Lege og gynekolog Rabia Khan kom til Norge fra Pakistan i 2004. I 2017 startet hun Internasjonal Velferdsforening (IVF) for å hjelpe flyktninger, asylsøkere og innvandrere. For denne innsatsen har hun blitt nominert til flere priser, blant annet Frivillighetsprisen i 2019, og i 2023 ble hun kåret til Årets Ladejarl.

Tekst og foto: Gunn Merete Roll


Behovet for helseinformasjon er veldig stort, sier Rabia Khan og peker på de medisinske plansjene som henger i IVFs lokaler i Olav Tryggvasons gate 27.

– Dere nordmenn tror at flyktninger som kommer hit, har samme kunnskap om helse og kropp som dere har, men slik er det ikke.

Rabias frivillige innsats startet allerede samme år som hun kom til Norge, i Rådgivningsgruppa i Trondheim. I foreningen er hennes viktigste rolle å gi grunnleggende informasjon og veiledning om kropp og helse.

Forbudt kunnskap

Rabia Khan kommer selv fra Pakistan og kan fortelle at det der er forbudt å vise bilder av forplantnings- og kjønnsorganer. På medisinske plansjer vises kun muskler og indre organer som hjerte og lunger. Dette er ikke bare religiøst betinget, men også kulturelt, og det samme er tilfellet i mange andre asiatiske, arabiske og flere afrikanske land.

– I Norge kan selv barn lese om kroppen, men sånn er det ikke der. Den første gangen jeg så slike tegninger, var på medisinsk institutt da jeg begynte på legeutdanningen.

Hun forteller om en kvinne som selv hadde ti barn, men som ikke visste hva en livmor er.

– Det gjelder flere. Noen tror at barnet vokser i magen sammen med tarmene, og mange får sjokk når de får se disse plansjene. Så når de får informasjon fra norske myndigheter, som for eksempel innkalling til livmorhalsprøve, har de ikke forutsetninger til å forstå det. Resultatet er at mange ikke får tatt livsviktige undersøkelser.

Forstår ikke viktig informasjon

For to år siden hadde Rabia et prosjekt sammen med Norske Kvinners Sanitetsforening for å informere om viktigheten av å ta celleprøve, og hun har også holdt kurs om det på IVF.

– Min erfaring er at folk gjerne vil lære om kroppen og hvordan de skal ta vare på helsen sin, men det er mye å informere om. Fastlegen har kort tid til hver pasient, og ofte ikke tid til å gi den type grunnleggende informasjon, sier Rabia.

– En mann kom til oss. Han hadde vært hos legen og fått vite at han hadde lavt jernnivå. Men han forsto ikke hvordan det kunne gå an å mangle et metall i kroppen, og heller ikke at han kunne ta jerntabletter.

Hun kommer med flere eksempler: En mann som har høyt blodtrykk, men som ikke vet hva blodtrykk er. En kvinne med diabetes er analfabet, noe som gjør det vanskelig å få gitt informasjon om hvordan og hvor mye insulin hun skal sette.

Tror sykdom er en straff fra Gud

En natt ringte telefonen hjemme hos Rabia. En kvinne var fortvilet fordi babyen hennes hadde høy feber. Hun hadde vært på apoteket for å kjøpe febernedsettende medisin, og hadde fått stikkpiller, men hun skjønte ikke hvordan hun kunne få babyen til å svelge en så stor tablett.

– Det var første gang hun hadde sett en stikkpille. Jeg forklarte henne hvordan hun skulle bruke den, og heldigvis gikk det bra.

Det finnes mange feiloppfatninger rundt sykdom, forteller Rabia og kommer med et eksempel. En 65 år gammel kvinne kom til IVF og fortalte at hun hadde blødd mye, men trodde hun hadde fått tilbake menstruasjonen og «blitt ung igjen». Rabia fikk satt henne i kontakt med St. Olavs hospital, og kort tid senere ble hun operert for kreft.

