Kaffepause i de tusen åsers land

100 000 barn ble foreldreløse under folkemordet i Rwanda i 1994. Roger var en av dem. En mannsalder seinere er han en råkjørende optimist. Nå skal han vise meg en av de tingene som fikk det lille østafrikanske landet ut av elendigheten: en kaffebønne.

Veiene fra jungelen i nasjonalparken Nyungwe mot grensebyen Goma ved Kivu-sjøen er, som de fleste veier i Rwanda, ganske så utfordrende. Som i Norge er store deler av landet fylt av åser og fjell. Det går i oppoverbakke, nedoverbakke, krappe svinger og smale veier ved bratte stup. Hadde vi vært hjemme ville jeg nok ha sagt stopp og forlatt bilen når speedometeret viste 150 km i timen, og det hvinte i dekkene i de mest uoversiktlige svingene.

Men med sjåfør Roger Niyonshuti bak rattet, i dette landet på størrelse med Hedmark fylke og med 12 millioner innbyggere, føles det helt naturlig.

Selv når vi kjører forbi nylig smadrede biler, bare metallskrap limt inn i fjellsiden, ulykker ingen kan overleve, selv når vi nesten sneier borti de utallige menneskene som konstant beveger seg i veikanten, selv når jeg får vite at nærmere fire prosent av dødsfallene i landet skjer i trafikken, føler jeg meg ganske så trygg med sjåfør Roger.

– Jeg har kjørt passasjerer siden jeg var 13 år gammel, forsikrer han.

Han tar ikke øynene av veien når han snakker. Roger var elleve år gammel rundt en million mennesker ble slaktet ned i 1994, med regjeringens velsignelse, av soldater, kolleger og naboer. Folkemordet skjedde mens FN og verdenssamfunnet sto paralysert og så på. Ingen hadde trodd at noe som dette virkelig kunne skje i vår tid, selv om mange prøvde å advare på forhånd. To av menneskene som ble brutalt myrdet i løpet av de hundre dagene marerittet varte, var Rogers mor og far.

Det er antatt at over 100 000 barn ble foreldreløse, som han, under folkemordet, og at en av fem barn i landet var vitne til drap og overgrep. Roger var eldst i søskenflokken, og måtte sørge for at hans lillesøster og lillebror fikk mat på bordet, i hvert fall to til tre ganger i uken, og at skolepengene ble betalt for alle tre.

– Å sørge for skolegangen var førsteprioritet, forteller 36-åringen.

– Jeg var så heldig å få en ganske fast jobb på en byggeplass, så jeg klarte i tillegg å spare penger til en sykkel. Så fort jeg fikk spart opp nok til å kjøpe en, begynte jeg å jobbe som sykkel-drosje i Kigali, forteller Roger stolt. Det er lett å skjønne hvorfor. Utenfor vinduene i den store SUV-en vi sitter i, passerer gående skolebarn i stramme uniformer, unge kvinner med imponerende last balansert på hodene og menn som leier hverandre mens de diskuterer ivrig. Bare en sjelden gang ser vi en sykkel, og disse er da alltid lastet med usannsynlige mengder matvarer, bensin eller vannkanner. På den rwandiske landsbygda hvor Roger vokste opp er en sykkel luksus, og en bil kun en fjern drøm.

Rwanda er barnas og kvinnenes land. Barna som myldrer rundt deg på markedet i Kigali, ved foten av kaffefarmen i Ginkongoro og ved jordhyttene på de brunsvidde slettene ved grensen til Burundi, hvor de foreldreløse ungene kun eier det de står og går i. Absolutt overalt flokker de seg rundt deg og roper lystig muzungu, som betyr hvit eller utlending eller fremmed, alt avhengig av hvem du spør. Kvinnene som ustanselig frakter varer frem og tilbake til fots langs de svingete veiene, opp og ned de bratte åsene, som starter opp mikrobedrifter i landsbyene eller bare ut av sitt eget lille hjem langs veien. Rwanda er et knøttlite land, så fullt av yrende liv at det kan gjøre deg svimmel, men allikevel et sted hvor døden alltid minner deg på at den også er tilstede.

