Kunst i kaleidoskopet

Hvert år stiller en stor gruppe kunstnere med rus- og psykiatriutfordringer ut sine verker under Kaleidoskop, en kunstutstilling i regi av velferdsetaten. Men ifølge kunstnermytene så har jo de fleste i denne yrkesgruppene disse utfordringene, har de ikke?

– Ikke vær lei deg, til og med ordføreren har fått kjeft, forsikrer Pernille Gormsen.

Pernilles egentlige tittel er teamleder i velferdsetatens Nyttig arbeid, et arbeidsmarkedstiltak for mennesker med rusbakgrunn, men i dag er hun kurator, konferansier og prosjektleder for den 19. utgaven av kunstutstillingen Kaleidoskop. Vi står sammen i et digert telt nede ved Oslo havn, på området til Salt Art & Music.

Det er torsdag 22. oktober 2020, og nye, strenge restriksjoner for utesteder har akkurat kommet på plass. Selv om vi er på vernissasje, må vi pent bli sittende på plassene våre. Mingling er ikke tillatt og hvis du vil ta en kikk på bildene som er utstilt, så må Pernille følge deg rundt. Jeg har glemt de nye reglene to ganger allerede og har blitt satt på plass, bokstavelig talt, av den strenge og flinke vakta.

– Jeg hadde aldri trodd det skulle komme så mange, fortsetter Pernille tydelig stressa.

Alle de 100 tillatte plassene i lokalet er fylt opp, og åpningen har vært en suksess. Med tale fra ordfører Marianne Borgen, presentasjon av kunstnerne og performance fra scenen. Helt siden i vår har Pernille jobbet beinhardt for at alle brikkene nok en gang skulle falle på plass:

– I år er det 38 kunstnere som stiller ut, og hver enkelt skal følges opp og ivaretas. Det er like mye jobb som det høres ut som. Mye av jobben er å minne kunstnerne på når verker må leveres og mase på dem hvis de ikke dukker opp, forteller hun.

For dem som har gått på en smell

En skulle tro kunstnere ville vært lettere å be når de får sjansen til å stille ut på en godt besøkt utstilling med lang historikk, som jo Kaleidoskop er. Forklaringen ligger kanskje i beskrivelsen av utstillingen på deres sider:

«Kaleidoskop er en årlig utstilling i regi av Velferdsetaten med kunstneriske arbeider laget av tidligere eller nåværende brukere av Velferdsetatens tjenester.» Dette vil i praksis si rusavhengige, tidligere rusavhengige, og folk med psykiske utfordringer. Eller som en av debutantene på utstillingen dette året, Pål Anders Vold, oppsummerer det:

– Folk som har gått på en smell i livet.

Få yrker er like assosiert med rusbruk og psykiske lidelser som kunstnere, og det finnes nok av eksempler på at dette blir romantisert og sågar sett på som positive krefter i utøvelsen av arbeidet. Også i Norge har det blitt sett på som en selvfølgelige at stor kunst springer ut av tynnslitte nerver og ukritisk inntak av substanser.

Det beste eksemplet på dette er fortellingene om Kristiania-bohemen og deres endeløse orgier med absint, kokain og opium, med påfølgende sammenbrudd, selvmordsforsøk og innleggelser. Koblingen rus, psykiatri og kreativitet blir enda mer åpenbar her på Kaleidoskop, men uten det romantiserende skjæret.

– Vi burde kanskje snakkes et annet sted, foreslår Pål.

Han og alle de andre utstillerne som er til stede har akkurat mottatt en rose av Pernille Gormsen og ordføreren, og han har kommet bort til meg med denne i hånda og et lunt smil om munnen. Nå prøver vi å finne en lovlig måte å få snakket kjapt sammen alle tre, uten hell. Vi merker oss de oppgitte blikkene fra vekterne, og sier oss enige med Pål.

Barnetimeonkel

Vi avtalte å fortsette samtalen et par dager etter utstillingsåpningen, men etter to runder med såre halser og koronatester, går det nesten to uker før vi kan møtes igjen. Denne gangen i parken ved Lille Bislett.

