Johnny fant veien tilbake

Livet er godt nå. Om morgenen, når han nettopp har stått opp, rusler han ut på kjøkkenet. Fra vinduet sjekker han været. Ser ut over fjorden og fjellene på den andre siden. Ellinor og småjentene har allerede stått opp. Han putter en pris med snus oppunder leppen. Kjenner kicket fra nikotinen. Skjenker seg en glovarm kopp kaffe fra presskannen.

Langsomt våkner kroppen til live etter nattens søvn. Han orker ikke frokost. Ikke ennå. Eier ikke appetitt tidlig på morgenkvisten.

Den hvite, runde veggklokken over vinduet tikker dagen frem.

Han kaster et blikk på bølgene som slår mot fjæresteinene nedenfor huset. Hvis ikke Ellinor er hjemme, slår han på tv-en. Han liker å ha på «God morgen Norge» eller Nyhetskanalen på TV 2. Men Ellinor er ikke så glad i å få alle disse triste, fæle nyhetene rett inn i stuen. Så av hensyn til henne lar han det gjerne være.

Tvillingene skal snart på skolen. De er sju. To kvikke, glade jenter. Han kan ikke forestille seg livet uten dem. Eller uten Ellinor. Det meste har falt på plass nå. Ikke minst på grunn av Ellinor og småjentene. Og de to voksne sønnene nede i Mo i Rana. Og alle hjelperne.

Og litt på grunn av ham selv også. Det må han medgi. Viljestyrken han ikke ante bodde i ham, alle de gangene døren til fengselscellen smalt igjen bak ham.

Åtte år bak murene. Ikke noe han er stolt av.

Men nå sitter han her, på kjøkkenet i huset i Breistrand, med kaffekoppen og den runde snusboksen, og ser ut på måkene og morgensolen som blinker i fjorden.

Livet er godt.

Han skal ikke på jobben i dag. Sju dager på jobb, døgnet rundt – som rus-terapeut – fjorten dager fri. Nesten som i Nordsjøen.

Hver ny dag kjennes som en befrielse og glede. Han lever et liv som han ikke engang i sin villeste fantasi trodde var mulig for ti – femten år siden.

Han smiler for seg selv. Det hender han gjør det. Breistrand er en fin plass på jord. Stille og rolig. Fire mil sør for Harstad. 43 mil nord for Mo i Rana, der han vokste opp og der foreldrene fortsatt bor.

Johnny Risjords karriere som forbryter startet der. I Mo i Rana. Han var seks år gammel.

1971 … Et helt liv siden.

– Du var seks år gammel?

Jeg ser forbløffet på Johnny. Vi sitter med hver vår kaffekopp på Teddy’s Softbar i Brugata i Oslo. Forfatteren og forbryteren. Rettere sagt: eks-forbryteren. Teddy’s er en legendarisk amerikansk-inspirert diner som åpnet i 1958. Mye av det opprinnelige femtitallsinteriøret er bevart. Inntil veggen: en gammeldags jukeboks. I formiddagssolen utenfor Teddy’s står noen rusavhengige med knekk i knærne og kjøper dagens første dose. Helt åpenlyst. En politibil ruller forbi. Johnny rister på hodet. Han er oppgitt over justispolitikken i Norge – oppgitt over fraværet av krav og regler.

– Ja, jeg var seks, sier han.

– Jeg og to kompiser brøt oss inn i et trelastlager og stjal frimerker.

Var det slik det startet? Da han var seks? Startet det med naskingen i årene som fulgte, og med biltyveriene og innbruddene? Hva var det som drev ham inn i kriminaliteten? Spenningen?

Han vet ikke sikkert.

– Spenningen? Vinningen? Jo …

Han drar på det.

– Rastløsheten og søken etter spenning har alltid vært der.

Eller startet det med rusen? Med den beroligende effekten av hasj? Han var bare 15 år da han prøvde hasj første gang.

Og likte det.

Noen år senere røykte han hasj daglig. Dag og natt.

– Jeg hadde dårlig selvtillit. Et elendig selvbilde. I hasjrusen fant jeg lykke og frihet, selvtillit og en intens følelse av velvære.

Hva formet ham som menneske? Ikke godt å si. Han vet ikke selv. Moren var bare 16 da hun fødte Johnny. Faren var sjømann og mye borte. Han vokste opp i et strengt hjem. I femte klasse døde søskenbarnet hans av hjernehinnebetennelse. De var klassekamerater og bestevenner. Ja mer: sjelevenner.