Halvveis til Kivu-sjøen går veien fra slitt asfalt til jord. Mengder av gult støv virvles opp foran bilen. Den dårlige sikten, og mørket som kommer brått før syv om kvelden, gjør at sjåførene må moderere farten noe. Vi skjønner at vi kjører på en bred vei under arbeid. Det er sprengt ut traseer og gravet grøfter, men det mangler asfalt og sikring. Silhuettene av digre gravemaskiner og lastebiler, og det totale fraværet av andre biler og mennesker bidrar til en nærmest apokalyptisk følelse når vi suser gjennom det tropiske mørket i kun lyset fra frontlyktene. Det bremses med ett hardt, og vi går ut av bilen for å se hva som skjer.

– Det ser ut til at denne veien stopper her, sier Roger og klør seg lett nervøst i hodet. Foran oss er det en vegg av jord. Hit, men ikke lenger, ser det ut til at arbeidene med en av landets nye hovedfartsårer har kommet. Så får vi øye de første menneskene vi har sett på lenge, Unge menn som slentrer mot oss ned fra høyden ved siden av veien. Vi har gått i en felle, tenker jeg.

Disse uferdige veiene er det mange av i Rwanda. Som alle voksende økonomier kjennetegnes også denne av anleggsmaskiner og gule hjelmer. Som i flere andre afrikanske land, gjøres mye av det mulig ved hjelp av kinesiske investeringer. Kina har bygget veier, jernbane og fabrikker i Øst-Afrika, men de siste årene har investeringene gått mer og mer i retning av høyteknologi, produksjon og forbruksvarer. Holdningene til disse pengene og prosjektene i Rwanda er positiv, så lenge lokal arbeidskraft blir tatt i bruk. Det skjer ikke alltid. Vi merker at de asiatiske gjestearbeiderne ikke har særlig høy status.

Vi har tre biler som kjører sammen. Og følgelig er det tre sjåfører. Veien som stoppet opp i natten, er ifølge vår patriotiske sjåfør Robert Manzi et rent rwandisk prosjekt, selv om vi mener å kunne skimte kinesiske skrifttegn på enkelte lastebiler som står forlatte i grøftene.

Det viser seg at min frykt for felle var grunnløs. De hyggelige lokale mennene kommer bort til oss for å opplyse oss om at veien deler seg en knapp kilometer bak oss, og at Roger og Robert valgte feil.

Da Rogers første kunde satte seg på sykkelbaksetet hans i 1996, i hovedstaden Kigali, skjønte Roger fort at dette var jobben han var skapt for. Det neste målet hans ble å skaffe en moped for å bli en av de utallige ipikipiki-ene (mopeddrosje) som du ser absolutt overalt i og rundt Kigali. Han jobbet fra før seks om morgenen til skolen begynte, og etter skoletid til langt på natt. Kundene likte godt den blide og snakkesalige gutten, så i løpet av to år på sykkelsetet, og akkurat i tide til ikke å bli rammet av forbudet mot sykkeldrosjer som regjeringen innførte, kjøpte Roger seg en 100 kubikk-doning av lokalt fabrikat. Drømmen var nådd, og skolepenger betalt for alle tre søsknene. Nå skulle det bli skikkelig business.

Før kolonitida var Rwanda et kongedømme styrt av stammen tutsier, men med et godt forhold mellom disse og hutuene. Da europeerne kom til landet, tolket de folkegruppene som ulike raser. Belgiske kolonimyndigheter innførte identitetskort som fortalte om en person var hutu eller tutsi. Det forsterket og befestet skillet mellom folkegruppene, og førte til spenninger.

