Krigen valgte ham

20 kriger i 20 år – statsviter og journalist Fredrik Græsvik har sett hva krig kan medføre av grusomheter. Han har dekket væpnede konflikter i Asia, Europa og Afrika. Med sine TV-reportasjer har han vunnet et utall av nasjonale og internasjonale priser.

– Bagdad 2003. Det å stå på terrassen min og se Saddams plass bli bombet av amerikanerne 300 meter unna, at hele huset rister, da tenker du: Wow, dette kommer til å stå i historiebøkene om 50 år. Det var fantastisk, men det har jeg ikke lov til å si. Da får jeg bare kjeft av journalister som ikke var der, fordi de mener det er romantisering av krig. Men når verdenshistorien utspiller seg foran øynene dine, blir du revet med. Hvis du gjesper og går og legger deg på senga, er det noe gærent med deg. Noen journalister, som ikke dekker konflikter, tror vi sitter og gråter eller fortviler. Det er jo ikke sånn. Jeg kan jo ikke ta innover meg verdens elendighet.

– Du liker konflikter?
– Politiske konflikter, ja. Jeg har alltid ønsket å bli journalist, selv om jeg først begynte å studere jus. Noe måtte jeg jo tjene penger på, men det hoppet jeg fort av. Da jeg var ferdig utdannet var det tre personer jeg hadde lyst å sette meg ansikt til ansikt med: Arafat, Gaddafi og Hussein. Jeg fikk bare Arafat, men til gjengjeld fikk jeg snakket med han fem, seks ganger. Jeg ville intervjuet dem fordi de på et tidspunkt var Vestens verste fiender. Så var det noe grusomt ved dem. Det har vært og er fascinerende å treffe mennesker som har betydd og betyr noe for verden. Det å reise med statsministeren eller utenriksministeren er veldig givende. Jeg er privilegert som har tilgang på makten.

– Hvilken krig har gjort sterkest inntrykk på deg?
– Rwanda 1994, hvor det ble slaktet ned 800 000 mennesker. Det jeg opplevde der kommer ikke til å forsvinne. Å se hele landsbyer bli meiet ned. Hender og føtter på barn ble kappet av. De gikk løs på spedbarn med macheter. Aldri, aldri har jeg sett en slik råskap. Inntrykkene jeg fikk der herdet meg for livet. Det var også skremmende å være så nærme, og at de som gjennomførte drapshandlingene var så rusa og totalt utilregnelige. Da var jeg redd.

– Når du våkner om morgenen og ser deg i speilet, hva tenker du da?
– He, he. At dette tar på. Jeg ser jo at jeg er blitt mer sliten det siste året, og at jeg før eller siden ikke kan holde på i dette tempoet.

– Hva frykter du mest?
– At jeg på et tidspunkt må slutte med dette. Så blir jeg selvfølgelig sinnssyk rastløs av å reise så mye, men jeg klarer ikke si at nå er det nok. Nå skal jeg begynne å jobbe med bybanen i Bergen, liksom. Jeg har jo vendt meg til et veldig høyt spenningsnivå, som jeg har helt blitt avhengig av. Jeg må ha dette adrenalin-kicket. Når jeg har vært litt for lenge hjemme, sier kollegaene mine på jobben: Kan du være så snill og sende denne mannen ut snart? For da begynner jeg å irritere meg for alt mulig tull. Som for eksempel at han som parkerer ved siden av meg alltid setter bilen sin på stripen – rett inntil min. Det er helt patetisk at jeg i det hele tatt lar meg hisse opp over slikt, når jeg neste uke ser folk blir drept. Men det er noe med at den dagen du slutter å bry deg om de små tingene, går det galt.