I noen kulturer tolkes sykdom og smerte som en straff fra Gud, noe som også medfører skam. I slike tilfeller kan den som er syk konsentrere seg mest om å finne ut hva de mener de blir straffet for og gjøre bot for det, heller enn å oppsøke behandling.

Behov for kunnskap

Rabia sier at helsetilbudet i Norge er kjempebra, men mener at innvandrere som har dårlig kunnskap om kropp og helse må få grunnleggende opplæring.

– Jeg vet at både Australia, Storbritannia og Canada har et godt system for dette. Der er det anbefalt for alle innvandrere å delta på kurs om kropp og helse.

Selv prøver Rabia å gi helseinformasjon på så enkel måte som mulig.

– Ofte starter jeg med å forklare hva lever, nyrer og de andre organene er, hvor de ligger i kroppen og hvilken funksjon de har. Det kan for eksempel være å forklare hvordan hjertet fungerer og så forklare at blodet fraktes rundt i kroppen gjennom blodårene. Det er lurt at de lærer dette, før de får lære mer om kropp og helse.

Da Rabia kom til Norge i 2004, bodde hun det første året på et asylmottak. De andre asylsøkerne spurte henne hvor hun kom fra og hva hun gjorde. Allerede neste dag hadde ordet spredd seg om at det hadde kommet en pakistansk dame som var lege.

– De kom til meg for å få hjelp. Det var 200 personer som bodde der da. De ansatte sa at det var greit at jeg hjalp til med informasjon og eventuelt også med førstehjelp om det skulle bli behov for det. Der startet min frivillige innsats, forteller hun.

Misbrukt på asylmottaket

Én av de første som tok kontakt med Rabia, var en ung afrikansk kvinne som ikke snakket norsk og bare kunne noen få ord på engelsk. Men hun kunne ordene «blood» og «ikke», og Rabia skjønte at hun hadde mistet menstruasjonen.

– Jeg kjøpte en test til henne, og det viste seg at hun var gravid. Hun hadde blitt utsatt for et overgrep og torde ikke å fortelle det til noen. Da vi kom til fastlegen, ville hun ikke ha tolk. Hun var redd at noen fra hennes eget land skulle vite at hun hadde blitt gravid uten å være gift. Det var en så stor skam for henne. At en mannlig lege skulle gjøre en gynekologisk undersøkelse, var også utelukket. Men hun hadde fått tillit til meg, så da hun fikk time på sykehuset for å ta abort, var jeg med henne.

Etter et par måneder ble kvinnen gravid på nytt. Igjen fikk hun gjennomført en abort. På det tidspunktet var Rabia frivillig i RiT, Rådgivningsgruppen for flyktninger i Trondheim. Da kvinnen nok en gang ble utsatt for overgrep og gjort gravid for tredje gang, tok Rabia og kollegaene grep.

– Vi skrev et brev til UDI (Utlendingsdirektoratet) og spurte om hvor lenge hun skulle bli sittende på asylmottaket, hvor hun risikerte å bli gravid gang på gang. Det var håpløst på asylmottaket den gangen, sier hun.

Rabia tok med seg erfaringene og historiene fra asylmottaket da hun senere jobbet sammen med Amnesty International i forbindelse med en rapport om vold mot kvinner på asylmottak.

Valgte bort legejobben

Etter ett år i Norge fikk Rabia innvilget opphold, men det skulle ta flere år å få norsk autorisasjon som lege. Da hadde hun tatt 18 måneders tilleggsutdanning i Riga og fått jobb som lege på et sykehus.

– Jeg hørte flere historier hvor manglende kommunikasjon førte til problemer. Jeg tenkte at det er mange som kan jobbe på sykehuset, men ikke så mange som kan jobbe med innvandrere, så jeg bestemte meg for å jobbe med helseinformasjon.