– Da var det nok noe som skjedde inni meg. Jeg følte meg helt alene. Ingen pratet med meg om det som hadde skjedd. Angsten tok meg. En enorm redsel for å miste dem som sto meg nær.

Tragediene har fulgt ham. Lillebroren tok sitt eget liv i 1997.

Livet er ikke alltid lett å bære.

Johnny Risjord bærer ikke ytre preg av den røffe bakgrunnen sin – verken som kriminell eller som rusavhengig. Tvert imot. Hadde han presentert seg som politimann eller bankdirektør, ville jeg ikke ha blunket. Han er høy og rank. Varme øyne, våkent blikk. Trass i alt han forteller om sitt eget selvbilde, utstråler han autoritet og selvsikkerhet. Trygghet. Kontroll. Han fremstår klok, reflektert og veltalende.

Jeg har møtt noen forbrytere og tunge rusavhengige opp gjennom årene. Felles for dem er at de sjelden tilfredsstiller alle de fordommer vi måtte bære på. Det er ingenting slitent over Johnny Risjord. Men ingenting gikk hans vei, den gangen tidlig på åttitallet. For noen år siden – i boken «Rom 13» – beskrev han det selv slik:

«I 25 år var jeg en drittsekk. Og en elendig dopselger. I 25 år var jeg narkoman. I 25 år var jeg kriminell.»

I dag kan han tilføye: «Jeg er ikke stolt av historien min, men jeg er stolt av at det er historie.»

Mo i Rana var ikke store plassen. Politiet fulgte med. De visste godt hvem Johnny var.

– De var etter meg hele tiden. Og med god grunn. Jeg var kriminell. Biltyverier. Innbrudd. Men – politiet fulgte ikke alltid boka. De kunne være hardhendte.

Han flyttet hjemmefra som 15-åring og bodde på ulike steder. I 1984, da han var 19, reiste han fra Mo i Rana til Oslo. Han ville vekk. Til et nytt liv. I hovedstaden flyttet han rett inn i en okkupert bygård i Pilestredet 45 b – noen steinkast ovenfor Blitzhuset.

– Var du blitzer?

Han rister på hodet.

– Nei, nei.

Johnny fant seg aldri til rette hos blitzerne.

– Jeg tilhører ingen miljøer. Jeg er ikke noe flokkdyr.

Om noe er Johnny en ensom ulv.

Oslo ble ikke det fristedet han hadde håpet på. Han levde av sosialtrygd. Og hasjsalg. Han solgte hasj i Slottsparken og den illegale kafeen i kjelleren i Pilestredet. På vei til København ble han pågrepet i passkontrollen. Han var etterlyst.

Det kriminelle livet fortsatte. I København kjøpte han hasj i fristaden Christiania. Kjøpte for 3.000 – solgte videre for 10.000 i Oslo. Det humpet og gikk. Ble tatt i tollen på Fornebu med 150 gram. Og senere med ett kilo hasj i Helsingborg, Sverige. Rullebladet vokste. Han rotet seg borti amfetamin. Kokain.

Men han var en elendig narkotikaselger og pengeinnkrever. Kundene betalte ikke. Han måtte spe på inntekten med årlige innbruddsraid.

– Jeg brukte ikke fysisk vold for å kreve inn penger, jeg prøvde det, men klarte ikke, sier han.

Akkurat dette er viktig når han nå ser tilbake på livet.

– Vold var en barriere. Jeg fikk det ikke til.

Hvorfor ikke? Sannsynligvis på grunn av all mobbingen og julingen han fikk gjennom oppveksten.

– Men psykisk vold og terror har jeg nok utført, samt en hel del manipulering, medgir han.

Bortimot 12 års fengsel ble han dømt til alt i alt. Sonet åtte av dem. Han er ikke stolt av det.

– Å sitte i fengsel har vært både et friminutt fra resten av verden, men også et vakuum hvor tiden står stille mens resten av verden raser forbi. Jeg tror jo også at den siste soningen kom på et tidspunkt som kanskje også var med på å holde meg i live, så det er jo endel ambivalens i dette med soningen.

Han ble paranoid og rotløs.

