Kim har vært den ene for mange

Kim Anne Hiorth kaller barna som klarer seg etter en vanskelig oppvekst for asfaltliljer. Den pensjonerte politikvinnen har bidratt til blomstring hos alt fra tøffe motorsykkelgutter til jenter som skulle tvangsgiftes.

Tekst: Kari Bu

Foto: Leikny Havik Skjærseth

Mitt sterkeste våpen er munnen, sier Kim Anne Hiorth, og det merker vi så snart vi kommer inn på det romslige kjøkkenet hennes. Det er noe amerikansk ved kvinnen med det store, blonde håret, som til daglig bare kalles Kim.

Hun framsnakker både seg selv og andre i høyt tempo. Som politi brøytet hun seg inn i livet til de som trengte henne mest, noe hun skriver om i boka «Politihjertet».

Få uker etter lanseringen i vinter, var tv-rettighetene solgt. Det er nesten rart hun ikke ble landskjent for lenge siden, men det fins en grunn til at media ikke har rent ned døra hennes i Asker før nå.

– I 30 år jobbet jeg med blant annet organisert kriminalitet og levde på hemmelig adresse. Helt fra jeg var tolv ville jeg bli politi, fordi jeg skulle fange tyver. Så oppdaget jeg andre utfordringer i samfunnet som måtte tas tak i.

På 1990-tallet raste MC-krigen i Europa. I 1997 tok en bombe rettet mot hovedkvarteret til motorsykkelklubben Bandidos i Drammen livet av en tilfeldig kvinne. Kim hadde lappen for tung motorsykkel og var en eneste kvinne i MC-gruppa på etterretningsseksjonen i Oslo. Når hun kom kjørende på en lånt Harley Davidson, pleide hun å gå bort til den i motorsykkelgjengen som så skumlest ut. 

– Jeg tenkte at de tøffeste sikkert var sårbare på innsida. Én gang skulle jeg avhøre en kjent kriminell som nektet å fortelle annet enn fødselsdatoen sin og det han var nødt til å si. Det gikk opp for meg at han hadde bursdag, så jeg reiste meg og sang «Happy birthday to you». Da begynte han å hylgrine.

Trodde hun skulle dø

Det viste seg at mannen var oppvokst hos bestemoren, da foreldrene var alkoholikere. Bestemoren døde på tiårsdagen hans, og hun var den siste som sang for ham. Livet ble vanskelig, og han avgjorde at ingen skulle få synge for ham igjen. En vikarlærer som kom i skade for å gjøre det, fikk juling. Det fikk ikke Kim.

– Han ba meg la være å fortelle de andre gutta at han satt der og peip som en skolejente. Etterpå ble vi gode venner. Jeg har besøkt ham i alle fengsler han har sittet i på hele Østlandet. Han leser ikke selv, men ville ha boka mi.

I løpet av karrieren har hun blitt løpt etter med balltre, øks, saks og kniv, men bare én gang var hun sikker på at hun skulle dø. Hun satt på politistasjonen bak skuddsikkert glass, mens folk sto i kø for å levere anmeldelser på papir. En mann oppførte seg rart, tok en hel bunke med ark som han krøllet sammen og kastet rundt.

– Jeg gikk bort til ham og ba ham pent om å gå ut. Da trakk han fram en revolver og pekte den mot meg. Jeg begynte å slåss med ham. Han rakk å trekke av to ganger før jeg fikk slått revolveren ut av hånda hans. Hadde han gjort det flere ganger, så hadde jeg fått en av de tre kulene som lå i kammeret.

Da dette skjedde i 1993, var det ingen spesiell oppfølging av dem som ble rammet av «skarpe hendelser», som det het i politiet. Kim fikk beskjed om å gå hjem tidlig og få seg en god natts søvn. Hun sov ikke, men hun ble heller ikke traumatisert. I dag ville hun blitt tatt ut av tjenesten en stund og sendt til psykolog.

Ble reservemor

I starten av karrieren jobbet hun i ordensavdelingen og møtte mange med rusproblemer. På strøket i Oslo likte hun å gå ut av bilen, ikke bare rulle ned vinduet for å snakke med de prostituerte. De fleste var lettkledde også om vinteren, for å tiltrekke seg kunder. De ble ofte syke, men de jobbet likevel.