Belgierne lot først tutsiene styre landet. Det var med på å skape motsetninger mellom tutsi-mindretallet og hutuene, som var i flertall. Det førte til brutale aksjoner mot tutsiene. Holdningene til regjeringen endret seg, og kirken talte etter hvert også hutuenes sak. Det førte til at hutuene fikk større makt. Nå var det tutsiene som ble undertrykt, og via opprør og makt vokste det frem en hutu-elite som tok styringen. Alt i Rwanda eksistert nå langs skillelinjen hutu og tutsi, også de politiske partiene. Mange tutsier så seg etter hvert nødt til å flykte fra forfølgelse, til nabolandene.

Det var frykten for opprørshæren, med utspring i disse flyktningene, som drev mange til å delta i folkemordet. Dette ble forsterket av fryktpropaganda fra den sittende hutu-regjeringen. Det var en drepe eller bli drept-mentalitet som gjennomsyret aviser og radiosendinger. Det ble også lagt planer i deler av eliten om en endelig løsning på tutsi-trusselen.

Det er kjent at mange vanlige folk, både menn og kvinner, deltok i drapene i 1994. De fleste var unge menn fra de store flyktningleirene i landet. Hæren deltok aktivt, både i drapene og med organiseringen. Mange av de sivile ble tvunget til å delta. Dette for at utryddelsen skulle gi inntrykk av stammekrig i det internasjonale samfunnets øyne. Noen deltok også spontant, fordi de bar nag til tutsiene, eller rett og slett fordi de fikk muligheten til å plyndre hjemmene til de døde. Drapsmennene ble veiledet av radiosendinger som fortalte hvor de skulle gå og hvem som skulle drepes.

Den største utfordringen etter folkemordet var å skape forsoning mellom de to største etniske gruppene. Alle innbyggerne i landet skulle nå være rwandere, og ordene hutu og tutsi ble forbudt. Den yngste av sjåførene våre, Robert Manzi, følger denne linja så strengt at han bare motvillig innrømmer at han er tutsi, og at han og den nærmeste familien overlevde folkemordet i en flyktningeleir i Kongo. Etter folkemordet var nesten en tredjedel av befolkningen drept eller på flukt. I det hele tatt er alle svar Robert gir oss preget av en ukuelig patriotisme og fremtidstro. Når vi nevner at president Kagame blir sett på som en diktator av det internasjonale samfunnet, virker han nesten litt fornærmet når han svarer:

– For 23 år siden slaktet naboer hverandre i dette landet. Gatene fløt med blod. For 20 år siden ble dette landet regnet som verdens fattigste land. Og meget farlig å reise, legger han til før han fortsetter:

– Se deg rundt i dag. Mennesker lever i fred med hverandre, kriminaliteten og korrupsjonen er lavere enn i noe annet land i Afrika og økonomien vokser. Rwanda regnes som et av verdens tryggeste land å reise til, og det kommer flere og flere turister. Sammenlign med nabolandene som Kongo og Burundi. Ville du reist på ferie dit? spør han, setter øynene i meg og smiler, vel vitende om at svaret gir seg selv. Norsk UD advarer mot å reise til begge landene.

Robert fortsetter:

– Alt dette er Kagames fortjeneste, insisterer Robert.

– Han skjønte at det ikke var nok med bare forsoning og rettsoppgjør etter folkemordet, man måtte både bygge et samfunn med en fremtid og sørge for at folk var trygge. Det første han tenkte på var sikkerhet. Og det har virket, konstaterer den unge mannen bak rattet. Det er ikke vanskelig å få øye på hva han mener.

Politi, halvmilitære og militære er godt synlig i Rwanda. Selv i de minste byene står tungt bevæpnede vakter foran offentlige bygninger og banker. I Kigali er kalasjnikovene og automathaglene overalt. Hoteller, supermarkeder, museer og luksusboliger er bevoktet som militærleirer. Jeg har ikke tall på hvor mange metalldetektorer vi gikk igjennom i løpet av en knapp uke i landet. For Robert er dette en velsignelse:

– Alt vi ønsker her er å gjøre jobben vår, oppdra barna våre og skape et liv, uten å hele tiden være redde for mennesker som vil deg vondt. President Kagame er som en far for folket. En som beskytter og forsørger oss, barna hans. Ingen tør å stjele fra en turist eller fra en nabo her. De vet det ikke er verdt det. At de vil bli tatt og straffet hardt. Så vi slipper frykten, forklarer han rolig, hele tiden med et vennlig smil om munnen.

