Krig er narkohandelens bensin

Mer krig i verden øker den illegale omsetningen av narkotika, og beriker mafiaene. I Sør-Amerika er det mafia som styrer fengslene. Møt tidligere narkojeger Øyvind Olsen, som opplevde at sønnen ble tatt for smugling av kokain i Ecuador.

Øyvind Olsen startet karrieren med å rulle opp de første, store heroinsakene i Norge.

Vi møter den pensjonerte politietterforskeren på =Kaffe i Akersgata. Til daglig bor han på hemmelige adresser i Beirut og Frankrike. Han er i Oslo for å lansere boka «En narkojegers bekjennelser», som han har skrevet sammen med Arild Molstad.

– Heroinbølgen skulle ikke komme til Norge, forteller han.

– Både politikere og politi mente at dette skulle vi unngå. Men det ligger så mye penger i narkotikatrafikk at det er uunngåelig. Uansett hvilke hindre smuglerne møter, kan de betale seg forbi dem.

Senere fant Olsen og hans kolleger ut at mektige, internasjonale banker er involvert i illegal handel med både narkotika og våpen. Pengetransportene kan være sikret gjennom kriminelle banksystemer. Den som prøver å avsløre trafikken, lever livsfarlig. Olsen er blant annet blitt truet med automatrifle i sitt eget hjem.

Det mest dramatiske han har opplevd, var likevel noe annet.

– Det verste var da jeg fikk en epost om at sønnen min var tatt for forsøk på å smugle to kilo ren kokain.

Familien bodde både i Pakistan og England under barnas oppvekst. Pappa var mye borte. Som voksen slo sønnen seg ned i Mali i Afrika.

– Han reiste dit for å jobbe. Han fikk seg leilighet og dame. Han brukte mer penger enn han tjente. Dårlige venner kom med forslag til hvordan problemet kunne løses. Smuglingen handlet bare om at han trengte penger.

Sønnen, John André, ble tatt i Ecuador. Han innrømmet at han var skyldig. Dermed fikk faren god kjenskap til fengselsvesenet i det søramerikanske landet.

– Det er et av de verste stedene du kan oppholde deg i fengsel. Mafiaen styrer hele fengselet etter sine egne regler. De selger beskyttelse, mat, våpen og narkotika.

Olsen hadde ikke noe valg: Skulle sønnen overleve, måtte han bestikke fengselsmafiaen.

– Jeg mente at sønnen min skulle ta sin straff. Det jeg kunne hjelpe ham med, var å få levelige soningsforhold. Han ble spart for det helvetet de fattigste i fengselet måtte gjennom. De kunne sitte 50-60 personer på ett rom, uten toaletter.

John André ble beskyttet av mafiabossen Pedro, mot at han fikk 200 dollar i måneden. De to ble gode venner under øktene på treningsrommet. Pedro sonet en livstidsdom for flere drap. Han hadde et par hundre fanger under sin kommando.

– Jeg ga John André råd om hvordan han skulle opptre overfor mafiaen. Det fungerte godt. Og hvis han rørte narkotika i fengselet, var det slutt på pengestrømmen fra meg, forteller Øyvind Olsen.

I Norge kan det være vanskelig å begripe hvordan narkotika kommer inn i fengsler. I Sør-Amerika er det lett å forstå. Når Øyvind Olsen besøkte sønnen, så han fangevoktere levere en femkilos plastpose med hvitt pulver. Inne på en celle satt fire-fem personer som veide og pakket kokain i brukerdoser. Utenfor celledøra satt noen av Pedros livvakter og passet på.

I boka forteller Olsen at narkotika til og med kan bli produsert innenfor søramerikanske fengselsmurer.

Det tok tre og et halvt år før sønnen fikk en dom. Han ble dømt til ti år, men slapp ut etter totalt fem år i fengsel. Utlendinger kunne slippe ut etter halv tid hvis de oppførte seg bra. John André fikk seg både utdanning, jobb og samboer etter løslatelsen.

