Kristine var de dødes frisør og sjåfør
Å jobbe i begravelsesbyrå er ingen spøk. Kristine Storli Henningsen klarte ikke alltid å starte likbilen, og en gang kjørte hun seg bort.
Det er fire år siden Kristine sluttet som ekstravakt i Buskerud begravelsesbyrå. Hun tenker tilbake på alt det absurde hun gjorde. For eksempel å gre håret til de døde. Byrået var kjent for å gjøre det lille ekstra, både for de døde og de pårørende.
– Ingen liker vel å se faren sin helt ugjenkjennelig i kista, med piggsveis. Vi så på bilder av de døde, hvordan de pleide å ha håret. Så prøvde vi å gi dem samme frisyre som før.
Pårørende får nesten alltid mulighet til å se den døde. Det anbefales ikke hvis liket har ligget i vann og blitt oppløst. De som insisterer på syning i slike tilfeller, pleier å angre, forteller Kristine. I andre land er det vanligere at familien er med på å stelle den døde.
– Stellet er veldig høytidelig. Da tuller vi ikke med noe. Men det var mye humor på jobb ellers. På kjøkkenet kalte vi olivenoljen for «den siste olje».
En gang skulle Kristine og en kollega hente en død person i sjuende etasje. Det var en stor mann, og ingen blir slankere når de dør.
– Døde mennesker kan være så tunge at det nesten ikke går an å forestille seg. De hjelper ikke akkurat til når de blir båret. Vi diskuterte om vi skulle ta liket på høykant i vareheisen. En annen gang skulle vi hente et lik hos to pårørende. Vi så for oss at de kunne hjelpe til. Da vi kom opp, viste det seg å være en mann i rullestol og en dame som manglet en arm!
Tidligere i år ga Kristine ut romanen «Irma Dahl — den dedikerte begravelsesagenten». Irma begynner med styrketrening for å bli flinkere til å bære kister. Like dedikert var ikke Kristine, men hun ser absolutt nytten.
– Det er mange tunge løft i jobben. Du løfter kister, lik og kister med lik i. En morgen våknet jeg med veldig vondt i kroppen. Først skjønte jeg ikke hva det var. Hadde jeg fått influensa? Nei, jeg hadde båret lik dagen før. Vi gikk alltid og krysset fingrene for at de døde ikke skulle være overvektige. Det er også et poeng ved kremasjon. Fett brenner godt. Det har hendt at krematorier brenner ned når det blir mye fett i ovnen.
Det er flere ting å ta hensyn til når noen skal kremeres. Har den døde pacemaker, må den ut av kroppen, ellers eksploderer den i ovnen. Det er ikke alltid legen gidder å ta den ut, forteller Kristine. Da må begravelsesbyrået trå til.
– En gang oppdaget vi at pacemakeren ikke var tatt ut. Kollegaen min fant fram en tapetkniv og gjorde det selv. Jeg var nervøs for blod, men det hadde jo levret for lenge siden. Han skar bare en firkant og nappet ledningen ut av hjertet. Han var kjempefornøyd med hvor greit det gikk.
En som skal kremeres, legges først i en kiste. Så brennes hele kista, som kanskje har kostet 20 000 kroner.
– Loven sier at liket må brennes i en kiste. Det synes jeg er kjemperart. Minst like ille, er det at blomsterkransene må kastes før kremasjonen. Ofte bugner hele likbilen av blomster til et par tusen kroner per krans. Tenk om blomstene kunne gått til et eldrehjem isteden?
Kristine har kildesortert mange kort og blomster. Hun syntes det var vondt å stå og kaste tjue kranser som hadde vært i bruk en halvtime. Hun oppfordrer folk til å be om penger til et godt formål, isteden for kranser på kista.
– En begravelse blir aldri tom for blomster. Byrået bidrar med sine egne. Det kan jo hende det ikke kommer noen i begravelsen. Disse blomstene står på et kjølerom og blir vannet, så de kan brukes om igjen.
Noe av det Kristine likte best ved jobben, var å kjøre likbil. Hun suste gjennom rundkjøringer og glemte ofte hva slags bil hun kjørte. Folk hilste og slapp henne fram.
– Jeg er kjempedistré, og en gang holdt jeg på å hente barna mine på skolen i likbilen. Jeg glemte at jeg skulle innom krematoriet med en kiste. Heldigvis husket jeg det i tide. Det gjorde ikke Irma i boken min. Hun parkerte likbilen utenfor skolen. En annen gang kjørte jeg feil, og havnet borti en flokk med barn som øvde seg på å gå i 17. mai-tog. Ungene ble helt hysteriske når de så likbilen. Jeg måtte stoppe og spørre etter veien til kirken.
En gang klarte ikke Kristine å få bilen i gang. Hun skulle kjøre sakte forbi et gravfølge som sto og sørget. På forhånd hadde hun fått beskjed om å ikke hale ut det triste øyeblikket.
