Kari hudfletter norsk rusomsorg

Psykolog Kari Lossius har jobbet i rusomsorgen i en mannsalder, men det er behandlingen av kvinner som har gjort henne mest opprørt. Snart tror hun noen vil evaluere norsk rusbehandling, og finne ut at den har vært mer til skade enn til hjelp.

Kari Lossius har alltid vært på brukernes side. Hun lærte tidlig å se på folk med rusproblemer som mye mer enn problemene sine. Faren hennes var alkoholavhengig og døde til slutt av skadene som fulgte med. Likevel ville hun ikke byttet ham bort.

– Jeg mener selv jeg hadde verdens kuleste pappa. Jeg skjønner godt at pårørende kan ha en sterk tilknytning til en person med rusavhengighet. Som terapeut har oppveksten min lært meg at det fint går an å jobbe med folk i aktiv rus også.

Det var kristne organisasjoner som startet med rusbehandling i Norge. Feltet hadde lav status, og det ble gjort lite forskning. Det tok lang tid før fagfolk som Kari Lossius kom på banen og satte sitt preg på behandlingen.

– Da jeg kom inn i rusfeltet, var det hardt arbeid og salmesang som gjaldt. Ville du ikke bli med på det, var du ikke mottakelig for behandling. Ble du innlagt i rusomsorgen, var det slutt på all moro. Da skulle du leve sunnere enn folk flest, og innordne deg regler jeg aldri ville akseptert selv.

– I Norge har vi hatt en del moralske nykker på rusfeltet. Det ville vært utenkelig i Nederland, for eksempel. Der er de opptatt av systematisk innhenting av kompetanse. De gir blaffen i om rusavhengige medisineres med metadon, heroin eller CBD, så lenge det virker. Det som viser seg ikke å virke, slutter de med.

Kari har over 30 års erfaring som terapeut, forsker og klinikkleder. I dag jobber hun som psykolog med egen praksis, etter at hun gikk av som fagdirektør ved Bergensklinikkene for et drøyt år siden. Hun har aldri gått av veien for å kritisere systemer hun selv har jobbet i.

Hun har særlig engasjert seg for rusavhengige kvinner, som er en utsatt minoritet i behandlingsapparatet. Kari husker godt den første kvinnen hun møtte som rusterapeut. Hun var innlagt på en institusjon på sørvestlandet, sammen med to andre kvinner og 37 menn.

– Denne kvinnen var blitt seksuelt misbrukt som barn og hadde bipolar lidelse. I den maniske fasen av sykdommen, gikk hun rundt på avdelingen og tilbød seksuelle tjenester. Hun hadde lært at det å være i relasjoner, det var å ligge med folk.

Da kvinnen hadde vært ved institusjonen i fjorten dager, ble Kari innkalt til bestyreren. På kontoret hans traff hun den tillitsvalgte for de mannlige ruspasientene. «Pasienten din må skrives ut», sa han. «Hun ødelegger behandlingen for oss alle».

Det viste seg at det hadde oppstått en kjempekrangel blant de mannlige pasientene om hvem som skulle ligge med kvinnen neste gang. En av dem sa at motivasjonen hans for å gå i behandling var ødelagt. Det eneste han tenkte på, var å ha sex med kvinnen, så hun måtte ut.

– Bestyreren var enig. Å ha slike kvinnemennesker i behandling, ville han ha seg frabedt. Etter møtet gikk jeg inn på rommet til kvinnen og ba henne lytte ordentlig til meg. Jeg så henne inn i øynene og sa: Du må ut av denne institusjonen, og uansett hvor syk du blir må du aldri komme tilbake til oss, for vi er kjempeskadelige for deg.

Ville du som kvinne sittet i gruppeterapi med sju menn og fortalt at du har tre år med prostitusjon bak deg, og at det er noe feil med underlivet ditt? Kari ville ikke gjort det. Om noen år tror hun noen vil evaluere norsk rusbehandling og finne ut at den har vært mer til skade enn til hjelp.

– Nå kan jeg si dette rett ut, fordi jeg ikke representerer noen klinikk lenger. I offentlighetens navn er vi med på å retraumatisere de mest traumatiserte pasientene vi har.

En gang hadde Kari en kvinnelig pasient som fikk «verdens beste psykolog». Hun og kollegaene hadde stor tro på at han var akkurat den terapeuten kvinnen trengte.

– Dette var en gjennombanka dame. Etter første time med psykologen, nektet hun å gå i terapi i sju måneder. Vi skjønte ikke hvorfor før vi spurte henne. På første time hadde han tatt henne med inn på et rom og sagt at det var lydtett.

«Her kan du skrike så høyt du vil,» sa psykologen. «Ingen kan høre deg, og når jeg trykker på det røde lyset kan ingen komme inn heller».