– De fortalte meg om kunder som ville gjøre alt de ikke turte å gjøre med kona hjemme. Jeg kjørte utallige av damene til Natthjemmet, en redningshavn bare for kvinner, der de fikk en seng og slapp vanskelige spørsmål.

Kim ble godt kjent med en ung småbarnsmor, som hadde en datter på barnehjem. Moren fikk bare besøke henne om hun hadde med seg en nykter person. Kim stilte opp, og på seksårsdagen sin sa jenta:

«Du Kim, vil du være der for meg når jeg blir voksen?» Det ville Kim. På lanseringen av «Politihjertet» i vinter presenterte den nå voksne kvinnen seg som «asfaltliljen til Kim». Barn som klarer seg etter en hard oppvekst kalles ofte løvetannbarn, men

Kim synes de fortjener bedre enn å kalles opp etter ugress.

– Denne jenta ble flyttet mellom ulike fosterhjem og følte seg alltid uønsket. Hun har følt på mye skam og skyld. Etter å ha lest boka, innså hun omsider at det ikke var hennes skyld. Vi har hatt kontakt hele veien, og hun har et godt liv nå. Det nytter å være den ene som ser et menneske, og du må ikke være politi for å spille den rollen. Ingen kan forandre hele verden, men du verden så mye du kan forandre ved å bry deg litt.

Livredde for politiet

Før hun ble politi ante ikke Kim hvor dårlige kår barn kunne vokse opp under i Norge. Hun fant babyer som hadde gitt opp å gråte, som hun ikke fikk øyekontakt med. Det var barn som var tørste og sultne, mens foreldrene lå utslått av rus i nærheten.

– Som politi møter du mange i dyp krise. Vi er siste skanse når alt annet er prøvd. Ofte er det rusproblemer, psykiatri, fattigdom eller en blanding av alt. I miljøene jeg har jobbet i er det mange som ikke kan lese og skrive ordentlig. Kanskje hadde foreldrene lite skolegang. Barna får høre at ingen i vår familie har fått til noe, så hvorfor skal du klare det?

Under pågripelse av folk med en annen etnisitet, traff hun ofte kvinner i hjemmet som ikke kunne norsk. Ei av dem hadde bodd 38 år i Norge. Kim tenkte at noe måtte gjøres, og som vanlig tok hun ansvaret selv.

– I 2009 gikk jeg til sjefene på forebyggende avdeling og sa at jeg kun ville jobbe med minoritetskvinner. Siden jeg jobbet i Oslo indre øst, var det midt i smørøyet. Jeg fikk lov, men jeg måtte levere. Å levere på våpen, tjuvgods og narkotika er lett, for det kan måles. Hvordan skulle jeg levere på mennesker? Det ordner seg, tenkte jeg, for det er mottoet mitt.

Denne gangen tok det lang tid før det ordnet seg. Etter hvert skjønte Kim at mange fra land utenfor Europa er livredde for politiet. De er vant til voldelige og korrupte politifolk, og Kim var den siste de ville ha på besøk. Hun banket på døra til utallige moskeer, ikke bare de store og synlige, men mange som holdt til i en leilighet i en bygård.

– Det var alltid en mann som åpnet, og det tok fire måneder før noen slapp meg inn. Jeg prøvde å komme inn i moskeenes kvinnegrupper. Da jeg endelig klarte det, møtte jeg 80 kvinner som satt på et rødt, deilig teppe. Jeg fikk varm te og kikertsuppe, fortalte om meg selv og om demokrati og likestilling. En kvinne som hadde bodd over 30 år i Norge visste ikke at det var likestilling her. Hun var ikke blitt opplyst om det, hun handlet bare i butikker hvor de snakket hennes språk, og jobbet ikke.

Kim med sin gode samarbeidspartner Shabana Rehman. (Foto: privat)

Alle dører åpnet seg

Kim samarbeidet mye med Shabana Rehman, og ble både inspirert og oppmuntret av hennes innsats for minoritetskvinner. Selv lærte Kim seg arabisk, og ofte byttet hun arbeidstid fra dag til kveld og helg, når kvinnene var i moskeene.