– Føler du noen ganger avmakt?
– Nei. Det er derfor jeg lager reportasjer. Ta Sudan sommeren 1998, med krig og tørke. I løpet av fem dager fikk de store hjelpeorganisasjonene inn over 100 millioner kroner bare på grunn av at TV2 og Aftenposten hadde sine team som viste en annen virkelighet enn den vi har i Norge. Vi har mye å være takknemlige for her. For litt siden var jeg i en begravelse nordpå. Det å stå nede i vannkanten og høre bølgene. Høre på stillheten er en gave som er lett å ta for gitt. Men til dette med avmakt. Da jeg dekket tsunami-katastrofen klarte jeg ikke å distansere meg slik jeg pleier, fordi jeg visste det kunne ha vært meg. Året før hadde jeg vært på ferie sammen med datteren min på samme sted. Så var det noe med at menneskene lignet på meg. Du klarer å distansere deg fra barn som blir drept eller sulter i andre land, men da disse norske fortalte om hvordan de måtte velge mellom det ene eller det andre barnet sitt, som de holdt i armene, ble det uendelig nært. Det var en vanskelig sak.

 – Du er far og oppholder deg i faretruende områder. Er du en egoist?
– Veldig. Jeg forsvarer det med at dette er noe som er nødvendig å gjøre, men jeg vet jo at jeg gjør det for å tilfredsstille denne avhengighetsfølelsen av å ha et veldig høyt spenningsnivå. Jeg må vite at jeg snart skal reise ut. Klart at jeg noen ganger tenker på at hvor liten forskjell det gjør for verden om jeg er her nå eller om ti år, og hadde jeg vært veldig engstelig for å dø ville jeg jo ikke arbeidet med dette. Jeg har sett kollegaer bli borte, så døden har jeg forsonet meg med. Derimot, å fortelle datteren min at pappa skal ut å reise igjen, rett etter at jeg fulgte kisten til min kollega Carsten Thomassen, var ikke lett. Hun ber meg ofte om ikke å reise.

– Likevel drar du.
– Ja, jeg hører ikke på henne.

– Hører du i det hele tatt på noen?
– Nei! Jeg husker da jeg ringte moren min for å fortelle at jeg hadde vervet meg som soldat i Libanon. Hun sa nei. Det skal du ikke. Jeg måtte forklare henne at jeg ikke ringte for å spørre om lov, men at jeg faktisk kom til å reise om to måneder. Slik har det fortsatt, men nå har hun gitt opp. Det eneste som kan stoppe meg er hvis noen av sjefene mine sa at jeg ikke kan reise, eller at nok er nok. Mentalhelsen må jo sjekkes inniblant for å se at den fortsatt er intakt.

– Er den det?
– Ha, ha. Det skjer av og til at jeg våkner om natten og gjenopplever øyeblikk av det jeg har vært med på. Den største faren er hvis du begynner å våkne hver natt. Da er det lett å ty til flasken. Den medisinen er det mange som har brukt for å slappe av, men fyllekula som fotografen og jeg tar på vei hjem kan være bra. Da får vi snakket ut om tankene, og vi blir på en måte ferdig med det vi har opplevd. Etter at internetthelvete kom, og du må levere nyheter hele tiden, er det forresten blitt mye mindre av at journalister sitter og drikker på barer. Nå må du være på nett hele tiden.

– Går arbeidet foran livet ditt?
– Ja, det gjør jo det. Det mest håpløse jeg vet er når redaktører sier at ingen story er verdt å dø for. Det er også veldig ufint sagt, for alle oss som setter livene våre på spill. Hvorfor sender de oss ut da? Hadde jeg ikke hatt en deadline ville ting vært vanskelig. Jeg er jo egentlig veldig lat. Den ene boken jeg jobber med nå skal være ferdig om et år. Det er jo helt håpløst. Boka som jeg skrev om Bagdad ble gjort på tre uker, men til gjengjeld ble den veldig dårlig.

– Det første som dør i krig er sannheten. Hvordan finner du den?
– Ved å være tilstede og etterprøve hva folk sier. I noen konflikter blir jeg sendt for å dekke kun den ene siden. Da føler ofte folk at jeg har valgt side, men det har jeg ikke. Et annet forhold er når en konflikt ikke er balansert, og så skal den dekkes balansert. I fjor døde hundre ganger flere palestinere enn israelere – de fleste sivile. Jeg vet ikke hvordan vi skal klare å balansere det?