Rabia sluttet i legejobben og startet Internasjonal Velferdsforening. I begynnelsen var de rundt 20 medlemmer. I dag har de rundt 2700 medlemmer og 7000 registrerte årlige brukere fra over 100 nasjonaliteter. De fleste bor i Trøndelag, hovedsakelig i Trondheim, men folk ringer fra hele landet for å få informasjon og råd.

I tillegg til helseinformasjon arrangerer IVF språktrening og språkkafe, leksehjelp, it-kurs, og etablererkurs. De har karriereveiledning og rådgivningstjeneste for juridiske og samfunnsrelaterte spørsmål, samt for godkjenning av utenlandsk utdanning. Jevnlig arrangerer de dessuten ulike aktiviteter rettet mot barn og unge, voksne, seniorer og mennesker med funksjonsnedsettelser.

Språk, politikk og religion

Rabia snakker urdu, hindi og panjabi. De språkene er ganske like, så folk fra Pakistan, Afghanistan, Nepal og India kan som oftest forstå hverandre, forklarer hun.

Da hun bodde i Riga, lærte hun seg også en del russisk. Det har vært nyttig nå når det har kommet så mange flyktninger fra Ukraina og Russland. De fleste som kommer fra Øst-Europa og de tidligere sovjetstatene kan snakke russisk. Med folk fra Afrika snakker hun engelsk, siden mange fra landene der har noe engelskkunnskap.

– Kurs og informasjon fra oss er som oftest på norsk og engelsk, men vi har også tolker tilgjengelig.

IVF er religiøst uavhengig, og de spør aldri folk hvilken religion de tilhører.

– For meg er alle mennesker like. I foreningen feirer vi både jul, påske, eid, diwali og andre høytider sammen. Når alle, uavhengig av nasjonalitet og religion, sitter sammen, så blir det et godt felleskap. En dame fra en lav kaste fortalte meg at hos oss hadde hun for første gang sittet ved samme bord som en fra en høy kaste.

Rabia snakker heller aldri om politikk.

– Jeg ønsker at det ikke skal være noen konflikter her, og sier at de kan legge igjen politikken utenfor døra.

Årets Ladejarl

 Som medlem av brukerutvalget for både St. Olavs hospital og Helseplattformen, er Rabia aktiv i å informere myndighetene om forhold som er utfordrende for innvandrere. Mange har lagt merke til engasjementet og innsatsen hennes, og i 2023 ble Rabia kåret til Årets Ladejarl. I begrunnelsen sa juryen blant annet: «Rabia Khan sitt engasjement og arbeid styrker mangfoldet i samfunnet. Hun driver ikke bare med kunnskapsformidling og opplysning rettet mot innvandrere – hun har også blitt en viktig stemme motsatt vei – tilbake til byens politikere og helsemyndigheter. Rabia Khan har dermed i lang tid fungert som en viktig brobygger i samfunnet.»

– Norge er et veldig spesielt land på mange måter, og nordmenn er ikke alltid så åpne. Når man som innvandrer i tillegg ikke forstår kulturen, språket og det norske systemet, kan man bli veldig isolert, og det vil vi gjerne gjøre noe med, sier Rabia.

[FAKTA]

Internasjonal Velferdsforening (IVF)

Et politisk og religiøst uavhengig kompetanse- og ressurssenter for innvandrere og flyktninger, startet av lege og gynekolog Rabia Khan i 2017.

Formålet er å fremme helse, integrering, kultur, sosial inkludering, likestillingsarbeid og rettssikkerhet, og å bekjempe fattigdom.

Foreningen er spesielt opptatt av å gi helseinformasjon, veiledning og bevisstgjøring, særlig til kvinner og jenter.

IVF arrangerer språktrening og leksehjelp, it-kurs, etablererkurs og karriereveiledning. De har også en rådgivningstjeneste for juridiske og samfunnsrelaterte spørsmål.

Foreningen arrangerer ulike aktiviteter for barn og unge, voksne, seniorer og mennesker med funksjonsned­settelser.

Møt noen av de frivillige:

Attiqa Abrar

Attiqa Abrar er fra Islamabad i Pakistan og kom til Norge sammen med mann og to barn i 2017.