– Selv gikk jeg på en skikkelig smell for fem års tid siden, begynner Pål.

Han tar opp tråden mens han viser frem sin hyllest til Erlik og Erlik-selgerne, som han har malt dagen før. På en vegg som er forbeholdt gatekunst og graffiti, har Pål malt en ropende gatemagasinselger med =Oslo i hånda. Etter å ha beundra det svære gatemaleriet, setter vi oss på en av Oslos gjenværende brune kafeer for inntak av dagens første kaffe.

Pål minner lite om andre amfetaminavhengige jeg har møtt. Med kul bart, knalloransje hettegenser og en utstråling av både ro og entusiasme kunne 39-åringen fra Nittedal vært en litt frika programleder på Barne-tv. Han minner meg om bildet han stilte ut på Kaleidoskop, det som fikk meg interessert i å prate med ham. Bildet som oste av livsglede og vibrerte av farger. Men sånn har det ikke alltid vært:

– Det var ikke sånn at jeg starta med amfetamin da jeg møtte veggen i voksen alder. Festglad hadde jeg vært siden russetida. Men det var møtet med veggen som gjorde at kunsten dukka opp i livet mitt. Jeg var langt nede psykisk, og stakk av fra alt. Flytta inn i en hytte ved Vinterbro, som lå isolert til inni skogen. Det var ikke bilvei inn dit en gang, og det var midt i desember. Jeg trengte noe å fylle tida med, ler Pål.

Kunsten å stuke

Pål forteller at en vanlig følge av amfetaminbruk er et manisk oppheng i små detaljer. Han kaller det «stuking», å plukke på ting eller plukke fra hverandre ting. Rote rundt i en ledningsskuff eller oppi en container i timevis, mens du studerer hver ting du finner nøye. Sitte å pirke i en murvegg på jakt etter noe du mener sitter fast der. Sånne ting. I starten var det å skape kunst en form for stuking, tror Pål:

– På hytta jeg bodde i var det en gammel projektor. Jeg kjeda meg, så jeg hang den opp i taket og projiserte bilder på et gammelt bord som sto der. Det ble veldig dårlig oppløsning på bildene, men jeg likte å bruke omrisset og fylle inn det jeg ville selv. Detaljer, farger. I starten ble det ikke helt som jeg så for meg, men jeg ga meg ikke.

Neste skritt på veien var å skulle male årets julegaver til venner, og han gikk til innkjøp av tre små lerreter. Han rakk ikke å få bildene ferdig til julaften, men da han så resultatet, var han likevel ganske fornøyd, og la ut bilder av kunsten på Facebook-siden sin:

– Responsen var god, og innen kort tid hadde jeg fått solgt mitt første bilde. Så kjøpte jeg litt større lerreter, fylte dem, så noen enda større, og så var jeg hekta på å male også.

En nykter lettelse

I dag er Pål rusfri. For kort tid siden ble han utskrevet etter seks måneders døgnbehandling ved Ullevål sykehus. To dager inn i dette oppholdet stengte Norge ned, og døra til behandlingsenheten ble låst. Der det før var frigang det meste av dagen, var utetiden nå begrenset til en times luftetur med følge.

Alle 20 pasientene bodde tett på hverandre og ble lufta samtidig, så alenetid var nærmest ikke-eksisterende. Pål beskriver det som å være i fengsel. Nesten ingen av de andre fullførte behandlingen. De dro hjem. Pål hadde ikke noe valg, for han manglet et hjem å dra til:

– Egentlig har jeg vært UFB (uten fast bopel, red. anm.) i mange år nå. Nå fikk jeg hjelp til å skaffe en leilighet, helt på slutten av oppholdet. De mente jeg ikke trengte det før, at det kunne ødelegge motivasjonen min å vite at jeg hadde et sted å dra til.

