Rose Lunde har forsket på rusmestringstilbud i norske fengsler. Ett funn var spesielt overraskende.

Tekst og foto: Marie Kleve

Omtrent halvparten av alle innsatte i norske fengsler mellom 2010 og 2022 var diagnostisert med en ruslidelse. Likevel er det bare omkring 20 prosent av de som soner ved en behandlingsinstitusjon eller i en såkalt rusmestringsenhet i et fengsel. Mye må klaffe for at du skal få plass. Det ble raskt tydelig for kriminolog Rose Lunde, som har tatt doktorgrad på rusmestringsprogrammene.

Hun har gjort feltarbeid og intervjuer i Oslo, Ullersmo, Bredtveit, Froland og Bastøy fengsel, og hun åpner dette intervjuet med å slå fast at det er mye som både burde og kunne vært annerledes, hadde man hatt litt flere ressurser:

– Kriminalomsorgen er ekstremt presset om dagen. Det er jo ikke noe nytt, tvert imot har det vært slik så lenge at vi knapt kan kalle det for en krise lenger. Det har jo blitt en langvarig situasjon. Dette er ikke et funn i seg selv, men det preger alle hovedfunnene mine.

Du har konsentrert deg om de såkalte rus­mestringsenhetene, som finnes i flere fengsler. Hva er dette?

– Det er egne fengselsavdelinger for innsatte med ruslidelser. De ligner på behandlingsinstitusjoner, selv om de ikke regnes som det juridisk sett. Stifinner’n ved Oslo fengsel var den første, og kom på 1990-tallet. Siden har det kommet slike enheter ved fengsler over hele landet, og flere fengsler som ikke har egne enheter, tilbyr programmer som ligner. Disse enhetene og programmene gjør en positiv forskjell for de som har behov for å være der. Men jeg fant at det var svært mange andre ting enn et slikt behov som spilte inn når det gjelder hvem som fikk plass der.

Er det mange som har behov for det som ikke får plass?

– Ja, for tilbudet er veldig begrenset i utgangspunktet. Det er få plasser, og det er også en del skjønnsmessige vurderinger som ligger til grunn. De ansatte har stor makt til å styre hvem som kommer inn, og ofte handler det om å være på rett sted til rett tid. For eksempel kan det ha mye å si at du er en god match med det miljøet som er der fra før.

Er det noen helt konkrete ting som kan gjøre at innsatte ikke får innvilget søknaden sin?

– Ja, for eksempel at de er inne for seksuallovbrudd eller dømt til forvaring. I utgangspunktet var dette noe som kunne gi blankt avslag. Unntaket var enheten på Ullersmo fengsel. Lengden på dommen kunne også spille inn. Ideelt sett skulle de være der i 9–12 måneder, mens de ansatte pleide å si at de ikke ønsket å ha noen der lenger enn et år. Derfor skal det helst skje på slutten av soningstiden, slik at man slipper å bli sendt tilbake til høysikkerhetssoning etterpå. Men mange sliter også med å få plass fordi de har for korte dommer, noe som er et litt særnorsk fenomen. I utgangspunktet blir dette ofte omtalt som positivt, men i praksis kan det være en utfordring fordi du er inne for kort til å kunne delta på et program. Det bryter med ideen om at kriminalomsorgen skal bidra til noen endringsprosesser.

Hvordan går man fram for å få plass, helt konkret?

– Noen rekrutteres ved at de ansatte er rundt på de ulike avdelingene og ser etter gode kandidater. Men det vanligste er å sende en søknad, med et motivasjonsbrev. Jeg har også vært til stede når de har kjørt intervjuer, og da blir det stilt spørsmål ved doms- og rushistorikk, familie og så videre. Det er krav om rusfrihet, og ofte om at du skal prøve å trappe ned på medisinbruk. Det som også ble tydelig, var at de som var gode til å prate for seg hadde en stor fordel når de skulle overbevise de ansatte om at de hadde den nødvendige motivasjonen.

Var det noe som overrasket deg mens du forsket på dette?

– Ja, det var én ting som jeg egentlig ikke hadde tenkt å forske på, men som jeg endte med å skrive en egen artikkel om fordi det var noe såpass mange av de innsatte ville prate om. Det var koblingen mellom rus og seksualitet.

I én av de tre artiklene som doktorgraden din består av, skriver du at det er viktig å bruke mer tid på å drøfte dette når innsatte skal tilbakeføres til samfunnet. Hvorfor det?