– Rus og kriminalitet hadde gjort meg til et kynisk svin, sier han.

– Jeg var ikke til stede i meg selv.

Han ser på tiden i fengsel som ren oppbevaring. Lite eller ikke noe hjalp ham til å innse konsekvensene av det livet han levde. Han studerte endel under soning, tok småjobber. Kjøkkentjeneste. Vasking.

– Da kunne jeg jobbe alle dagene i uka, tjene litt mer og ha mye mindre tid til å bare sitte og henge. Jeg har nok ikke vært den typiske innsatte. Jeg har vært en einstøing. En som har gått mine egne veier.

Han hadde aldri behov for å være en av gjengen. Han likte ikke å ruse seg på tabletter, amfetamin og opiater, som det florerte av bak murene.

– Hvis jeg skulle ruse meg i fengsel, var det hasj jeg foretrakk. Men hasj var det mindre av, og det satt lengre i kroppen. Dermed ble det lettere å oppdage gjennom urinprøver.

Å sitte inne – sperret inne bak en låst dør – kan tidvis føles klaustrofobisk. Johnny bruker like gjerne ordet «tomhet». Til slutt byr cellen på en form for trygghet. Men fellesskapet med de andre var aldri viktig for Johnny.

– For meg har det vært lite kameratskap. Soningen var vel mer en tilværelse basert på løgner og fantasier, kombinert med et sexfiksert kvinnesyn som ikke egner seg for noen. Dette har jeg aldri følt meg som en del av.

– Kan du beskrive en typisk dag i fengselet?

– En typisk dag er forskjellig ut ifra hvor i soningen man er, om det er varetekt eller dom, lukket eller åpent. Men en typisk dag i et lukket fengsel på dom starter med vekking og frokost, før man går til arbeid eller skole frem til lunsj. Etter lunsj er det jobb/skole frem til middag som serveres på avdelingen. Etter middag venter gjerne en time innelåst på cella før lufting, trening og fellesskap frem til ca. 20.30 på hverdagene og 19.30 i helgene. Da blir man låst inn frem til neste dag. Under fellesskap på avdelingene er det gjerne matlaging, kortspill og sånt. Og masse tåkeprat om krim, sex og rus.

– Hva med andre tilbud? Som undervisning?

– Undervisning og gruppeterapi skulle vært integrert i soningen så tidlig som mulig og da med likemannsprinippet – at en tidligere innsatt med godt gjennomarbeidet egenprosess kombinert med utdannelse skulle stått for opplegget. Det å ta opp kriminalitet og rus som en livsstil, kvinnesyn og andre ubrukelige mønstre, tenker jeg er nødvendig for at man skal klare å forandre seg.

Samfunnsnyttig arbeid. Frivillighet. For Johnny er det viktige elementer i soningen. Å få innsikt i hva man har påført sine ofre.

– Men også for å åpne opp for å forminske egoet vårt. Ingen tvil om at de fleste av oss er ekstremt egoistiske og navlebeskuende. Å leve på utsiden av samfunnet er å leve i konstant frykt og med ekstremt lav selvfølelse i et miljø med forkrøplet moral. Jeg trodde ikke det fantes noe alternativ.

Stoff. Innbrudd. Aldri vold. Men rundt 1996 tok Johnny, motvillig, enda et steg videre.

Ran.

Han skyldte penger til noen amfetaminlangere på den tiden. De ville ha pengene sine. Men Johnnys kunder hadde ikke gjort opp for seg.

– Et par av dem visste om en gammel mann som visstnok oppbevarte mye penger hjemme hos seg, forteller han.

– Han var over 70 år. Helt siden krigen hadde han misbrukt unge gutter seksuelt. Det var vel unnskyldningen jeg trengte for å bli med på det. Jeg var opptatt av at han ikke skulle lide noen fysisk overlast. Selv om det må ha vært et helvete for ham å ha oss der i timevis. Jeg plukket så å si huset hans fra hverandre. Men vi fant ikke stort. Mens jeg holdt på, hadde vi teipet ham fast, han lå i sengen sin mens han som var med meg så til ham for at han ikke skulle komme til skade. Han kom seg løs av seg selv etter at vi hadde dratt. Tapingen hadde gitt ham kraftige blåmerker. Det ble en svær sak i avisene. Eldreran, ikke sant. Vi tvang til oss minibankkortet hans og koden og fikk ut 30.000. Senere ble vi tatt. De andre som var med på ranet, anga meg til politiet for å slippe billigere unna selv.