En av Påls største bekymringer, var at den rusfrie tilværelsen skulle hemme kreativiteten hans. Endelig hadde han funnet et kall, og det å skulle gi opp kunsten igjen skremte ham. Men bekymringen ble gjort til skamme:

– Det at jeg fortsatt kunne lage kunst når jeg ikke var rusa, var godt å finne ut. Da jeg starta å male, klarte jeg å holde meg rusfri i et år. Kan hende det spilte inn der. At det ikke var en åpenbar kobling mellom amfetamin og kunsten. Faktisk opplever jeg det motsatte, at jeg er mer kreativ og skaper bedre ting når jeg er nykter. Jeg veit det kan være veldig vanskelig for mange.

Amfetamin i timen

Ingvild Sørensen Wassum er i likhet med Pål billedkunstner, og også hun har vært avhengig av amfetamin i store deler sitt voksne liv, gått på kunstskole mens hun var i aktiv rus og vært hjemløs. Nå er hun rusfri og debutant på Kaleidoskop i 2020. Jeg møter henne etter utstillingsåpningen på Salt, over en kopp kaffe i =Oslos lokaler like ved:

– Jeg fikk et tips av en venn av samboeren. Han hadde stilt ut på Kaleidoskop tidligere og syntes jeg burde gi det et forsøk. Han fortalte at kriteriet for å stille ut der var at man hadde bakgrunn fra rus- eller psykiatri, og det har jeg jo så definitivt.

Ingvilds historie skiller seg fra Påls på to punkter: Hun visste at hun ønsket å skape kunst fra ganske ung alder, og hun opplever at det er vanskelig å få det til uten amfetaminen.

– På ungdomsskolen oppfordra formingslæreren min meg til å søke meg inn på tegning, form og farge på videregående, og det gjorde jeg. Dessverre ble jeg ikke fulgt opp på samme måte der, og på grunn av sykdom gikk jeg glipp av en viktig eksamen. Det førte til at jeg aldri fikk et fullverdig vitnemål og satte kjepper i hjulene for videre kunstutdannelse.

Ingvild forteller at livet selv tok oppmerksomheten vekk fra kunsten. Først var det festing og rus i slutten av tenårene og tidlig voksenliv, og etter hvert ble det mann og barn. Etter en tøff periode begynte hun å selvmedisinere med amfetamin i 2015, og rundt samme tid tok hun opp penselen igjen.

Året etter fikk hun innvilget uføretrygd, noe som ga mer stabilitet og gjorde det lettere for Ingvild å kunne konsentrere seg om å male. På tross av et økende forbruk av det sentralstimulerende stoffet, kom hun inn på Nydalen kunstskole i 2017:

– Jeg malte både når jeg rusa meg og når jeg var nykter. Jeg malte på skolen, og jeg malte hjemme. I februar hadde jeg en utstilling på Albin Upp, et ganske kjent galleri i Oslo. Bildene jeg stilte ut der malte jeg i løpet av en åttemåneders periode, hvor jeg var ekstremt produktiv. På denne tiden bodde jeg alene på Nordstrand i Oslo, og var ganske isolert. Rusen gjorde at jeg mistet kontakten med både familie og venner i denne perioden, noe som ga meg mer tid til å male.

Hun forteller at skolen ga henne økt selvtillit og mestringsfølelse. Ikke fordi hun fikk skryt og klapp på skulderen, men fordi hun ble utfordret og fikk konstruktive tilbakemeldinger. Troen på at kunsten var hennes kall ble enda sterkere.

Stengt kran

Også forholdet mellom kunstgjerningen og amfetamin er sterkere for Ingvild enn for Pål . Hun forteller:

– Jeg lurer ofte på hvorfor det er så mye vanskeligere å skape kunst når jeg ikke ruser meg. Jeg sliter med å finne igjen både kreativiteten og pågangsmotet jeg hadde da disse bildene ble til. Det var som om jeg trengte amfetamin for å åpne krana for det jeg har inni meg.