– Bilen hadde masse teknikk, og jeg tråkket på feil pedal. Folk begynte å se på klokka og lure på hvor lenge de skulle stå der og gråte. Sjefen min kom og reddet meg. Han sa rolig og høytidelig hva jeg skulle trykke på.
Mens Kristine jobbet i byrået, skjedde det også absurde ting hun ikke var involvert i. En mann døde i utlandet, og kista kom på avveie. Hadde han hatt reiseforsikring med dekning for dødsfall, ville noen hatt ansvar for kista hele veien. Uten forsikring kan det skje mye rart, forteller Kristine.
– Denne kista må ha kommet på feil rullebånd. Familien var selvsagt helt fra seg: «Hvor er min døde far, er han i Russland, eller?»
Det forsvundne liket kom heldigvis til rette. Kristines sjef mente folk burde si fra til pårørende at de vil kremeres hvis de dør i utlandet. Da kan urnen bare sendes hjem med A-post. Kiste er mer komplisert. Den må være laget av sink for å tåle lufttrykket i flyet. Det forhindrer at kroppen blir deformert.
– Stadig flere kremeres, uansett hvor de dør. Men jeg synes det er rart når noen deler bilde av en urne med aske på Facebook. Her er han, liksom. Jeg har enda ikke sett at noen har lagt ut bilde av et lik. Å invitere folk til begravelsen via Facebook, synes jeg er helt greit.
For romanfiguren Irma, var det en drøm å jobbe i begravelsesbyrå. Kristine hadde ikke like klare planer.
– Jeg skjønte ikke før jeg fikk jobben at det var en drøm. Jeg har alltid vært fascinert av døden. Det er ett av de siste ritualene vi har. Du kommer veldig tett på mennesker. Det blir aldri likegyldige dager. Jeg følte at det var et meningsfullt og viktig arbeid. Det betyr mye for de pårørende at det gjøres skikkelig. Jeg elsker teater, og hver begravelse er som et teaterstykke. Du må være skjerpet.
Kristine ville gjerne fortsatt i byrået, om ikke familien hadde bestemt seg for å flytte utenlands. Nå bor hun i Spania med mann og tre sønner. Hun jobber som forfatter og rektor ved sin egen, nettbaserte forfatterskole. Hvis hun dør før ektemannen, håper hun at han finner seg en ny og snill dame så fort som mulig. Men hun fikk ikke et mer avslappet forhold til døden av å jobbe med den.
– Døden har kommet litt for mye in my face. Jeg er veldig klar over min egen dødelighet. Det er ekkelt å tenke på at jeg skal ligge i fryseren, helt kald. Hver dag føler jeg at jeg får livet i gave. Jeg prøver å nærme meg døden med humor og åpenhet. Jeg ønsker at vi skal snakke mer om den.
Noen vil at begravelsen skal være en gledens dag. Det er store muligheter for å variere med noe annet enn salmer og sørgebånd. Du kan få rosa kiste og ballongslipp på graven. Noen prester er strengere enn andre, men det går an å be om en annen prest. Det går også an å leie kirken som lokale til en trosnøytral begravelse. Det fins til og med et firma som kan lage diamantring av asken til din døde ektefelle. Kristine kunne ikke tenkt seg å gå med en slik ring.
– Hvis mannen min døde, ville jeg hatt ham med meg i minnet. Det er helt uinteressant å gå med ham på fingeren.
Noen utfordrer begravelsesbyrået med uvanlig sære ønsker. Kristine kjenner til en som hadde vært aktiv i en rullestolforening. Han ønsket seg en gravstein hugget ut som en rullestol.
– Slik ting må man søke om. Det blir en papirmølle, og veldig dyrt. Ofte kan det også bli store krangler i familier rundt begravelser. Jeg så kollegene mine komme helt svette ut fra møter. Pårørende kan ha helt ulike oppfatninger om hva den døde ville ønsket.
En gang var Kristine i en begravelse hvor presten sa at den døde ikke hadde vært noen god mann. Begravelsesbyrået stusset, men de pårørende var helt enige. Da datteren kom på podiet, sa hun at han hadde vært en dårlig far og en enda verre bestefar. Kristine håper også på realistisk omtale når hun en gang skal begraves.
– Det er viktig for meg at folk ikke gjør meg til en helgen. For øvrig ønsker jeg meg en hei dundrende feiring. Jeg håper folk ler når de minnes meg. Jeg leste om en forfatter som ville ha «Highway to Hell» spilt når han ble båret ut i kista. Noe sånt kunne jeg også hatt. Og så ble jeg inspirert av en som holdt sin egen minnetale. Han snakket med sin egen stemme i opptak. Han hadde vært en dominerende type. Da var det litt artig at han ikke klarte å holde kjeft selv om han var død.
Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge september 2016.