Johnny rister på hodet.

– Paradoksalt nok ble offeret vårt, 70-åringen, sittende lenger i fengsel enn meg. Han måtte sone for de seksuelle overgrepene som han ble dømt for. Vi fikk begge tre år. Jeg for ran, han for seksuelt misbruk av gutter. Men jeg ble sluppet fri før tiden. Det ble ikke han.

I dag vet Johnny at det ikke finnes noen unnskyldning for denne ugjerningen.

– Hans forbrytelser rettferdiggjør ikke mine handlinger, sier han stille.

Når våknet spiren til håpet om et nytt liv – et liv uten rus, uten kriminalitet?

Johnny drar på det. Lenge så han ikke for seg noe slikt liv. Jo, han hadde mange tanker og drømmer. Men alt rant ut i sanden. Det var så altfor lett å gi opp.

– Men det skjedde noe i 2006, sier han.

Han sonet fortsatt i Oslo fengsel på den tiden.

– Jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. En dag satt jeg på cella og pratet med en annen innsatt. Han fortalte om Stian og «Nettverk etter soning» i Røde Kors. At han skulle på seiltur. Jeg kom i kontakt med dem og ble med på seilturen. En uke i fred og ro. For første gang i livet hadde jeg en hel uke med sinnsro. Det var ingenting, verken bakover eller fremover, som plaget meg. Det var kun her og nå som betydde noe. En helt ny opplevelse for meg. Bare vinden og havet. Ingen bekymringer. Ingen krav. Da våknet drømmen. Drømmen om at det gikk an å leve et ordinært liv. Jeg ble møtt med respekt og likeverd. Det var sterkt å kunne snakke med vanlige folk om normale ting. Og for første gang klarte jeg å se for meg muligheten for å bli inkludert i samfunnet. Jeg hadde lenge ønsket å hoppe av. Men jeg visste ikke hvordan. På seilturen fikk jeg troen på at det var mulig. At det fantes et annet liv for meg.

Under soningen kom Johnny også i kontakt med NA (Narcotics Anonymous, Anonyme narkomane).

– NA er en selvhjelpsgruppe som jeg bruker mye i dag for å huske hvordan det var, hva som har skjedd og hvordan jeg har det i dag. Der har jeg – gjennom deltagelse, gjenkjennelse av andres delinger samt healingsprosessen gjennom egne delinger – fått en arena hvor jeg kan modnes og utvikles til å takle livet, på livets egne vilkår. Der går jeg jevnlig og kommer til å fortsette med det. En billig forsikring fra å glemme hvor jeg kommer fra.

Men ingenting er lett. Særlig ikke for rusavhengige og innsatte.

Da Johnny slapp ut fra fengselet i desember 2006, ventet en hybel på ham. Kjæresten Ellinor, som selv slet med rusavhengighet, var på vei sørover til ham. Endelig skulle de møtes igjen.

– På veggen på hybelen oppdaget jeg en lapp der det sto at det ikke var tillatt med overnattingsgjester, forteller han.

– Så hva skulle vi gjøre når Ellinor kom? Vi endte opp med å ta inn på Helsfyr hotell. Der bodde vi i 11 døgn – til de oppdaget at jeg ikke hadde dekning på Visa-kortet.

Dermed bar det nordover til jul. Med enda en regning i gjeldsbunken.

– På det meste hadde jeg en million i gjeld, forteller han.

Hvordan skulle han klare å betale tilbake så mye og samtidig starte et nytt liv? I dag – når han har betalt tilbake det meste – mener han at det bør være en gjeldssaneringsordning som trer i kraft hvis man har skikket seg vel i for eksempel fem år.

Selv fikk Johnny gjeldssanering over fem år. Han måtte betale tilbake rundt 140.000 kroner av gjelden da han gikk på arbeidsavklaringspenger i tre og et halvt år, før han begynte å tjene nok til å ha betalingsevne.

Han sier:

– Hvis man møter krav om ansvarliggjøring og forpliktelser med et åpent sinn, så burde all offentlig gjeld fryses i fem år og så slettes om den enkelte er i arbeid/skole og fortsatt lovlydig. Dette for å unngå tilbakefall, og for å ha en gulrot å strekke seg etter når det blir vanskelig.