Ingvild er åpen for at det ikke bare er fraværet av stoff som gjør at hun ikke maler for tiden. Hun forteller at det er mange hindre når man legger om livet sitt:

– Først skal man overvinne seg sjøl, så skal du få orden på økonomi, reparere relasjoner og så videre. Hvis man ikke har vært gjennom det sjøl, så er det vanskelig å forstå hvor mye som må repareres når man har surra og rota bort livet sitt i så mange år. Da kommer fort kunsten i bakerste rekke. Lerretet og fargene står klare, men blir ikke rørt om dagen, forteller hun.

Følsomme og rusa

Doktor Ian Smith jobber som psykiater ved Gartnavel Royal Hospital i Glasgow og har spesialisert seg på avhengighet. Forskningen han presenterte under en kongress i Skottland i 2010, viste at rus ikke på noen måte fremmer kreativiteten hos skapende kunstnere. Han gikk så langt som å kalle det «en farlig myte» og utdypet det slik:

– Grunnen til at myten står så sterkt, er stoffenes forlokkende egenskaper og den kjensgjerning at mange kunstnere trenger rusmidlene for å håndtere sine egne følelser. Kunstnere er ofte følsomme mennesker, og sjansen er større for at de derfor også tyr til rus.

Følsom er en beskrivelse både Ingvild og Pål kjenner seg igjen i. De har begge slitt med å tilpasse seg et konvensjonelt liv. Noe av det første jeg assosierte da jeg begynte å skrive om Kaleidoskop og kunstnere med disse utfordringene, var kunst som terapi. Historier om hvordan det å skape kunst har reddet folk fra et liv i rus eller gjort underverker for psyken. Tilbake på Bislett ler Pål litt når jeg presenterer ham for disse tankene:

– Jeg har gått i kunstterapi nylig, da jeg var på avrusning på Ullevål sykehus. Vi satt et kvarters tid og lagde ting av perler, for så å skulle snakke om det etterpå. Det var ikke helt min greie.

Men han forteller også at en god og viktig ting skjedde under oppholdet: Han ble utredet og fikk en ADHD-diagnose. Da falt mye på plass:

– Jeg var et bøllefrø på skolen. Klassens pøbel. Et problembarn. Det var aller verst på grunnskolen. Jeg ble ofte fortalt at jeg ikke trengte å møte til timen. Det var meg og to kamerater av meg som de foretrakk å ha på gangen. Der hadde vi rigga oss til med akvarium, kaffetrakter og pokerhjørne. Vi var godt fornøyde med å spille poker mens de andre pugga gloser.

Det gikk litt bedre på ungdomsskolen og videregående, og Pål klarte å jobbe som blikkenslager i nesten 15 år før alt raste. Men hele tiden følte han på uro, konsentrasjonsvansker og utenforskap.  Da diagnosen var satt, ønsket legene på Ullevål å medisinere ham med legemidler som inneholdt amfetamin. Det var ikke aktuelt for Pål:

– Jeg holder heller sykdommen i sjakk ved fylle opp timeplanen min hver dag. Sørge for at det skjer noe til enhver tid, så det ikke blir rom for å bli rastløs og ukonsentrert. Det er viktig å ikke kjede seg. Sånn sett er jo kunsten viktig.

Litt av en gjeng

I det store teltet på havna, forteller Pernille Gormsen at heller ikke hun har de beste erfaringer med kunstterapi:

– Av og til kommer noen innom med resultatet fra terapien, folk som har hatt det som sitt første møte med det å skape kunst. Det er de eneste gangene jeg må forklare at de kanskje må jobbe litt mer med uttrykket sitt før de er klare for utstillingen, sier hun diplomatisk.

Men hun avviser ingen direkte. Alle må få lov til å prøve seg, men det må gjøres et utvalg. Opprinnelig bodde Kaleidoskop-utstillingen i Rådhuset, men flyttet i 2019 til krypten i Kulturkirken Jakob, og i år altså hit til Salt. Det er ikke bare stedet som annerledes i år. Smitteverntiltakene gir nye utfordringer og skaper merarbeid for Pernille:

– Ingen får gå alene rundt og kikke på bildene. Jeg må følge folk rundt i små grupper.