– Du formidler bare sorg. Når laget du sist en gladreportasje?
– Jeg har vel laget noen glade, tror jeg. Men når det kommer en sak som er morsom, er det tryggere å gi den til noen andre i redaksjonen. Ha, ha, ha. Jo, den gladeste saken jeg har laget var fra et galehus i Jerusalem. Mange får nemlig dette Jerusalem-syndromet. De kommer til Bethlehem, og blir overveldet av alt dette religiøse og tror at de er Jesus eller døperen Johannes og går rundt i laken. De fleste blir heldigvis friske.

– Du sitter som medlem i Pressens sikkerhetsutvalg som har til formål å bedre sikkerheten for journalister i krigssoner.
– Ja. Utvalget ble opprettet etter angrepet på Serena hotell i Kabul. Det var viktig for oss alle, journalister, redaktører og myndighetene, at vi gikk inn i problemstillingene sammen. Hovedtema var ansvarsforhold rundt statsrådturer i farlige områder. 

– Er det noen saker du ikke fikk som du skulle ønske du hadde fått?
– Etter å ha vært to måneder i Irak i 2003 dro jeg hjem. Fem dager etterpå var krigen slutt. Det at vi ikke var der, var en katastrofe. Så hadde det vært veldig morsomt å få dekket et amerikansk valg en gang.

– Når du kommer hjem fra en krigsreportasje, hva er første du gjør?
– Tar en svært feit Havannasigar og to glass vin. Det er en slags feiring at jeg overlevde dette også. Så liker jeg å være ensom. Jeg trives med meg selv. De gangene jeg reiser uten fotograf er jeg også mye alene. Fra klokken fem om ettermiddagen frem til midnatt er det bare meg. I Tel Aviv har jeg funnet min faste restaurant hvor jeg sitter og leser. De skrur opp lyset når jeg kommer, og så lager de biffen akkurat sånn som jeg liker den. Det å bli gjenkjent og ønsket velkommen tilbake er veldig, veldig viktig for alle, tror jeg. Jeg har vært borte mer enn 2500 døgn for TV2, da er det helt vesentlig å finne steder hvor du føler deg hjemme. Vet du, de gangene jeg virkelig føler på ensomheten, er når jeg sitter alene på en restaurant i Oslo og føler at alle ser og synes synd på meg. 

– Så du sitter ikke hjemme og gråter over det du har opplevd?
– Nei, aldri. Jeg gråter over så syke ting som jeg ikke kan fortelle om.

– ???
– Har du sett ekstrem oppussig på TV? Den siste scenen kan jeg for eksempel ikke se på. Da begynner jeg å grine. Ja, det er helt feil ting. Alt som er klissete klarer jeg ikke. Ellers er det tårefritt.

– Skylder du noen å si unnskyld?
– Ja, mange.

– Når sa du unnskyld sist?
– Jeg er ikke så flink til det. Jeg husker faktisk ikke siste gang jeg sa det. 

– Du var rasende på Adresseavisen den gang de trykket Mohammed-tegningene. Er du fortsatt imot ytringsfrihet?
– Jeg er imot misbruk av ytringsfriheten. Når man velger å provosere, bør man ha tenkt nøye gjennom om man synes det er verdt konsekvensene det kan få. Det føler jeg ikke Adresseavisen gjorde. De visste at mange liv gikk tapt i forrige karikaturstrid to år tidligere. Hva var poenget med å gjenta handlingen? Det var vel ikke en muslim som da ikke hadde fått med seg at i Vesten kan vi tegne Muhammed når det passer oss – naken, eller som gris eller hund. Det betyr jo ikke at vi trenger å drive med det. Å ha rett til å ytre seg betyr ikke at man på død og liv er nødt til å gjøre det.