– Denne koblingen var en viktig årsak til at mange fryktet at de ville oppleve tilbakefall. Det til tross for at alle de andre tingene som man gjerne snakker om i den sammenheng, som bolig, inntekt og nettverk, var på plass. Noen var kanskje i et forhold der det hadde vært rus inne i bildet. Andre skulle prøve å finne seg en partner igjen etter lang tid, og kanskje for første gang i edru tilstand. Mange lurte på hvordan de skulle tilnærme seg en partner, ha en relasjon til noen eller ha sex uten å ruse seg.

Var ikke dette noe fengslene jobbet med allerede?

– Kriminalomsorgen begynte å fokusere mer på det rundt den tiden da jeg samlet inn data, men historisk sett har ikke det vært prioritert. For mange er det skambelagt, og så er det noe veldig sårbart, intimt og privat som det ikke nødvendigvis er gitt rom for å snakke om i fengsel. Jeg tror at det ikke alltid er plass, mulighet eller trygghet nok til å gjøre det i en vanlig fengselshverdag, men i en rusmestringsenhet kan det kanskje være mer rom for å snakke om slike ting. Det å være i fengsel kan være en god mulighet til å begynne å løse opp i den ofte veldig kompliserte seksualiteten som er knyttet til rus.

Hva mente de ansatte du snakket med?

– Jeg tror dette er noe kriminalomsorgen har ønsket å jobbe mer med. Det var også flere ansatte som tok opp dette, og som opplevde at det var behov for økt fokus på disse temaene. Jeg tror mange opplevde det som utfordrende. Det er ikke alle som føler seg komfortable eller kompetente til å jobbe med dette.

Kan du fortelle litt om hva det innebærer å sone på en rusmestringsenhet? Hva driver man med der?

– Rusmestringsenhetene er adskilt fra resten av fengselet og regnes på mange vis som en vanlig fengsels­avdeling. Men de som er der, er vanligvis fritatt fra den vanlige aktivitetsplikten og deltar i stedet på ulike typer programmer, gruppesamtaler eller kurs. Det kan for eksempel være rus- og livsmestringsprogrammet «Er-Vil-Kan», som også finnes i noen fengsler som ikke har en egen rusmestringsenhet. Programmene eller det faglige inngår i en helhetlig ramme som ofte kalles «fellesskap som metode». Det at de er flere som bor og tilbringer tid sammen, adskilt fra det vanlige fengselsmiljøet, blir sett på som noe av det viktigste for å skape endring.

De bor et annet sted enn de andre innsatte?

– Ja, det er gjerne færre celler på avdelingen, og de kan være litt større, i tillegg til at man kan ha noe mer tid utenfor cellene. De får litt større frihet og kanskje noe mer tilgang til permisjoner eller andre goder. En del av de øvrige innsatte kaller det «vaffelsoning».

Hva betyr det?

– Det er en teori blant de innsatte om at det finnes en lettere form for soning, med mer frihet, flere permisjoner og kanskje en kortere vei ut. Å ha vært gjennom et rusmestringsprogram kan jo telle positivt for de som vil søke seg videre til soning i behandlingsinstitusjon eller i et lavsikkerhetsfengsel senere.

Er det en enklere form for soning, da?

– Det er mer frihet, men også flere krav. Du skal jobbe fokusert med deg selv over tid. Det interessante var at det var flere av de innsatte som også ønsket seg en mer inngripende soning. De ønsket å ha noen rammer som kunne beskytte dem fra tilbakefall, de ønsket seg flere rusprøver, og de kontrollerte hverandre. Noen opplevde det som veldig frigjørende å være på rusmestrings­enheten, fordi de følte at de der kunne slippe den tøffe masken og jobbe med seg selv og følelsene sine.

Er det noe du tenker kunne vært gjort annerledes, etter å ha forsket på dette?

– Alt handler om ressurser. Dette er velfungerende tiltak som får potensialet sitt begrenset av ressurs­situasjonen. Vi kunne gjerne hatt flere slike enheter, eller så kunne en del av de elementene som fungerer bra der, overføres til andre deler av fengslene: mer kontakt med pårørende, fokus på progresjon og på hva man skal gjøre etterpå. Til sist spørs det om kriteriene for å komme inn utelukker for mange, og om de bør endres for at flere kan få et tilbud.

[FAKTA]

Forsking på rusbehandling i fengsel

• Rose Lunde har tatt doktorgrad ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Hun disputerte i november 2025, med en avhandling om rusbehandling i norske fengsler.
• Omtrent halvparten av de innsatte i norske fengsler var diagnostisert med en ruslidelse mellom 2010 og 2022, ifølge Senter for rusmiddelforskning (SERAF).
• Beregninger gjort av Oslo Economics, publisert i 2020, tyder på at under 20 prosent av disse soner ved enten en rusenhet eller i institusjon, men det er usikkerhet knyttet til anslagene.

Artikkelen sto på trykk i =Oslo nr. 4/2026.