Jeg forteller henne at det egentlig er helt topp, for hun kjenner jo både kunsten og kunstnerne, og kan både fortelle og svare på spørsmål som dukker opp. Det er både underholdende og lærerikt, og det får meg til å se nøyere på alt som er stilt ut. Her er det store, malte lerret og bittesmå tegninger, skulpturer og noe som er en miks av alt. Spennet i uttrykk er minst like vidt som på høstutstillingen på Kunstnernes Hus.

Pernille forteller at det også er et stort spenn når det gjelder hvor mye plass kunsten tar opp i de respektive kunstnernes liv:

– Her er det alt fra folk med årelange kunstutdannelser og mange separatutstillinger bak seg, til dem som akkurat har prøvd seg med pensel eller tusj for første gang. Drevne heroinister fra Brugata og skapalkoholiserte eremitter.

En ny bryter

For Ingvild var det ikke bare tilgangen til fargene og formene som føltes enklere og sterkere da hun brukte amfetamin. Hun forteller om en Ingvild som var ganske annerledes enn den jordnære, rolige dama jeg møter på Kaleidoskop. En som lot kunstnerpersonligheten overta og iscenesatte seg selv:

– Jeg er egentlig glad for at jeg ikke ble nykter mens jeg gikk på kunstskolen. Medelevene ble jo kjent med ruspersonligheten min på et vis. Skulle jeg plutselig møtt dem rusfri, ville jeg ikke vært særlig høy i hatten. De kjente meg som en Ingvild som var ekstremt opptatt av sminke og voldsomme antrekk. Jeg hadde en ny stil hver dag. Et nytt kostyme egentlig, med parykker, falske øyevipper og det hele, ler hun.

Men selv om Ingvild savner å slippe seg løs på lerretet, er det ikke et alternativ å eksperimentere med amfetamin eller andre rusmidler igjen.

– Jeg vil ikke leve et liv i rus, så jeg må finne en annen bryter jeg kan skru på for å skape. Eller kanskje en bryter for å skru av filtrene. Jeg vet bare ikke hvor den bryteren er. Da jeg rusa meg, ble kunsten livet mitt. Det føltes sånn, i hvert fall. Det ga meg også et bedre selvbilde. Selv om jeg rusa meg og levde som jeg gjorde, så fikk jeg til noe. Jeg husker spesielt første utstilling på skolen, hvor et av bildene mine ble solgt. Det var en fantastisk opplevelse.

Psykedelisk er et ord Ingvild bruker når hun snakker om kunsten sin. En beskrivelse av en rusopplevelse. Er det slik at kunsten bærer preg av rusopplevelsen? I så fall vil jo mye av kunsthistorien sett annerledes ut, hadde man fjernet den komponenten. Hun viser frem et av de to bildene hun stiller ut på Kaleidoskop og prøver å sette ord på prosessen bak:

– Jeg kan si så mye om dette bildet. Å male i så stort format var en ny opplevelse for meg. Jeg tok også i bruk nye teknikker, jobbet grundig og lenge med detaljene, forgrunn, bakgrunn, flere lag som skulle skinne gjennom. Farger, farger, farger. Det er det som betyr mest for meg. Alt jeg visste var at det skulle bli et landskap. Underveis skjønte jeg at det var Edens hage jeg malte. Jeg har alltid hatt en sterk tro, og det ble en viktig del av verket.

Rus og kunst

Flere forskere har sett på sammenhengen mellom rus og kreativitet. En av de mest kjente er psykiateren Oscar Janiger, som gjorde mange eksperimenter, spesielt med LSD, på 1960- og 1970-tallet. I ett av forsøkene fikk 72 kunstnere i oppgave å tegne to tegninger av samme objektet, først nyktre og så under påvirkning av LSD. Målet var å finne ut om LSD gjorde en mer kreativ.