– Hva har du mistet på veien?
– Familien min. Det mest traumatiske for meg har vært når privatlivet ikke funker. Vi snakker om at krig er ille, men en skilsmisse er ti ganger verre. Da trenger du i hvert fall en psykolog. Gjennom hele min jobbkarriere har jeg alltid måtte slippe det jeg har i hendene, der og da for å dra til et sted. Kanskje er jeg borte en måned. Kanskje to. Ingen vet heller om jeg kommer hjem levende, så det å planlegge noe med meg er umulig. I tillegg må man sitte og være redd. Klart det er for mye å kreve av sin familie. Så skulle jeg angre på noe, er det at jeg ikke prioriterte familien. Virkelig. Min beste venn i dag er eksen. Først fire år etter bruddet skjønte jeg hva jeg slapp, og at jeg hadde prioritert helt feil. Jeg ville ha det ugjort. Har likevel forsont meg med at det toget er gått. 

– Fikk din mor og far familielivet til å fungere?
– De har vært skilt så lenge jeg har levd. Siste gang de så hverandre var på 60-tallet, men til neste vår skal datteren min konfirmeres, så da treffer de hverandre igjen. Tenk deg det. Jeg har en halvbror, men jeg er vokst opp alene.

– Når er du lykkelig?
– Hver gang jeg er sammen med datteren min, og når jeg har en bra reise og har sendt hjem gode saker. Og når jeg mestrer umulige oppgaver.

– Hvilke drømmer har enda ikke gått i oppfyllelse for deg?
– Det å ha en familie. Jobbmessig har jeg fått til alt, men privat har jeg ikke lykkes.

– Hva har vært det mest avgjørende øyeblikk i ditt liv?
– Jo det kan jeg fortelle deg, som ung ble jeg ditchet av jente som skulle reise til USA for å studere. Hun ombestemte seg, og da var hevnen min å ta hennes plan. Så jeg reiste over og tok statsvitenskap. Bruddet fikk faktisk sparket meg i gang. 

– Hva vet du i dag som du skulle ønske du visste da du var femten?
– Som ikke er seksuelt betinget? Ha, ha, ha. Nei, livet må få komme når det kommer.

– Hvordan vil du dø?
– Jeg vil legge meg i en alder av noen og nitti år, og ikke våkne neste morgen. Jeg vet også hvordan jeg ikke vil dø. Frykten for å bli tatt til fange er jo til stede, og at jeg bare ender der etter lang tid. Tidligere reiste vi mye rundt i Irak etter at krigen var slutt, men da de begynte å kappe hodet av folk ble det langt mer komplisert.

– Hvor er det mørkeste stedet du har våknet?
– Å våkne opp i byen Tyr i Sør-Libanon den gangen israelerne stormet byen var ganske spesielt. Når du hører det løper soldater rundt huset og skyter og du vet at tar du ett feilsteg går alt galt, da blir du livredd. Livredd for alt som kan skje. Den dødsangsten du da har gjør at du forstår hvor verdifullt et liv er.

– Ble livet som forventet?
– Jeg hadde ikke forstilt meg noe av dette. Vet du hva som er verst med denne jobben. Det å være redd. Det kommer et tidspunkt, som kan vare et par minutter noen sekunder eller timer, hvor du er redd. Hvor du føler en dødsangst. Du vet at noen vil prøve eller prøver å ta livet av deg. Det er det tyngste å oppleve. Alt annet kan du på en måte bearbeide, men det der kommer du ikke vekk fra. Det vanvittige stresset du føler akkurat da kan ikke forklares. Og det er ingen vei ut, om du da ikke slutter å bry deg om ditt eget liv.

– Hva er du takknemlig for i dag?
– At ingen prøver å ta fra meg jobben min.

– Hvordan har alle disse krigene preget deg som menneske?
– Stressmomentet med å være redd er sterkt. Du kan ikke løpe fra din egen redsel. Den forfølger deg, selv om den er forbigående.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo oktober 2010.