I 2009, da Johnny og Ellinor hadde bodd nordpå noen år, hjalp Johnnys eks – moren til den eldste av hans to sønner – dem med å finne et ledig hus på helgelandskysten. Et ankerfeste i tilværelsen. Begge fikk seg jobb på et lakseanlegg.

Både i Oslo – og senere da de flyttet nordover – var Nettverk etter soning og Røde Kors en viktig støttespiller. Røde Kors hjalp dem med mye praktisk – som innbo.

Men årene mellom 2007 og 2009 var turbulente for Johnny, og Stian fra Nettverket var en viktig støttespiller når det røynet på. Johnny trengte hjelp til å opparbeide seg tillit i møtet med det han selv kaller «ordinære mennesker».

Ett slikt «ordinært menneske» var Helge, som eide filetfabrikken der Johnny og Ellinor fikk jobb. Helge leide også ut huset sitt, og senere fikk Johnny og Ellinor kjøpe det for en billig penge. De har hatt jevnlig kontakt siden.

Omsider begynte livet å se lysere ut.

– Jeg spurte kjæresten min om vi skulle søke om behandling, sier han.

– Det var hun villig til – såfremt vi kunne gjøre det sammen. Det var premisset.

Sammen søkte de om plass på Sigma Nord.

Ellinor fikk ja.

Johnny fikk avslag.

Men noe hadde endret seg. Inni dem. Ingen av dem ga opp. Kampgløden hadde våknet i Johnny nå. Drømmen om et nytt liv. Et liv sammen med Ellinor.

Så nei: Han ga ikke opp.

Han søkte ikke trøst i rusen.

Nei, Johnny anket. Og sto på.

Mens Ellinor begynte behandlingen i juli, fortsatte Johnny å presse på. Og på sensommeren, i september, fikk også han plass på Sigma Nord og deres tolvtrinns program som følger Minnesotamodellen.

– Vi to fikk den hjelpen vi trengte. Og mere til.

– Føler du noen gang skam over fortiden din, spør jeg.

– Jeg føler skam i ny og ne. Det er noe jeg må jobbe med. Mye jeg skulle ha ugjort! Så en del av prisen jeg betaler tilbake til samfunnet, er å gjøre samfunnsnyttig, frivillig arbeid.

– Er det stigmatiserende å ha sittet inne?

– Det føles absolutt stigmatiserende å ha sittet i fengsel. Så for min egen del har det å profilere meg offentlig vært en bevisst handling. Det dreier seg om forpliktelse gjennom andre for å klare mer enn hva jeg selv alene klarer. Samtidig har det vært en prosess for å fjerne skam og stigma. Jeg savner ansvarliggjøring og forpliktelser.

Han er opptatt av å stille krav til dem som vil ut av rusmiljøet:

– Samfunnet stiller få eller ingen krav! Ikke politiet. Ikke fengselsmyndighetene. Ikke sosialvesenet. Ingen tør! Hadde samfunnet stilt krav til meg mye tidligere, ville jeg ha kommet på rett kjøl før. For å bryte ut, trenger man det.

Temaet engasjerer ham:

– Kriminelle burde vært stilt til ansvar. De burde presses til å leve seg inn i ofrenes hverdag, ofrene situasjon. For meg var dette med ofrene ikke til stede i bevisstheten, det var ikke virkelig. Jeg brydde meg ikke om dem, jeg tenkte ikke på dem. Som kriminell satte jeg meg ikke inn i stedet til den jeg stjal bilen fra eller den jeg begikk innbrudd hos. Ofrene mine var stor sett ansiktsløse. Jeg skulle ha vært presset til å møte dem jeg forårsaket skade hos. Ansikt til ansikt.

Han mener at kriminelle og rusmiddelavhengige både trenger krav og forpliktelser på den ene side og en form for belønning som oppmuntrer dem til å kjempe.

Samt masse hjelp og støtte.

Skammen og rusen er ofte vevd sammen. Rusen hjelper mange med å takle skammen.

En farlig og ond sirkel.

– For å bryte ut av en slik destruktiv situasjon, er det viktig ikke å være alene. Man må finne en trygg ramme. Og være i lag med noen. Egne barn. Venner.

Selv nevner han hvordan hensynet til sønnene – og senere døtrene – hjalp ham til å treffe riktige valg.