Jeg kommer på at vi kjørte forbi straffanger som jobbet på jordene rundt byen Butare. Mange straffanger. Jeg minner ham på synet, og Robert forklarer at nesten alle innsatte er mennesker som ble fengslet etter folkemordet. Mange av dem er dømt til livsvarig fengsel. Det er disse menneskene du kan se jobbe langs landeveiene og på jordene mange steder i landet.

Kaffebønnene har, ved siden av turismen, blitt motoren i den voksende rwandiske økonomien. De har, i likhet med kaffe fra Kenya og Etiopia, en distinkt afrikansk smak. Den er blitt svært populær blant kaffe-entusiaster i Norge og resten av Europa.

Vi møter Arnold, som til min store overraskelse slett ikke er en mann. Hun er markedssjef i Bufcoffee Ltd. Hun forteller at de ofte har besøk fra den norske grossisten Solberg & Hansen på vaskestasjonen Remera. Stedet ligger i sektoren Gasaka i distriktet Nyamagabe. Det er i søndre provins av Rwanda, dit vi er på vei. Her produseres kaffen Buf Remera. Den har blitt svært populær, også i Norge. For å komme til målet kjører vi på steinete jordveier, så smale at vi først nekter å tro at de brede SUV-ene ikke kommer til å rase ned i dalen langt der nede. Men Roger og Robert kjenner veien godt.

Av og til stopper vi opp for å jage vekk unger fra landsbyer vi kjører gjennom. De prøver å haike ved å klamre seg fast til reservedekket på bakdøra.

Folk har dyrket kaffe i Rwanda i over 100 år. Det mange måter å dyrke og bearbeide kaffe på før den eksporteres. I begynnelsen ble det produsert ganske elendig vare. Kaffen ble vurdert som grad C. Den havnet i verdens dårlige industrielle kaffeblandinger, og i frysetørret kaffe. I 2001 ble ikke en eneste bønne fra Rwanda solgt som spesialkaffe. I dag er så godt som hele produksjonene vridd i den retningen. Kaffen står nå for 50 prosent av landets valutainntekter. Kvaliteten er anerkjent som en av verdens beste, og flere hundretusen familier er nå stolte kaffedyrkere. Mens kaffeproduksjonen i noen av nabolandene er utradert eller har stagnert, øker Rwanda sin eksport og anseelse på kaffefronten. Det store skiftet har i stor grad skjedd takket være driftige kvinner som Arnold og Epiphanie Muhirwa som startet opp Buf i år 2000.

Under folkemordet var de aller fleste drepte menn. Dette skapte et stort overskudd av kvinner og barn i befolkningen. Disse kvinnene la grunnlaget for Rwandas vekst, ikke minst kaffeindustriens. Da Epiphanie bygde opp Bufcoffee, la hun stor vekt på kvalitet, stolthet og ikke minst rettferdige lønns- og arbeidsforhold. Der mennene kun hadde tenkt kortsiktig gevinst og store kvanta, skjønte kvinnene, med Epiphanie i spissen, at kvalitet og godt håndverk kunne være mye mer innbringende.