Faren hans har også besøkt afrikanske og asiatiske fengsler, i forbindelse med jobben. Der var det mindre organisert kriminalitet. Klimaet er mye hardere i søramerikanske fengsler, sier han.

– De ulike mafiagruppene skyr ingenting. I Sør-Amerika tror jeg dette er et endeløst problem. Mafiaen driver like organisert som en svær bedrift. De største narkokartellene har en profitt som overgår fortjenesten til flere av verdens største selskaper.

I boka skriver Olsen litt om bakgrunnen for verdens narkotikatrafikk. I 1970- og 1980-årene samarbeidet CIA med Panamas diktator Manuel Noriega. Sammen organiserte de narkotikahandel og hvitvasking av penger i stor stil. Noriega tilrettela og organiserte flyreisene til Contras, de USA-støttede, reaksjonære opprørsgruppene i Nicaragua. Disse gruppene kjempet mot den venstreorienterte sandinist-juntaen.

Bølgen av såkalt crack (kjent som «kokain for fattigfolk») nådde California og USAs storbyer tidlig i 1980-årene. Dette var en direkte følge av «kokain for kuler»-handelen under Noriega-CIA-alliansen.

Amerikanske dollar, harde narkotiske stoffer, våpen og terrorisme henger sammen, sier Olsen. Under Vietnamkrigen fraktet Air America, kontrollert av CIA, enorme mengder opium og heroin til Indokina. Narkotikaen ble solgt for å finansiere den ulovlige bombingen av Laos under president Nixon.

– For å bli gjenvalgt som president måtte Nixon trekke USA ut av Vietnam. Men han måtte gå ut som om han hadde vunnet krigen. Dermed ble det planlagt en hemmelig bombing av veiene som våpen ble fraktet på. «Undercover bombings» skulle stoppe våpentransportene inn til kommunistene i Røde Khmer. Narkotika ble solgt for å finansiere den ulovlige bombingen, forteller Olsen.

Mens han bodde i Pakistan på 1980-tallet, var nabolandet Afghanistan i krig med Sovjetunionen. Olsen kom over transport av heroin på vei til kysten i Pakistan.

– Det var hundrevis av kilo. Trafikken foregikk med forsvarets transportbyrå. Forsvarets offiserer var involvert. De kom opp fra Karachi med amerikanske våpen, som de leverte til mujahedin. Denne motstandsgruppen kjempet mot den sovjetiske invasjonen. Våpnene ble betalt for med heroin. I løpet av de ti årene krigen varte, økte heroinforbruket i USA med femti prosent.

– Kan vi si at jo mer krig det er i verden, jo mer narkotika kommer i omløp?

– Ja, det virker sånn. I 1999 var jeg i Afghanistan. Da var nesten hele landet styrt av Taliban. Lederen Mullah Omar ga ordre om at opiumsdyrkingen i landet skulle opphøre. Over de neste par årene ble dyrkingen redusert til 2000 hektar. Så kom terroren mot tvillingtårnene i USA. Amerikanerne kom til Afghanistan for å bombe vekk Taliban. Da trengte Taliban penger til krigsmaskineriet sitt. I slutten av 2001 var opiumsdyrkingen oppe i 350 000 hektar. Når det er ustabilitet, øker produksjonen.

Da Olsen jobbet i Pakistan, skaffet han informasjon som førte til mer enn halvparten av alle heroinbeslag i Norge i en toårsperiode. Ved større beslag var resultatet merkbart på gata i Oslo. Da ble det vanskelig for brukerne å få kjøpt heroin. Med andre ord ble de svært syke. Det var ikke politiet så opptatt av den gangen.

