Karusellen i helvete stopper aldri
Han var dårlig. Det kjentes ut som hundre tusen maur kravlet under hver jævla kvadratcentimeter hud. Det brant inni ham. Spesielt i magen. Syreproduksjonen jobbet overtid. Det var flere timer siden han sist hadde spist. Det svidde noe sinnssykt. Magen hans hadde et hull. Magen var et puslespill der en brikke i midten manglet. Brikken het heroin.
Posen tok omtrent fyr i handa. Det hadde ikke vært enkelt å skaffe de to hundre spenna den kostet. Men slik det nå var hadde han vært villig til å gå over lik for å få tak i den. Det var nesten det han hadde gjort:
Han hadde dyttet henne. Truet mora si med bank, helt til han til slutt visste at hun gråtende ville løpe ut på kjøkkenet, åpne veska og pirke to hundre kroner ut av lommeboka. Han visste at han kom til å kjenne på dårlig samvittighet. Før eller siden. For ham var det «før» som gjaldt nå, «siden» fikk komme når det passet.
Nå var det å finne seg et egnet sted for den etterlengtede smellen. Vanedyret i ham valgte å snike seg inn på toalettet på kjøpesenteret. Han kikket konstant ned i gulvet hele veien inn døra, opp to rulletrapper, der han forresten hadde lyst til å drepe de to jentene foran seg. Kunne de for svarte faen ikke gå i rulletrappa som om det var ei trapp? Ikke bare stå der som to knulledukker, helt i ro, og vente på at de skulle bli «transportert» ned. Svett i handa åpna han toalettdøra og smatt inn.
Han reiv først opp ermet. Så rev han av plasten utenpå folien der heroinet lå innpakka. I lomma lå utstyret – pumpa, den brunrøde kanylen og et gammelt lokk fra en vaselinboks. Den hadde sot på undersiden.
Det brune, magiske pulveret var i lokket. Han stakk handa i den andre lomma. En sammenrulla pose med sitronsyre. Uten den ingen injeksjon. Han blandet det i vannet fra den medbrakte Imsdal-flaska. Rørte rundt et par ganger.
Andre mennesker var inne på toalettet. Av erfaring visste han at det gjaldt å være på vakt. Det ville ikke vært første gang han ble ferska av de forpulte Securitas-vaktene, blitt fratatt det hellige pulveret og sendt ut på en ny jakt.
Han hostet. Et stramt, bestemt hark som kamuflerte lyden av lighteren idet han tente den for å koke sammen pulverblandingen.
– Faen! Ordet ble sagt høyt nok til at de utenfor kunne høre det. Lighteren hadde slukket, flammen fikk ikke nok gass. Han lirte av seg et nytt, synkront hark mens han for andre gang plasserte lighteren under lokket. Svetten rant.
Nå var det bare et spørsmål om tid før stikket i magen ga slipp. Iallfall for et par-tre timer. Da begynte det hele på nytt. En karusell i helvete stopper aldri. Det begynte å hoppe små dråper ut av boksen. Pulverblandingen hadde begynt å koke. Nå var det på tide å putte filteret fra en sigarett oppi blandingen. Den trakk i seg det brune – den vakreste brunnyansen han visste.
Det glovarme vaselinlokket holdt på å dette i gulvet da han skulle legge det på doen. Puh. Sprøytespissen inn i filteret, væsken trakk seg oppover. Han kjente det varmet i magen. Eller rettere: Det ble mindre og mindre kaldt, for hver milliliterstrek gulbrun farge i sprøyta. Kanylen på, sprøyta i munnen. Han rev i skjorteermet, tok sprøyta ut og knipset den med fingeren. Et hardt klapp i albuen med åpen hånd. En lillablå blodåre tittet fram. Han stakk nåla kort og kontant inn. Dro sprøytestempelet tilbake og så den gyllenbrune miksturen bli blandet med blod, før han i en rask bevegelse begynte å sprøyte miksturen inn. Han stønnet litt mens han ble forvandlet til 100 prosent eufori. Gleden gjennomsyret hver krik og krok i kroppen.
Nå gav han blankt faen i om noen hørte. De måtte bare komme og plage ham om de ville. Nå var han i mål. Her var den moderligste, skjønne varme. Han følte han var født på ny. Alle maurene som tidligere hadde kravlet under huden var gått inn i tua, var blitt til sommerfugler – frihetens sommerfugler. Vingene deres kilte ham kjærlig.
Følelsen var kjent. Det rare var at hver gang virket som om det var den første. La det skje på nytt, og på nytt igjen! Euforien gikk over i noe søtt og søvnig. Nå var lufta av silke. Han falt gjennom den, landet i ti tusen lag fløyel. Der lå han på ryggen og så opp. Himmelen åpnet seg for ham, Gud viste sitt ansikt og sa: «Velkommen, mitt barn».
Han hadde sluttet å puste. Så stanset hjertet.
Ingen svarte. Det banket igjen.
– Er det noen der? Lukk opp døra! Lukk opp!
En medarbeider på senteret ble tilkalt. Han fikk åpnet. – Nei, i helvete. Det er en av de derre igjen.