Roger studerte datafag ved høyskolen i Kigali, og betalte for det ved å jobbe som mopeddrosjesjåfør. Han rakk å jobbe både før og etter studier. I tillegg fikk han en avtale med et av hotellene i Kigali om å kjøre kunder. Døgnet besto nå kun av skole, jobb og søvn. Så kom endelig dagen for siste eksamen, og slutten på studiet. Roger forteller:

– Jeg jobbet på morgenen før eksamenen begynte. Hadde en lang tur ut av byen, og ble stressa på veien tilbake. Trafikken var kaotisk, som alltid på morgenen, og jeg måtte kjøre sikksakk mellom biler og mengdene av andre ipikipikier i gatene, og ta snarveier gjennom trange smug. Idet jeg endelig får øye på høyskolen, går det galt. Jeg må slenge mopeden til siden, for ikke å bli truffet av en lastebil, jeg velter og ruller bortover gata. Etter det husker jeg ikke så mye, men jeg ble fortalt at jeg nektet dem som kom til å ta meg med til sykehuset. Jeg sa at det var eksamen og at det ikke var snakk om å gå glipp av den, ler han og fortsetter:

– Men de bare ristet på hodet og lo. Jeg hadde slått meg ganske kraftig, hadde hjernerystelse, og var selvfølgelig ikke i stand til å sitte ned og skrive noe som helst i den tilstanden. Jeg var visst helt fortvilet. Dagen etter fikk jeg vite at eksamenen hadde blitt flyttet til en annen dag, forteller han og gapskratter denne gangen.

Rwanda blir kalt de tusen åsers land, og menneskene der «folket fra åssidene». Hvis du har vært med på en kjøretur i Jeepen til Roger, skjønner du fort hvorfor.

Etter flere år på mopedsetet hadde var Roger lei. Han leaset en bil, og begynte å jobbe for et av de større hotellene i Kigali. Jobben var å frakte turister og forretningsfolk til og fra flyplassen. Men å ikke være sin egen sjef var uvant for entreprenøren, og han gikk til ledelsen for hotellet for å gi beskjed om at han startet for seg selv. I dag eier Roger utleiefirmaet Indogobe Travel, som ikke bare stiller med minibusser, jeeper og drosjer til den stadig økende skaren av turister i Rwanda, men som også tilbyr guiding og planlegging av opplevelsesferier. Han har flere ansatte.

Den siste regionen han og Robert tar oss med til er Bugesera, som ligger kloss inntil grensen til Burundi. Fordelingen mellom hutuer og tutsier har omtrent vært lik i både Burundi og Rwanda. I dette nabolandet er konflikten mellom folkegruppene fortsatt like betent, og folket lider under samme fattigdom og utrygghet som rwanderne gjorde på 90-tallet. Her jobber Plan Norge med å gi skolegang og trygghet til hundrevis av barn som har mistet en eller begge foreldrene i AIDS-epidemien som har ridd Øst-Afrika som en mare.

Selv om andrespråket i Rwanda skiftet fra fransk til engelsk i 2009, etter presidentens ordre, snakker knapt noen av ungene rundt oss et språk vi kan kommunisere med dem på. Det går i «muzungu, muzungu», og fra noen et spinkelt: «Give me money».

Barnas klær bærer preg av den bunnløse fattigdommen her på slettelandet. Det ene antrekket de har, i tillegg til den alltid skinnende rene skoleuniformen, er inngrodd av skitt og fillete. Roger elsker å være her blant disse ungene. Landsbyen minner ham om hans egen hjemby, et sted hvor han nå eier en gård han besøker i de korte feriene han tar. Han sier han, som alltid, minner barna på viktigheten av skolegang. Ikke å bli hjemme fra skole en dag. En stille og småvokst gutt blir trukket frem av en av de få voksne kvinnene som er tilstede. Hun forteller Roger at han nekter å gå skolen fordi han ikke har penger til uniformen som brukes der. Å komme uten den er for flaut. Spontant samler Roger inn de rundt femti kronene en slik koster fra meg og resten av følget, og betror dem til landsbyens eldste, med streng beskjed om hva de skal brukes til.

Så får han øye på en rusten sykkel som et av barna har fått låne. Roger spør pent om å få prøve litt. Han lyser opp, der han tråkker pedalene drevent opp og ned den støvete jordveien. Med barnlig glede, men også et alvor. Som landet han kommer fra.

 

Reportasjen sto på trykk i =Oslo november 2017.