Kroppspress handler om alt du ikke ser

Adrian Lorentsson bruker kroppen sin når det trengs. For eksempel når han vil hjelpe andre med å forstå menneskelige mekanismer som slett ikke ligger opp i dagen.

Adrian er kommunikasjonssjef i Mental Helse Ungdom. 29-åringen bruker mesteparten av tiden sin på å hjelpe unge mennesker, men han har selv hatt en utfordrende oppvekst.

– Jeg gikk skikkelig på trynet i 2006. Det var mange årsaker til det. Jeg har opplevd en del mobbing i barndommen. Men den utløsende faktoren for meg skjedde da jeg ble stoppet på Ben Gurion, på vei til Gazastripen.

Han satt i Midtøsten-komiteen i Hamar kommune. I Khan Younis fant israelske myndigheter et brev i bagasjen til Adrian. Brevet var fra ordføreren i Hamar. Det inneholdt ingenting vesentlig. Men det skapte problemer, forteller han.

– Jeg ble holdt i flyplassen utenfor Tel-Aviv i en god stund. Der ble jeg avhørt, kroppsvisitert og andre ubehagelige ting. Da jeg kom tilbake var jeg annerledes, jeg hadde fått symptomer på PTSD og angst. Jeg droppet ut av videregående skole, fordi jeg var helt knekt etter den turen, forteller han.

Adrian fikk hjelp av Sagatun brukerstyrt senter i Hamar. Gjennom dem kom han i kontakt med Mental Helse og Mental Helse Ungdom. Der begynte Lorentsson først med lokallagarbeid, og senere ble han valgt inn i sentralstyret i 2007. Siden da har han mange ganger vært i mediene for å snakke om mental- og helsepolitikk. Han har delt sine egne erfaringer. Åpenhet er en av kjernesakene hans.

Parallelt med oppblomstringen han fikk i Mental Helse Ungdom, skjedde noe som var mindre hyggelig: Lillebroren Julius begynte å få rusproblemer.

– Julius begynte med cannabis, men han beveget seg til sterkere stoffer som amfetamin. Han forsvant i flere uker uten at noen visste hvor han var. Vi gikk rundt og var kontinuerlig bekymret.

På et tidspunkt oppfordret han faren til å slutte å gi broren penger. Dette var et ubehagelig vendepunkt for Adrian at han måtte ta et slikt oppgjør internt i familien.

1. april 2009 fikk foreldrene et brev av Julius. «Dette er ikke en aprilspøk. Jeg har flyttet til Thailand», stod det i brevet.

En venn av Julius hadde tatt tak i ham, og Julius bestemte seg for å bli rusfri. I Thailand fikk han raskt en jobb som mattelærer. Han var så godt som nykter etter en uke. Adrian og Julius pratet sammen på telefon to uker etter han flyttet til Thailand.

– Han underviste matte og naturfag. Gutten som alltid hatet skolen hadde nå fått seg jobb som lærer forteller storebroren stolt.

En fredagsnatt i august samme år fikk Adrian en telefon.

– Julius hadde vært i en trafikkulykke, og det så ikke bra ut. Han lå i koma. Mor og far tok første fly til Thailand, mens jeg måtte bli i landet fordi jeg hadde et ugyldig pass.

Dagene ble strevsomme for Adrian. Prosedyren for å få nytt pass tok tid. Så kom den tunge beskjeden. Lillebroren hadde sovnet inn.

– Det gikk ikke helt opp for meg før jeg så ham noen dager senere i Thailand. Da jeg så ham i kisten, forstod jeg det, forteller Adrian.

De kommende årene skulle bli veldig mørke for Adrian. Han strevde med å finne seg til rette etter tapet av broren.

Han valgte å jobbe mer, i stedet for å ta seg fri. Det sosiale livet hans ble nesten ikkeeksisterende. Adrian endte med å bli et veldig lukket individ. Familie og venner så det ikke, men Adrian var på god vei til å treffe nye bunnpunkter. Alkoholen skulle føre ham dit.

– Selvbildet mitt er knyttet opp til prestasjonene mine. Sånn har det vært siden barndommen. Etter hvert som alkoholen tok overhånd, begynte jeg å prestere dårligere på jobben. Da kompenserte jeg med mer alkohol. Til slutt ga jeg faen i alt. Selvbildet mitt var på det aller mørkeste. Jeg tenkte: «Det er best for alle om jeg ikke er her lenger». Den tanken førte til to selvmordsforsøk.

Adrian Lorentsson fikk umiddelbar hjelp. Han traff en psykolog. Det var tøft for ham å begynne i terapi. Men han innså at det var akkurat dette han trengte. Åpenheten var nøkkel for rehabiliteringen hans.

Mobbingen startet tidlig for Adrian. Han ble mobbet for alt. Mest fikk han høre om vekten sin.