– På 80-tallet var de narkomane nesten jaget vilt. De ble ikke behandlet slik man etter hvert fant ut at de burde behandles. Selv hadde jeg sympati med dem. Ofte så jeg gjennom fingrene med små kvanta av stoff. Spesielt når det gjaldt folk som ikke var registrert hos politiet fra før. Jeg visste hva de risikerte hvis de ble ført inn i alle registre. Framtidsmulighetene deres ble ødelagt, og faren for å fortsette med hardere stoffer økte. Da var det bedre å prøve å snakke dem til rette.

I dag ser Olsen på rusavhengighet som en sykdom. Han mener ofrene bør få samme behandling som andre pasienter i helsevesenet.

– Å gi dem bøter de ikke har sjanse til å betale, det er ren harselering. De blir arrestert og kommer ut på gata igjen til den samme runddansen. Jeg mener vi skal slutte å kriminalisere brukerne på dette nivået.

Finner vi formelen for nedkriminalisering av personlig forbruk av lettere narkotiske stoffer, er vi kommet et stykke på vei. Det skriver Olsen i boka. Det betyr ikke at han vil gjøre salg av stoffene lovlig.

– Nå snakkes det mye om å avkriminalisere mildere narkotiske stoffer. Jeg tror ikke det er løsningen. I Norge er det mye blandingsmiljøer, hvor det brukes ulike stoffer. I Holland har de greid å skille hasjmiljøene mye bedre fra sterkere stoffer.

– Skyldes ikke det at brukerdoser med hasj i praksis har vært lovlig der lenge?

– Det er ikke bevist at frigjøring av hasj er en god løsning. Da skal du kontrollere at stoffet har god kvalitet, og det skal betales skatt. I noen amerikanske stater gis det lisens for å dyrke og selge hasj legalt. De som ikke får tillatelse, dyrker ulovlig og selger til de samme butikkene. Da kan de selge store mengder uten å betale skatt, og kvaliteten er uviss. Så lenge det er penger inne i bildet vil dette være et problem. Jeg tror det fører til flere hasjbrukere. Og jeg tror ikke det er bra å røyke for mye hasj, for lenge. Alkohol ville nok også vært forbudt hvis vi hadde hatt dagens kunnskap da avgjørelsen ble tatt.

Olsen påpeker at Norge er et høykostland. Det er attraktivt for dem som selger narkotika illegalt. Men vi slipper i hvert fall å bli styrt av en president som doper oss ned.

– På flere kontinenter finnes det gale presidenter som doper befolkningen for å holde kontroll på den. Soldater dopes ned for å bli i stand til å drepe folk uten skrupler. Charles Taylor i Liberia var et skrekkeksempel på en slik president. Jeg traff ham en gang. Vi spilte med diamanter på bordet hans. Da virket han ganske normal, men jeg skjønte at han var en stor løgner. I 2012 ble han dømt til 50 års fengsel for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Det er vanskelig å avslutte intervjuet med Olsen. Han har opplevd så mye dramatisk at selv ikke en bok kan romme alt. Nå planlegger han en bok til.

Han er også mannen som presenterte Gjermund Cappelen for politimannen Eirik Jensen. Han har vært både lærer og sjef for Jensen, som i fjor høst ble dømt til 21 års fengsel i Oslo tingrett for narkotikalovbrudd og grov korrupsjon i polititjenesten. Saken er anket.

– Jeg underviste Jensen i undercovervirksomhet. Han var en av mine beste elever. Gjermund Cappelen var min informatør, som jeg overlot til Jensen. De to utviklet etterpå sitt forhold over år. Jeg tror fortsatt ikke at Jensen er skyldig i det han er tiltalt for. Det har mange årsaker. I ankesaken må det belyses mye mer hvordan politiet jobber med informatører på dette nivået. Politiet gjør hva de kan for å beskytte kildene sine.

Olsen gjør også hva han kan for å beskytte seg selv. Han har fortsatt drapstrusler hengende over seg. De går i arv i det kriminelle miljøet.

– Jeg flytter nok ikke hjem til Norge før jeg havner på Vestre Gravlund. Jeg må ta forholdsregler. Men jeg sover godt om natta, avslutter han.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2018.