De flyttet til Bodø, hvor mannen tok en mastergrad i internasjonal markedsføring. Attiqa hadde selv en master i fysikk fra Pakistan, og da familien flyttet til Tromsø fullførte hun en norsk mastergrad i fysikk der. Hun studerte også et år i Oslo. For to år siden flyttet familien til Trondheim.

– Jeg liker meg i Trondheim, folk er så hyggelige her, sier Attiqa.

Hennes største utfordring var at hun var redd for å snakke norsk. Selv om universitetet hadde tilbud om norskkurs, var det vanskelig å få det til å passe med den obligatoriske undervisningen.

– Men så ble jeg kjent med Rabia, og hun fikk meg ut av komfortsonen, forteller hun og smiler.

Attiqa har 18 års erfaring som lærer fra Pakistan og har jobbet på en internasjonal skole i Norge. Nå har hun jobb i en barnehage, i tillegg til at hun er frilanser og underviser i fysikk på en amerikansk skole.

Som frivillig på IVF underviser Attiqa i engelsk og holder datakurs, i tillegg til at hun er leksehjelp og arrangerer ulike aktiviteter for barn og unge i foreningen.

– Her i IVF er vi som en stor familie, og jeg trives veldig godt her, sier hun.

Fadumo Mahammed Qalif

Fadumo Mahammed Qalif er fra Mogadishu i Somalia og kom til Norge i 2004. Hun har fem barn og har vært alenemor i åtte år, forteller hun. De to eldste har tatt utdanning og fått seg jobb, mens de yngste fortsatt går på skole.

Selv er Fadumo i gang med utdanning. Hun har hatt praksis på et sykehjem og håper snart å få en jobb, gjerne på sykehjem.

Fadumo har mye erfaring fra miljøarbeid, også fra Somalia, hvor moren hennes jobbet med flyktninger.

– Jeg vokste opp med å hjelpe flyktninger, og det gjorde at det ikke var så vanskelig for meg da jeg kom til Norge. Noen problemer var det, men det ordnet seg ganske fort. Jeg er veldig fornøyd med å bo i Norge, og det er et godt sted å vokse opp for barn.

Fadumo har jobbet for IVF som frivillig i åtte år.

– Jeg er gruppeleder for de somaliske medlemmene, og er også med og arrangerer turer og andre aktiviteter for voksne og barn.

Silje Fostervold Husby

Silje Fostervold Husby har vært sekretær i IVF siden 2018 og jobber mest med administrasjon og økonomi.

– Jeg er ufør fordi jeg har cerebral parese. Jeg har vært avhengig av å bruke rullestol nesten hele livet og har ikke kunnet være så mye i jobb før jeg begynte her, forteller hun.

Nå jobber hun her fire dager i uka. Det at jobben er så fleksibibel gjør at det fungerer godt også med Siljes helseutfordringer. Jeg har vært med nesten fra starten, og har fått være med på å utvikle organisasjonen. Det har vært spennende.

I tillegg til å være sekretær, jobber hun også en del med å hjelpe folk ut av digitalt utenforskap.

– Bare det å sette seg inn i det digitale systemet for helsetjenester er ofte vanskelig, men det er viktig at de lærer seg det.

IVF har god kontakt med asylmottakene og med flyktningenheten i kommunen. Arbeidsinnvandrere og de som kommer via familieinnvandring har ikke samme rett til å delta på introduksjonsprogrammet. Men de trenger også språkopplæring og hjelp til å forstå det norske samfunnet, forklarer hun.

Silje forteller at hun trives kjempegodt med å jobbe i IVF.

– Det er et multikulturelt miljø, og jeg har blitt kjent med mange nye mennesker. Det er fint å føle at jeg kan gjøre en forskjell i andres liv.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 6/2024. Bildet øverst viser Rabbia sammen med Fadumo Mahammed Qalif (til venstre) og Attiqa Abrar (til høyre).