Konklusjonen var at verkene laget i LSD-rus hverken var bedre eller dårligere enn de som var laget uten rus, men at førstnevnte ofte var klarere, mer abstrakte og at kunstnerne i større grad brukte hele lerretet. Kvaliteten ble altså ikke bedre, men uttrykket annerledes. Pål kjenner seg igjen i dette, med positivt fortegn, selv om LSD og amfetamin er helt forskjellige stoffer som gir helt forskjellig effekt:

– Det er lett å se forskjell fra da til nå. De nye bildene er roligere, mer fokuserte. Også har jeg begynt å jobbe i større og større formater, begynt å dekorere vegger ute og inne. Jeg fikk nylig forespørsel om å male et veggmaleri i et treningsstudio og malte også en ganske svær vegg da jeg var inne på Ullevål. Jeg blir bedre og bedre til å lage stensiler og bruke sprayboks, forteller Pål gira, mens han viser meg bilder av veggene på telefonen sin.

Vi sitter fortsatt på den brune kafeen på Bislett, og vi begynner å snakke om andre kunstnere som har inspirert Pål.

– Jeg visste ikke hvem Pushwagner var da jeg begynte å male. Hadde aldri hørt om ham. Jeg var jo ikke en sånn kunstinteressert fyr, forteller Pål.

– Folk sammenlignet fargebruken min med hans, så jeg sjekket ut kunsten hans. Jeg ble en beundrer med en gang. Det var litt de samme greiene jeg holder på med.

Den siste bohem

Jeg hadde tenkt til å nevne nettopp denne kunstneren, men Pål kom meg i forkjøpet. Både Ingvilds og hans historier gir meg nemlig assosiasjoner til en av de mest kjente norske kunstnerne i moderne tid: Terje Brofos, bedre kjent under pseudonymet Pushwagner, eller bare Push blant venner. Han skulle ende opp som genierklært og bejublet av eliten, men på 90-tallet bodde han på gata i Oslo, avhengig av amfetamin og tungt alkoholisert.

Oslos kunstnermiljø på denne tiden hadde nok en del likhetstrekk med Kristiania-bohemen, og Terje «Pushwagner» Brofos var 90-tallets Hans Jæger. Mannen som var i opposisjon til alt og brant lyset i begge ender. Det internasjonale gjennombruddet kom da han var 68 år og fikk stille ut på kunstbiennalene i Berlin og Sydney i 2008. Da kom suksessen, og bare tre år senere hadde Brofos en omsetning på rundt ni millioner kroner fra salg av bildene sine.

– Jeg har solgt flere av bildene mine, men det er nok et stykke frem dit, ler Pål.

– Men det er ikke sånn at jeg blir inspirert av en kunstner, bare fordi vi har likheter i livsførsel eller de samme problemene. Jeg håper ikke folk henger seg opp i at jeg har rusa meg eller er den jeg er, men bare ser bildene mine for det de er.

Tenkende, skapende mennesker

Jeg er tilbake i teltet fylt med kunst for en siste prat med Pernille Gormsen. Det er dagen før utstillingen skal tas ned, og Pernille er betraktelig mindre stressa enn sist vi møtes. Hun er fornøyd, både med lokalet, besøket og responsen fra publikum. Vi snakker om rus, psykiatri og kreativitet, og hun forteller at hverken hun eller kunstnerne hun kommer i kontakt med er spesielt opptatt av den dimensjonen ved Kaleidoskop:

– Ja, man må ha den bakgrunnen og helst ha benyttet seg av Velferdsetatens tilbud for å bli antatt her, men sykdom og rushistorie er sjelden et tema i møte mellom oss. Det er heller ikke noe som går igjen i kunsten. 

Teltet som rommer mer enn man skulle tro var mulig, og mye mer enn det vi kan se. Kaleidoskopsjefen ser seg rundt.

– Det er nok nettopp det som er drivkraften til mange av dem som leverer verkene sine til meg. Det å vise verden at man ikke bare er sin avhengighet eller sykdom, men tenkende, skapende mennesker som alle andre.

Teksten sto på trykk i =Oslo januar 2021.