– Jeg ble mobbet fra veldig ung alder. Det var alltid et eller annet å gjøre narr av. Jeg ble til og med gjort narr av fordi jeg snakket bra engelsk. Jeg var i tillegg en pussig skrue. Dette kom ikke bare fra én person. Det var en kombinasjon av flere mennesker og hendelser i løpet av mange år. En venn sa til meg: «Du har ikke vurdert fettsuging da, Adrian?»

Adrian ser på meg, og fortsetter:

– Denne typen mobbing går under radaren for folk flest. På samme måte som man har intern humor, det at utenforstående mennesker ikke skjønner intern humor. På samme måte skjønner ikke folk den interne mobbingen heller.

Da han fikk sin første mobiltelefon, gikk det ikke lang tid før han fikk den første mobbemeldingen på den.

– Dette var noe helt nytt for meg. Fordi jeg var hjemme da jeg fikk den. Der var det fredelig og trygt. Så, plutselig, var ikke hjemmet så trygt likevel.

Han sier at det meste av mobbingen nå til dags skjer på sosiale medier. Personlig er han nå i stand til å filtrere det han kaller for bullshit.

– Vi må prøve å filtrere all den informasjonen vi får fra sosiale medier. Jeg skulle ønske at jeg som tiåring var i bedre stand til å skille og filtrere den informasjonen jeg trengte, og den som var skadelig for meg.

Youtube er et medium Adrian bruker fra tid til annen. Det gjør han for å lufte tankene sine. Så langt er det blitt 17 videoer på Youtube, alle under vignetten «Fjas og bajaseri om ting jeg bryr meg om».

Her er noen av titlene: «Utrolige storhetstanker jeg har hatt». «Jeg HATER clickbait!». «Tjukken på kjøkkenet flytter.» «Jeg sjekker meg for brystkreft». «Jeg gidder ikke Kari Jaquesson lenger!». «Om samkjønnede ekteskap». «To myke menn snakker om sinne». «Hvorfor tvang burde angå deg». «Slutt å dele bullshit». «Det er vondt å være rik». «MER KROPPSPRESS!».

Videoene hans er til dels hysterisk morsomme – bare sjekk på Youtube.

– Jeg legger ganske mye arbeid i dem. Faktisk jobber jeg med å bruke mindre tid, fordi jeg henger meg så voldsomt opp i finpuss at det blir for mye. Jeg har jo alltid en ambisjon om å legge ut videoer regelmessig. Døgnet har likevel bare 24 timer, og går ofte med til alt jeg brenner for. Så det går litt i rykk og napp, konstaterer Adrian Lorentsson.

– Hvem ønsker du å nå med videoene dine?

– Sannheten er at jeg er litt usikker. Likesinnede, tror jeg. Jeg har følt meg mye ensom oppi mitt eget hode da jeg var yngre. Etter hvert som livet med jevne mellomrom har filleristet meg, har jeg oppdaget at det er mange andre som meg. Det er bare at så få snakker om sånne ting. Så jeg har vel et ønske om at noen kan føle seg litt mindre ensomme.

– Du tar opp viktige samfunnsmessige temaer i videoene, og det gjør du med humor.

– Humor må det være der. Jeg klarer ikke livet uten. Jeg har flere selvmordsforsøk bak meg. Jeg jobber i en organisasjon der jeg opplever at livet er seriøst kjipt for mange, og har selv en psyke som løper litt løpsk av og til. Ikke bare må jeg ha humor i hverdagen som en slags balanse. Jeg mener at det er altfor lite humor om psykisk helse generelt. Selv om mine egne nedturer ikke er så mye humor der og da, er det mye komisk i måten jeg tenker på og i logikken. Der andre mennesker ikke enser ting, kan jeg få de særeste opplevelser. Å miste noe i gulvet for eksempel. «Vanlige» mennesker rydder opp, mens jeg blir stående og se på det som det endelige beviset for hvorfor jeg er et verdiløst menneske som ikke fortjener å leve.

Etter samtalen vår tar vi oss en tur ut for å ta bilder. Det er valentinsdagen. Etter mange mørke og kjølige vinterdager, skinner sola igjen i Oslo sentrum. På vei til stedet hvor bildene skal tas, har jeg et siste spørsmål til Adrian.

– Hvordan er forholdet ditt til kroppspress og nakenhet?

– Jeg har et ganske rart forhold til kroppen min, og til meg selv. På den ene siden hater jeg begge deler. På den andre siden har jeg lært meg å leve med meg selv, og ta meg selv litt mindre høytidelig.

Adrian sier kroppspress er et uttrykk for noe langt mer komplisert.

– På veien mot å finne en løsning, tror jeg alle gjør seg selv en tjeneste hvis de prøver å slappe av. De fleste av oss blir middelmådige uansett. Da gjelder det å jobbe med å være fornøyd med dét.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo april 2017.