I dag arbeider Johnny som rusterapeut.

Kjæresten Ellinor, som også har slitt med rus gjennom livet, har utdannet seg til soneterapeut. Nå har hun åpnet egen praksis.

På Breistrand leier de et gammelt hus. En base og et ankerfeste. Men enda viktigere: et hjem. Et trygt hjem for dem og barna.

Johnnys mål nå er å delta på triatlon før han fyller seksti.

– Triatlon? Seriøst?

Triatlon er en utholdenhetsprøve som innbefatter svømming, sykling og løping.

– Så klart! En grei måte å holde seg sunnere lenger. Jeg ser for meg at triatlon bør være innafor!

Når han løper liker han musikk på øret. For tiden er favoritten «Sound of Silence», den gamle hiten til Simon & Garfunkel, med det amerikanske heavy metal-bandet Disturbed.

– Men jeg er ganske altetende, smiler Johnny.

– Alt fra Iron Maiden til Lars Winnerbäck.

Å få unger gir en ekstra drivkraft til å skikke seg, sier han.

Kjæresten hans fikk en sønn da hun var 18. Gutten flyttet sammen med Johnny og moren i 2011, men er ute av redet nå. Selv har Johnny to voksne sønner fra et tidligere forhold. Den eldste ble født i 1987, den yngste i 1993. De har god kontakt og et godt forhold. Og de kjenner pappas historie.

Ellinor ble gravid i 2009, og fødte tvillingjentene året etter. Snart er de ni. De vet lite eller ingenting om fortiden. Ikke ennå.

– De har aldri opplevd den delen av livet vårt, sier Johnny.

– De har ikke noe forhold til vår fortid, til rusen og problemene. De har vært med på noen treff i Anonyme narkomane og slike ting. Men de er for unge til å forstå. Når tiden er inne, og det blir naturlig for dem å stille spørsmål, må vi sette oss ned med dem og forklare. Det skal ikke mye googling til før fortiden er avslørt. Jeg har eksponert meg altfor mye til at noe kan holdes hemmelig.

Som da kongeparet kom til Skånland i 2011, og Ellinor og Johnny var blant dem de fikk møte på Skånland frivillighetssentral.

Eller da Johnny medvirket i et innslag i Lørdagsrevyen i 2007. Han skulle være et godt eksempel – et case – på hvordan Nettverk etter soning hjalp tidligere innsatte tilbake til samfunnet.

– Et mareritt, sier han i dag.

– Jeg var ruset! Det innslaget har plaget meg i lang tid. En tragedie, egentlig. Fortsatt har jeg det lagret på pc-en. Men jeg orker ikke å se på det.

Johnny føler at han har mange å takke. Røde Kors … Nettverk etter soning … institusjonen Retretten, som hjelper rusavhengige og deres pårørende. Og ikke minst Stian fra Nettverk etter soning.

– Stian har fulgt meg hele veien. Han ga meg ikke opp selv om det tok lang tid før jeg kom meg ut av rus og kriminalitet. Han ga meg aldri dårlig samvittighet. I begynnelsen hadde jeg sosial kompetanse som en fjortenåring. Jeg trengte tid til å bli kjent med meg selv igjen og føle mestring på veien. Stian lot meg få være meg selv. Og finne min egen vei. Han er et av de menneskene jeg har mest respekt for.

Én ting er Johnny klar på:

– Målet mitt har vært å snu livsregnskapet mitt fra minus til pluss. Gjøre opp for meg.

Men det finnes ingen quick-fix. Ingen lette løsninger. For å stable livet på beina, må man kjempe. Lenge.

– Det tar lang tid, bekrefter Johnny.

– Ingenting er gjort over natta. Men man må erkjenne at rus ikke er noe alternativ!

Før vi forlater Teddy’s forteller Johnny hvor mange tusen dager han har vært stoffri.

– Teller du, spør jeg.

Med et smil viser han meg en app på mobilen. Mens mange apper forteller oss de mest unyttige ting, teller denne – dag for dag – hvor lenge brukeren har vært stoffri.

En slags skjebnens «skritteller». Bare viktigere.

Jeg merker hvor imponert jeg er over Johnny.

– Savner du rusen, spør jeg.

– Aldri!

Intervjuet sto på trykk i =Oslo mars 2019.