Jon er plutselig blitt selve håpet

Han bodde på gata i sju lange, utmattende år. Alt dreide seg om å skaffe seg dop. Nå har lykken snudd for Jon Are Sletthaug (46) fra Trondheim.

I dag har han både leilighet og jobb i Oslo. Rusfri er han også blitt. Vi besøker ham en dag han er innom Gatehospitalet for å slå av en prat med dem som jobber der. Frelsesarmeen har 24 årsverk plassert i 35 forskjellige stillingstyper. De er hans kolleger: Jon Are arbeider også i arméen, men ikke på Gatehospitalet.

Til daglig finner du finner ham på Stedet på Sagene i Oslo, som er et rusfritt værested.

– Når du har sluttet med rus er det viktig å skaffe seg et nytt nettverk. «Vanlige» folk er skeptiske til oss tidligere rusmisbrukere – de holder litt avstand. På Stedet treffer du folk du kan bli venner med, slår Jon Are fast.

Jon Are føler han er blant venner på Gatehospitalet også, han har vært innlagt tre ganger og har mange gode minner herfra:

– Jeg følte meg så hjemme her. På sykehuset var jeg utstøtt av de andre pasientene og av helsepersonalet. Jeg var veldig ensom. Da jeg kom hit ble alt bedre. Her er pasientene i samme båt, vi behøver ikke å føle oss annerledes. Leger og sykepleiere spiser sammen med oss, det er veldig koselig.

Til Gatehospitalet kommer alvorlig syke rusmisbrukere som trenger et sted å være for å motta medisinsk behandling, men som ikke trenger å være på sykehus.

Liv-Bente Nilsson, daglig leder på Gatehospitalet, nikker:

– Vi hører ofte at de føler seg ensomme på sykehuset og at det er godt å komme til oss. Vi er behandlere, men også opptatt av at pasientene skal føle seg hjemme. Det skal være trygt og inkluderende. Derfor spiser vi for eksempel alle måltidene med pasientene. Da prater vi om alt annet enn rus. Noen ganger har vi quiz her også. Gjett om konkurranseinstinktet våkner rundt bordet!

Liv-Bente forteller at det ofte er kø til plassene på Gatehospitalet:

– Flere som blir søkt inn nå har alvorlige sykdommer. For noen er det så alvorlig at livets slutt nærmer seg. Vi tror at vi kan gjøre en forskjell i alle ledd – både for dem som behøver kortere opphold og for dem som behøver lengre tids behandling og opphold. Andre trenger et sted hvor de kan få ro og hjelp ved livets slutt. Ensomheten er der. Det å ha noen å snakke med er viktig. De fleste har brutt kontakten med sine nærmeste. Vi kan være behjelpelige med å kontakte familien, om de ønsker det. Det hender de ønsker det når tiden er i ferd med å renne ut – for å få fred, eller rett og slett for å be om unnskyldning.

Jon Are Sletthaug har også sin historie med brutte bånd, skuffelser og nederlag. Han vil ikke si så mye om familie og oppvekst, vil ikke «skylde» på noen.

– Sju år på gata setter spor. En tid hadde jeg lyst å gi opp alt. Men det kan jeg jo ikke. Jeg har en sønn, sier han. Han forteller at han alltid har hatt troen med seg. Etter det siste oppholdet på Gatehospitalet meldte han seg inn i Frelsesarmeen og begynte blant annet på bibelkurs. Senere var han gjennom et behandlingsopplegg for rusmisbrukere som viste seg å være vellykket. Jon Are ble nykter og brøt med rusmiljøet.

– Det er ikke lett å bryte med et miljø når du ikke har noe annet, sier han. Den første tiden fikk han god hjelp av aktivitetssenteret Safir. Det blir drevet av Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Nå gjør han det for andre som nettopp er blitt rusfrie som de på Safir gjorde for ham.

‘Stedet’ ble etablert av Frelsesarmeen i april. Jon Are var en av de første som fikk jobb der.

– Fra å være et «håpløst» tilfelle som sov på gata, er jeg plutselig blitt selve håpet for mange, et eksempel på at ting kan ordne seg. Når Jon Are kan klare det, kan jeg også liksom.

Jon Are er litt perpleks over hele situasjonen. Han og Liv-Bente reiser seg og går mot kjøkkenet. De skal spise lunsj med de andre på huset og ser fram til neste prat rundt bordet.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norge november 2014.