– Noen trodde jeg kom fra barnevernet for å ta barna deres. Det tok tid å bygge tillit, men plutselig var alle dører åpne. Ryktet løp foran meg. Kvinnene kom til meg og fortalte om vold og voldtekter. De aller fleste hadde det bra, her snakker jeg om de som trengte hjelp.

Hun fikk reddet kvinner og barn fra voldelige menn, men problemene tok ikke slutt selv om mannen ble fengslet. Storfamilie og venner i Oslo kritiserte kvinnene for å ha tystet på mannen sin. Familiens ære lå på kvinnenes skuldre, og det var lite ærefullt å sitte i fengsel.

Mange måtte flytte til hemmelig adresse. En kvinne ringte Kim midt i julemiddagen, da hun ble truet av mannen som brøt besøksforbudet. Det var Kim hun stolte på, ikke hvem som helst hun kunne nå på nødnummeret. Etter hvert skjønte Kim at hun også måtte snakke med menn i moskeene.

– Jeg ble kjent med flere imamer og fikk holde innlegg på fredagsbønnen en del steder som egentlig var bare for menn. Jeg fortalte dem hvor viktig farskap er. Hvor lenge er det siden du tok ungen din på fanget, skrøt av barna dine eller lekte med dem? Det er aldri for sent å snu.

Bakgrunnen for at hun oppsøkte menn, var dramatisk: Hun traff unge gutter som løp rundt med kniv, og som betrodde henne at de var lei seg på grunn av en fraværende far.

– I mange kulturer er det kvinnenes oppgave å være tilstede for barna. Mange barn opplever at fedrene ikke er der. Det er ganske vanlig at mannen skiller seg og finner en yngre kone. Da får den eldste sønnen beskjed om å være mannen i huset og bestemme over moren, selv om han kanskje bare er tolv. Jeg fortalte mennene at det er lov å skille seg, men du skiller deg ikke fra barna dine, det kan bare ikke skje.

Klankultur i blokka

Kim har pågrepet gutter helt ned til ni år som bærer kniv. Å falle ut av skolen er det første røde flagget, sier hun. Vi må få alle gjennom skolen, ellers blir de lett bytte for eldre kriminelle.

– De eldre utnytter barna og snører dem inn i et nett. Plutselig skylder de penger. Mange mødre har kontaktet meg for å få hjelp når barna er med på ting de mangler oversikt over.

Rektorer på ungdomsskoler i Oslo begynte også å kontakte Kim når gutter manglet respekt for jenter og kvinnelige lærere. Én gang var de fire politifolk som samlet 9. og 10. klasse i et stort auditorium. Skolen slet med gutter som befølte jenter uten hodeplagg. Kvinnelige lærere ble behandlet på en måte som iblant gjorde at de måtte sykemelde seg. Da Kim sto foran forsamlingen av ungdom ga hun dem klar beskjed om å være stille, og fikk det raskt som hun ville. 

– Jeg fortalte blant annet om hvor heldige vi er som vokser opp i Norge, med gratis skolegang, fred og likestilling. Etterpå var det mange spørsmål. En jente kom løpende etter meg og sa: «Jeg må snakke med deg.» Jeg så frykten i øynene hennes, og ba om å få låne et klasserom hvor vi kunne være alene.

Jentas problem var noe helt annet enn en fraværende far. Faren var den store omsorgspersonen, etter at moren døde i en borgerkrig de hadde flyktet fra. Jenta, som Kim kaller Hiba, var flink på skolen og fikk mye frihet. Faren ønsket at de tre barna skulle bli så norske som mulig, men en nabo ønsket noe annet.

– Hiba kom fra et land styrt av klaner, og noen utøver dette seg imellom også i Norge. En dame i blokka kom fra en mye høyere klan i landet deres. Hun kom på døra til faren og fortalte om nevøen sin, som var handicappet. Han var over 30 år, og bare til bry for familien. Kvinnen forlangte at Hiba, som nå var 16, skulle gifte seg med nevøen. De skulle være gift i tre år, til han fikk opphold i Norge. Da ville den norske stat gi ham trygd, og så kunne de skille seg.

Forhindret mye tvang

Faren til Hiba var helt imot forslaget, men følte seg presset. Sa han nei, ville familien i hjemlandet bli frastjålet dyr eller utsatt for vold, truet nabokvinnen. Han visste om andre som hadde opplevd dette når de nektet å følge ordre.

Han så ingen annen utvei enn et arrangert ekteskap. Hiba trengte ikke å oppfylle sine ekteskapelige plikter, de måtte bare få mannen inn i Norge. Alt dette fortalte Hiba til Kim mens de satt i klasserommet.

– Jeg ble opprørt, og vi var to politibetjenter som ble med jenta hjem. Vi satt i stua da faren kom hjem fra jobb, og han ble forskrekket over å se oss i uniform. Han hadde aldri trodd at Hiba ville avsløre hemmeligheten, men han ville samarbeide, og vi fikk flyttet hele familien til ny adresse.

Politiet oppdaget at kvinnen som hadde truet faren hadde store problemer og trengte hjelp fra barnevernet. Hun fikk også en straffesak på seg. Hibas slektninger i hjemlandet slapp ubehageligheter, selv om det arrangerte ekteskapet aldri fant sted.

– Hiba gikk ut av skolen med toppkarakterer. I dag har hun fått jobben hun drømte om, på en utestasjon ved en ambassade i et land i verden. Da hun ringte meg og fortalte dette, sa hun: «Er det greit at jeg kaller deg mamma, for en sånn mamma har jeg alltid ønsket meg.»

Kim vet ikke alltid hvordan det har gått med dem hun har prøvd å hjelpe. Da hun satt og signerte bøker tidligere i år, kom en ung dame hun hadde vært hjemme hos bort til henne.

– Den gang skulle hun tvangsgiftes med fetteren fra hjemlandet. Faren hadde fått med seg masse slektninger som satt der da vi to politidamene kom på avtalt besøk. Jeg var streng og forklarte at du kan straffes for å gifte bort noen under tvang i Norge. Nå kunne den unge kvinnen fortelle at faren ikke hadde turt å gifte bort noen av døtrene sine ved tvang. Det hadde heller ikke skjedd med kusinene. De hadde fortalt alle de kjente at tvangsekteskap var forbudt i Norge, så politiet kunne komme og de ville få problemer hvis det skjedde.

Yngre gutter med kniv

Kim følger fortsatt opp mange av dem hun ble kjent med i jobben, også tre år etter at hun ble pensjonist. Som ansatt i politiet kunne hun gå av da hun var 57, en grense som i dag er endret til 65 år for yngre politifolk. Et spørsmål hun ofte får, er: Var det bedre før? Altså, var det mindre kriminalitet da hun begynte i politiet?

– Jeg tror ikke det var bedre før. På 1990-tallet var det mye gjengkriminalitet, bråkete demonstrasjoner og brennende bildekk. Noe som har endret seg, er at yngre gutter bevæpner seg med kniv. Skolen ser det først, og det burde vært mye mer forebyggende politi. Det er billigere å forebygge enn å redde stumpene i etterkant. Ellers har det jo blitt mer svindel på internett, særlig rettet mot eldre.

I dag tar Kim FN-oppdrag, og hun er konsulent på tv-serien som lages av boka hennes. I tillegg løper hun åtte kilometer hver dag og pleier forholdet til mannen, barna og barnebarna. Hun angrer ikke på at hun ble mor allerede som 21-åring, men i politiet fulgte hun rådet om å holde familien hemmelig, for å unngå at kriminelle rettet trusler mot hennes nærmeste.

– 31 år i politiet har gitt meg en utrolig innsikt i menn­eske­sinnet. Med min trygge oppvekst har jeg mye å øse av til andre. De er mye mer som forener oss mennesker enn som adskiller oss, og ingen er bare det du ser.

[FAKTA]

Kim Anne Hiorth

Født i 1959, bor i Asker med mannen.

Hun jobbet 31 år i Oslo-politiet og markerte seg særlig med pionérarbeid for minoritetskvinner før hun pensjonerte seg i 2021.

Som pensjonist ble hun raskt headhuntet til FN-oppdrag i Afrika og Midtøsten. Hun har blant annet lært opp politiledere i Etiopia.

I år ga hun ut boka «Politihjertet – historier fra et liv i uniform». The Oslo Company har sikret seg retten til å lage en tv-serie av den, som trolig vises neste år.

Hun har mottatt prisene World Class Policing Award 2023 fra International Police Association og Arne Næss’ Hederspris 2024.