– Vi hadde ikke skjønt at dette var traumatisk for henne! Jeg skulle ønske noen kunne forske på kvinner i rusbehandling som har vært utsatt for tidlige traumer.

Ved Bergensklinikkene laget de en egen kvinneavdeling på 1990-tallet. Da så Kari for alvor hvor viktig dette var.

– Vi skjønte at vi utsatte en del av kvinnene for fare. Når de var på samme avdeling som menn, ble de enten elskerinnene eller «mødrene» deres. De tilbød enten kaffe eller sex. All forskning anbefaler kjønnsspesifikk rusbehandling.

– Forskeren Eli Ravndal oppdaget helt tilfeldig at rusavhengige kvinner som var i kvinnegrupper hadde minst frafall, og at de i større grad kom tilbake hvis de droppet ut.

Kari synes det er rart at behandlere stiller høyere krav til ruspasienter enn de gjør til seg selv.

– Jeg ville ikke taklet å avlegge urinprøver mens noen så på at jeg tisset, for eksempel. Av medisinske årsaker kan du argumentere med at det er viktig å vite hva folk har av stoffer i kroppen. Men vi gjør jo ikke dette med andre syke mennesker i behandling. Hvorfor forventer vi at rusavhengige lyver?

– Egentlig skulle de blitt behandlet på lik linje med andre pasienter, men vi har pekt dem ut som annerledes. Vi omtaler dem ofte som en gruppe og sjelden som individer. Jeg tror vi har påført mye skade ved å forvente at ruspasientene skal leve et liv folk flest ikke ville levd. De færreste av oss som behandler dem, lever rusfritt.

Kari har aldri hørt en helseminister mene noe om hvilken kreftmedisin som skal brukes på sykehus. Medisinering av rusavhengige skaper derimot politisk debatt.

– På rusfeltet mener politikere mye om hva som skal gjøres. Få fagfelt er fortsatt like preget av moralisme. Alle og enhver skal mene noe om rus, og slik oppstår myter. Tenk om vi hadde to kreftbehandlinger som var like dyre, og så valgte vi den dårligste gang på gang. Det ville ikke vært mulig, men slik er det på rusfeltet.

I fjor ble Kari valgt inn i styret i Rusmisbrukernes interesseorganisasjon (RIO). Hun gir slike organisasjoner mye av æren for forbedringer hun har sett på rusfeltet de siste årene.

– I senere tid har brukerorganisasjoner vært en stor styrke. De har blitt flinkere til å samarbeide, og brukerne har aldri gitt seg. Jeg husker første gang Arild Knutsen i Foreningen for Human Narkotikapolitikk tok med seg rusavhengige inn på Stortinget. Etter hvert har politikere begynt å høre på fornuftig argumentasjon fra brukere. Det tror jeg har hatt større effekt enn det vi fagfolk sier. Vi har sagt det samme i mange år, uten å få gjennomslag.

Allerede i 1968 sa kriminologen Nils Christie at vi måtte unngå å sette alle ulovlige rusmidler i samme bås. Det var lettere sagt enn gjort da vi fikk ett enkelt ord for vidt forskjellige stoffer: Narkotika. Dette begrepet har vært ødeleggende for rusdebatten, mener Kari Lossius.

– Narkotika er et sekkebegrep for alt fra skikkelig skumle ting du kan dø av, til mindre farlige ting du ikke kan dø av. Få rusmidler er like skadelige som alkohol på alle mulige måter. Vi må differensiere mye mer enn bare å skille mellom lovlige og ulovlige rusmidler, ellers får vi ingen seriøs debatt.

– Jeg har jobbet en del i Ungarn. Der fortalte fagfolk at det kom inn et stoff som var veldig potent, som hadde kort halveringstid og ga sterk avhengighet. Dette rusmiddelet må man selvsagt behandle med ytterste forsiktighet, i forhold til noe som bare kan gi en god opplevelse og ikke finnes farlig.

– Hvis datteren min fikk tak i et stoff og hadde hørt at det ga en fantastisk opplevelse, ville jeg foretrukket at hun kunne teste hva det inneholdt. Jeg mener vi må få mulighet til å teste rusmidler over alt. Når vi ikke vet hvor farlige en del av stoffene på markedet er, kan det få fatale konsekvenser.

Kari mener videre at forebygging og opplysning om rus må bli mye mer saklig og nøktern. Vi må slutte å skape hysteri og si ting som lett kan avsløres som løgn.

– Da jeg startet i rusfeltet, la vi inn folk med hasjavhengighet. Det ville vi aldri gjort i dag, fordi vi har mer kunnskap. Når vi snart får en avkriminalisering, må vi ikke bare flytte alle pengene fra kriminaltjenesten til helsevesenet. Vi bør flytte penger til mange andre felt.

