inspirerer til ting i underbevisstheten, som om jeg lager kunst til musikken hans. Farger, komposisjon og bevegelse.

Mathias «Ma$arati» Hagen har et elsk-/hatforhold til det blanke lerretet, men når han først kommer i gang, klarer han ikke å stoppe. – Jeg elsker å skape! Jeg vil gjøre hvert verk til noe jeg selv liker. Foto: Nikky Zabo

Nektar og livsnyteren Arif

Maratondagen vår går mot slutten. Arif er sulten, og heldigvis er siste stopp Nektar vinbar på Fredensborg, hvor vi har avtalt å møte Trym Hvidsten Kroken. Han møter oss sammen med to av kollegaene sine, Martin Vetle Sponnich og Elias Louis Wahl Sandvold, og alle tre gir Arif en ordentlig klem.

– Vi er en skikkelig familiebedrift. Det var mamma som startet det for fem år siden. Martin og jeg har vært her nesten siden vi åpna og er så godt som familie. Elias er nyeste medlem av familien, sier han og introduserer oss.

Arif har vært stamgjest siden restauranten åpnet. Han kjente Martin fra tidligere, og nå har han vært her såpass mye at han regnes som en del av familien. Slik kan det fort bli på Nektar.

– Dette er et veldig lite og intimt sted, og folk blir automatisk kjent med hverandre. Stemningen er spesiell, og det føles som å få folk på besøk hjem til oss, sier Trym.

De tre kollegaene fullfører hverandres historier, snakker både fort og lenge – om stamgjester, vin, mat, råvarer og gode historier fra det de selv kaller magiske kvelder i vinbaren. Én av dem fant sted i vinter, da Arif hadde med mamma Aisha til Nektar for å hente P3-prisen han satte igjen i baren noen uker tidligere.

– Hun er den råeste dama i verden. Det blir alltid liv og røre og god stemning når hun og Arif er her, oppsummerer Trym etter at han og kollegaene har fortalt om kvelden i detalj.

Foruten «god vin og enda bedre mat», er det nettopp stemningen som gjør at Arif stadig vender tilbake til det lille, røde trehuset i Fredensborgveien.

– Alle føler seg så godt tatt vare på her. Folka er så innmari fine, både gjestene og alle som jobber her. Jeg føler virkelig at de åpner opp hjemmet sitt for gjestene. Det betyr veldig mye for meg. Og så er det alltid jævlig fet musikk.

– Det er som å komme hjem til dem, sier Arif om måten Elias Louis Wahl Sandvold (f.v.), Trym Hvidsten Kroken og Martin Vetle Sponnich tar imot gjestene på Nektar vinbar i Oslo.


[FAKTA]

Arif Nassor Salum

Født 15. juli 1986 i Oslo, fra Bogerud og Skullerud.

Norsk rapper kjent under artistnavnet Arif, og tidligere som Phil T. Rich.

Vinner av NRK Urørt-prisen 2013, Spellemannprisen 2015 (urban) og 2023 (hiphop), P3-prisen 2023. Har også en rekke andre nominasjoner til blant annet Spellemannprisen, P3 Gull og Edvard-prisen.

Deltok på «Hver gang vi møtes» på TV 2 i 2022 og har spilt i tv-seriene «Flus» og «Snøfall 2».

Har samarbeidet med artister som Karpe, Stig Brenner, Musti, Dutty Dior, Gabrielle, Tyr og Ballinciaga.

Var i høst aktuell med utstillingen «Arif på Munch» på Munchmuseet 31. august til 1. desember. Det var også en rekke ulike arrangementer på museet i denne tida, inkludert flere samtaler, verksteder og konserter.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 9/2024.

Én kommentar

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *