Klar for å sette inn støtet

Alto Braveboys joviale sjargong er godt kjent for det store nettverket hans i Gamle Oslo, og sammen har de skapt et unikt aktivitetstilbud for unge. Nå må ungdommen reddes fra fatale følger av korona-nedstenging, mener han.

Tekst: Kari Bu
Foto: Leikny Havik Skjærseth

– Hva er greia med sånn portrettintervju, og hvorfor i all verden er dere her? spør Alto Braveboy.

Han møter oss i Oslogata, etter å ha blitt overtalt til et intervju han egentlig ville trekke seg fra. Hjertebarnet hans, Gamlebyen sport og fritid (GSF), startet med en skatepark for ungdom for over 20 år siden. Siden den gang har tilbudet vokst seg så stort at vi trenger profesjonell hjelp til en omvisning. Alto tar oss først med inn i forretningslokalet Club Ø. Her er det LP-plater, klær, kunstutstilling og T-skjorter med «subtile hverdagsmeldinger», som han kaller det.

– Dette er et sted hvor GSF møter lokalsamfunnet. Ungdommene skal drive det som en bruktbutikk. Jeg er nervøs for at samholdet ikke kommer fram i intervjuet. Det interessante er hva vi har fått til, og at det er et beboer­initiativ. Det blir litt fånyttes når ett surrehue skal stå og kakle. Særlig hvis man skal kakle om seg selv. Nylig var jeg med på en podkast som var skikkelig krise.

Han framstår som snytt ut av starten på 1980-tallet, en god gammeldags aktivist. I dag er politikerne «jævlig mye mer brutale» enn den gang, mener han.

– Mekanismene som brukes for å holde oss under kontroll, virker mye mer utstuderte nå. Men du kan ta et skritt tilbake fra virkeligheten du blir presentert for av politikere og media. Holder du fokus på lokalsamfunnet, kan du bidra til endringer folk rundt deg ønsker. Da kan maktesløsheten bekjempes. 

På rommet med EDB

Til ikke å ville intervjues, har Alto veldig mye på hjertet. Han synes det norske samfunnet går i feil retning.

– Skattebetalerne må betale lunsjen til ti laksemilliardærer som kommer ned og diskuterer med min regjering. Mens psykiatri, helse og omsorg, unge og eldre har en saksgang helt ute av konseptene. Det er metervis med A4-ark som skal gjennom årevis med saksbehandling, og så ender det med kutt. Hele befolkningen skjønner at det er nå vi burde steppe opp. Det er nå vi har hatt en nedstenging hvor ungdom ikke kunne annet enn å sette seg på rommet med EDB-utstyr.

Han har kontakter overalt, også på Folkehelseinstituttet. De var imot den siste korona-nedstengingen, forteller han, og mener de ble kneblet av politikerne.

– Et ungt sinn skal møte andre og sosialisere seg i en kritisk periode. De skal leve og feile. Det ble lagt et umenneskelig press på disse unge rebelske sjelene, hvor de bare skulle føye seg totalt for storsamfunnet. Vennene mine innen barnepsykiatri merker det godt. Spisevegring er helt ute av kontroll. Snille piker og flinke gutter gjør som samfunnet forventer, og så blir matinntaket det eneste de kan styre. De har hatt en to år lang vinter. Om vi mangler ressurser til å ta imot epidemien som jeg og mange rundt meg forutså, da går det til helvete!

Jovial sjargong

Etternavnet hans stammer fra nordamerikanske urfolk og slekta fra Sør-Amerika. Han er oppvokst i Oslo, har «vanka litt overalt» og drevet med både rockeband, skating og graffiti. At Norges største bank skulle bli en nær samarbeidspartner, var ikke opplagt.

– DNB har vært med oss hele veien. Én person i sparebankstiftelsen er veldig pådriver i Gamle Oslo. Hun har sørga for midler til de obskure, voldsomme planene våre.

Han innrømmer at han har et mye bedre forhold til det private næringslivet enn til kommunen, og det synes han er skummelt.

– Det er litt sånn amerikansk modell, og dit vil vi ikke. Men vil du ha med kommunen, må du ha akademiaen på plass. Foreninger, institusjoner og større kulturorganisasjoner har gjerne tre ansatte bare til å skrive søknader. De har utdanna seg og har søknadsspråket inne. Resten av oss er prisgitt en mer jovial sjargong og kontakter som ser gjennom mangelen på fremmedord. Vår kvinne i Sparebankstiftelsen DNB ser innsatsviljen og visjonene bak. Vi er flinkest til å gjennomføre prosjekter. Markedsføring og EDB, der går det treigere. Jeg er fryktelig dårlig på sånne ting man liksom skal være flink på.

Han føler seg ikke like modig som etternavnet sitt, men har lært seg å se bort fra den hardeste autoritetsangsten. Det hjelper om man skal få noe i gang.

– Det er behov som ikke møtes, som vi kan gjøre noe med med enkle midler. I Gamlebyen har ikke folk hatt så jævlig mye, men de har hatt samhold. Du skal ikke kimse av det, det gjør det lettere å flytte på ting og gjøre noe med sin egen hverdag.

600 kubikk med dritt

Da han kom til bydelen på 1990-tallet, ble han tatt imot på en måte han aldri hadde opplevd før i Norge.

– Jeg ble kjent med gamle koner og sjømenn. Det var stor takhøyde og ingen forhåndsdømming. Hvordan du så ut, spilte ingen rolle, det var mennesket bak som var interessant. Den stemninga er noe vi har prøvd å ivareta.

Vi går opp til St. Halvards gate, til området som pleide å være en søppelfylling. Her var det bilvrak, sprøyte­spisser, stinkende matavfall og skadedyr fram til slutten av 1990-tallet.

– Vi satt og så på et fantastisk område uten å skjønne mulighetene. Det måtte noen kids til for å vise oss det. De prøvde å lage en skaterampe oppi all søpla. Da spadde vi ut 600 kubikk med dritt.

I dag er det mye mer enn en skaterampe her. Barna har fått «Byen i skyen» – arkitekttegnede lekehus på påler, med store klatremuligheter – som for tiden får nye malingsstrøk på dugnad.  Noen meter unna ligger skateanlegget. Alto drev selv med skating før det ble ulovlig i Norge i 1978. Elleve år senere ble det lov igjen, og fortsatt er det populært blant unge.

– Mange finner sin plass i skatemiljøet. Den plassen er ikke så vanskelig å finne. Det er ett av de mest genuine, ivaretagende, lojale og lite dømmende ungdomsmiljøene jeg har vært borti, også for jenter. Nå har vi skateskole. Alle mulige folk kommer og prøver det ut når de bare får sjansen.

Hard gentrifisering

Akkurat nå er to unggutter ute og skater på den delen av anlegget som ligger under tak. Det fungerer også som publikumsplass for kulturscenen i enden. I 1999 var det mye lettere for beboerne selv å forme omgivelsene slik de ville ha dem, sier Alto.

– Det vi satte i gang er ikke mulig lenger. Nå har spillet mellom næringslivet og politikerne satt en agenda for indre Oslo. Fins det kommunale og statlige tomter og hus, er de untouchable. Det er ikke noe som heter langtidskontrakter lenger. Du kan ikke skape små, autonome tiltak. Da blir det veldig trøkk på oss som har anlegg vi fikk gjennom da det var mulig. Tenk om nærmiljøene kunne bestemme over brakkområder. Det ville snudd den harde gentrifiseringa vi ser nå. Sånn det ser ut nå, vil ingen av oss kunne drømme om at barna våre kan etablere seg i indre Oslo. Boligprisene presser dem ut av byen.

Selv har Alto to barn som begynner å bli voksne. Siden de ble født, har Gamle Oslo fått en helt ny delbydel: Bjørvika, best kjent for de høye Barcode-byggene.

– Bjørvika er tipp topp, men den må rives og få en ny arkitekt. Når vi bygger foran fjorden, kan vi ta til oss noen enkle prinsipper. Vi skal ned i antall etasjer, og vi går for organiske, levende hus, gjerne lav trebebyggelse. Vi kan ikke ha kontorer i ni etasjer foran stranda, og vi må ikke selge ut gateplan til store kjeder. Nå skal det sies at biblioteket har fått en helt annen status i befolkningen. Det er faktisk noe i Bjørvika som ungdommen kan bruke og sette pris på. Resten må ned.

Ungdom pusser opp

Så hva kan kommunen gjøre for å hjelpe lokale ildsjeler? Det har Alto mange tanker om.

– De må forenkle disse prosessene litt. Se viktigheten av at beboerne har ønsker og tanker om sin egen hverdag. Så må de gi fra seg reelle områder. Gudene skal vite at tiden for preventive tiltak og investering i folk, den er nå. Men det virker som om forebygging blir sett på som bortkasta ressurser. Vi skyver det foran oss, og så får vi det tilbake så jævlig, med henrettelser på åpen gate, ungdomspsykiatri, en befolkning som føler seg maktesløse i hverdagen.

Personlig engasjement og tilknytning er nøkkelen, mener han. I Gamlebyen sport og fritid har folk eierskap og stolthet. Ungdommen bidrar for eksempel ved å pusse opp. Prosjektet «Gamlebyen sosiale fabrikk» skal romme en kafé hvor ungdommen blir nødt til å møte både eldre og yngre.

– Her blir det en praktisk-pedagogisk tilnærming hvor de som har falt ut av skolen kan drive kafeen. Jeg tror vi må sette inn støtet nå. Kommunen gir prosjekter for ungdom en levetid på ett til fem år. Idet noe har fått begynne å gro, rives det ned og gjøres om til bygg for kommersiell drift. Vi må bort fra sånn kommunal greenwash, hvor byråkrater vil tikke av noen bokser. Vi i GSF ønsker ikke å bevise noe for andre enn oss selv, vi skal ikke opp noen lønnstrinn. Dermed er jobben jævlig enkel: Vi gjør som folk her har behov for. Det setter oss i en helt annen posisjon enn fåfengte områdeløft og byromstiltak.

Gamlebyen Sport og Fritid er som en tidsreise tilbake til den gang lokalmiljøer kunne bestemme over eget nærområde. Selv møtelokalet oser av «hjemmelagde», kreative detaljer. Det er lett å føle at man kan være seg selv, og Alto Braveboy ser potensialet i ungdom som selv har mistet det av syne.

Dødsfelle

Som eksempel på fåfengt tiltak trekker Alto fram en annen skatepark i samme del av byen.

– Har du sett hvordan skateparken så ut nede ved Havnelageret da det var ferdig der og operaen skulle opp? Det var en dødsfelle, der skatere ikke ble involvert i prosessen. Anlegget måtte rives etter at de to første tannsettene hadde gått. Det kunne vært en idé å la brukerne delta i planleggingen. Ingen andre kan lage en skatepark, det er bygd på tiår med erfaring fra skatere. Vi må ha kontroll på våre egne møteplasser. Vi kan ikke overlate det til amatører.

Vi har fått selskap av en nabo, som er hjertens enig i Altos betraktninger om amatører. De to deler også misnøyen med innleide konsulenter som leder beboermøter i områder de mangler tilknytning til.

– Det kommer noen fra Stavanger og sitter her og snakker om Middelalderparken. Så sitter du ved et bord med fem mann og skal tegne forslag som aldri blir noe av. Jeg har enda ikke kommet til bunns i hvor mye kommunen betaler sånne konsulentfirmaer for å ha beboerstyrte meningsytringer. Det er veldig mange prosesser som skal gjennomføres for å tilfredsstille noe kommunalt byråkrati.

Praktisk læring

Alto låser oss inn i undergrunnen under Dyvekes bro. Her er det øvingslokale og «backstage» til kulturscenen, med bandnavn i tusj på veggen. Han tar oss med ut på scenen, hvor det blir dansekonkurranser og teater til høsten. Tidligere har det vært store konserter her. Alto anslår at det er plass til 600–800 publikummere.

– Det blir stemning nedi pitten her, kan du si. Her er det all grunn til å ta ut hårstrikken og la det stå til.

Et stort mål for GSF er å bidra med mer praksis, nysgjerrighet og spenning for lokale skoleelever. Jordal skole har vist interesse for samarbeid. Alto synes det er synd at praktiske og kreative skolefag knapt fins lenger.

– Alle snakker om at Finland topper PISA-testene, og de driver jo med mye praktisk læring. Det er noe vi trenger nå som vi skal ha kontroll på kjøttetinga og reparere ting. Jeg husker at det var digg med matopplegget på skolen, og sløyd slår alltid an.

Tidligere var det ikke så vanlig at unge bare ble hjemme fra skolen, sier han. Nå gjelder det mange flere. Særlig gutter som før var aktive faller fra etter korona-nedstengingen. Alto mener fortsatt at de er sultne på aktiviteter, og det vil han gi dem.

– Vi har grafiske workshops, litt tegning og graffiti, og du kan lage egne skateboard. Med Gamlebyen sosiale fabrikk vil vi gå mye lenger med kreative tiltak.

Forbudte sprell

Alto forteller at de har sett mange ungdommer skifte interesse til noe mer konstruktivt.

– Vi har sett folk bli tryggere på seg selv og kutte ut dopbruk. Da blir vi litt tårevåte. Ikke grining, men sånn fuktig i øyekroken, om du skjønner. Vi vil ikke straffe ungdom for å ruse seg, vi vil hindre at de sklir ut. Det fins mange eksempler der straff har virka mot sin hensikt og bare skapt bitterhet.

Alto innrømmer at han var med på en del sprell i yngre dager, for eksempel med sprayboks på forbudte steder.

– Jeg har vært en del av de miljøene jeg står her og dealer med. Det gjør det litt lettere å navigere.

Her må vi forte oss å skrive at han ikke har vært alene om å deale med den lokale ungdommen. Gamlebyen sport og fritid har en kjerne på noen og tjue frivillige. Noen er praktiske, andre mer visjonære. De kan sitte på puben sammen om kvelden og finne fram spaden dagen etter.

Telefonen til Alto har ringt med jevne mellomrom under hele intervjuet. Det er tydelig at han har viktigere ting å ta seg av enn å fortsette samtalen med oss.

– Jeg har fått kakla litt nå. Er det noe som er et intervju verdig, trur du?

[FAKTA]

Alto Braveboy

Født i 1967 i København, oppvokst i Oslo.

Initiativtaker til den ideelle organisasjonen Gamlebyen sport og fritid (GSF) i 1999.

I 2000 åpnet GSFs første aktivitetspark etter dugnadsinnsats.

Braveboy og GSF fikk Tippenprisen 2021 og Bylivsprisen 2022.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo nr. 6/2023.