– En ungdom som blir tatt med et ulovlig rusmiddel for andre gang skal ikke i behandling. Han eller hun skal stå opp om morgenen og gå på skolen. Vi må passe oss for å sykeliggjøre alle som bruker ulovlige stoffer. MDMA er ikke det samme som heroin.

– Debatten om hva som skal behandles og ikke fins ikke enda, og den må vi ta. Jeg har møtt masse ungdommer som har prøvd hasj eller MDMA et par-tre ganger. De skal ikke inn i noe behandlingsapparat. Å sende alle til psykolog for å fortelle at de må passe seg for hasjen, er feil bruk av ressurser.

Kari har lite til overs for at politiet kommer med narkohunder på skoler. Hun kaller det overgrep, ikke forebygging.

– Det er ikke ungdom som møter opp på skolen og røyker hasj en gang iblant vi skal bekymre oss for. Da gir vi helt ok ungdommer en ekstra belastning. Jeg har ikke tall på hvor mange foreldre som har ringt meg fordi de har avslørt ungdommen sin for å røyke hasj en gang eller to. De hadde et helt fint forhold til hverandre før dette skapte full panikk i familien.

– Det er ikke disse ungdommene som er i faresonen. Det er de som faller utenfor, som ikke er på skolen, som har et dårlig forhold til foreldrene. Vi trenger forebygging som fanger opp de rette personene. I nesten enhver klasse vet lærerne hvem dette er. Disse ungdommene må få ekstra støtte. Rusmiddelet er ikke det vesentlige her, det er hvordan ungdommen har det.

Nesten alle rusavhengige pasienter Kari har møtt, har hatt en form for traume. Hun kan godt forstå hvorfor de har utviklet et rusproblem.

– Noen forteller meg at de endelig opplevde å føle seg normale da de begynte å ruse seg som 14-åringer. Når du hører livshistorien deres, kan du lure på hvordan de overlevde før de fant rusen. Dette gir oss et sosialt ansvar. Det verste vi kan gjøre er å fordømme rusavhengige, og det beste vi kan gjøre er å inkludere dem.

– Å beslaglegge narkotika har ingen forebyggende effekt. Forebygging av rusproblemer handler ikke om rus, det handler om å inkludere alle i et fellesskap. De som er drittlei skolen må få andre tilbud.

– Noen trenger kanskje terapi for traumer de har opplevd. Noen trenger støtte for at familien skal fungere bedre. Noen familier trenger økonomisk støtte så barna har råd til å delta på fritidsaktiviteter. Et godt oppvekstmiljø korrigerer for en hvilken som helst sårbarhet.

Kari synes hjembyen hennes har forsømt seg grovt når det gjelder å inkludere rusavhengige. For noen år siden uttalte hun at Bergen er den eneste byen i det moderne Europa som praktiserer apartheid.

– Jeg reagerte på at politiet utstedte kart til brukerne om hvor de fikk lov å bevege seg i byen. Jeg trodde faktisk ikke det gikk an, men det har visst foregått i Oslo også. Da vi stengte Nygårdsparken i 2014 var det et eksperiment ingen riktig visste utfallet av.

– Det var mye snakk om at det skulle forskes på, men jeg har enda ikke sett noen evaluering. Rusavhengige er blitt flyttet fra sentrum, men nå går de like forkomne i Vågsbunnen. Et lyspunkt er at vi har fått MO-sentre, med sosialfaglig oppfølging og helsetjenester.

Nå ser Kari fram til å få et Røst-hus i Bergen, et brukerstyrt hus som skal være vaktbikkje for rusfeltet. De som jobber for dette snakker ikke så mye om rusmidler og behandling, forteller hun. De snakker om det alle mennesker trenger for å ha det bra.

– Organisasjonen Røst Huset er opptatt av menneskerettigheter, kulturelle opplevelser og alt som skal til for å få et bedre liv. De snakker ikke om rusavhengige som om de var en egen klasse av mennesker, med andre behov enn resten av oss.

Etter at Kari Lossius ble selvstendig psykolog, har hun vært mer frittalende enn noensinne. På nettsiden sin skriver hun også om det mest kontroversielle av alle temaer i rusdebatten: legalisering. På en internasjonal konferanse kom det fram at fattige kvinner og barn betaler den høyeste prisen for krigen mot narkotika, skriver hun. Ofte blir de satt til å smugle ulovlige stoffer av kyniske bakmenn.

– Narkotikaindustrien er pill råtten og veldig vanskelig å kontrollere når vi overlater den til kriminelle. Kampen mot narkotika er en kamp der fattige søramerikanske kvinner blir fengslet som smuglere.

– Mange kvinner i Latin-Amerika soner lange fengselsstraffer for dette, får ødelagt livet og mister kontakten med barna sine. Vi bør lage en ruspolitikk som på sikt kan redusere lidelsene til mennesker også utenfor våre egne landegrenser.

Intervjuet sto på trykk i =Oslo januar 2020.