Jeg ville bare føle meg elsket

Victoria Skretting (28), yogainstruktør.

Da jeg var fjorten, var jeg allerede tung narkoman. Det var ikke fagfolk som hjalp meg ut av det, men folk som hadde opplevd det samme som meg.

Som tolvåring stjal jeg alkohol fra skapet til foreldrene mine. Jeg og venninnen min tok med oss en flaske i lekehytta, hvor vi satt og drakk. Det føltes som om jeg endelig kom hjem. Allerede fra første dag fortsatte jeg å drikke litt og litt, i skjul. Jeg ble kjent med mange som kunne gi meg noe å ruse meg på. Det var alt fra røyk til lightergass og alkohol. Jeg spurte aldri direkte om å få. Jeg tilla meg en væremåte som gjorde at andre lot meg teste. Som betaling for hjemmebrent ga jeg ting jeg hadde stjålet. På besøk hos venner gikk jeg alltid gjennom skapene på jakt etter pakker med røde trekanter. Jeg var stille og snill på skolen, og fikk ikke problemer med lærere eller medelever. Etter hvert begynte fraværet å øke.

Allerede da visste jeg at jeg var annerledes enn vennene mine, men jeg visste ikke hvorfor. For å bli fornøyd, måtte jeg bli så ruset at jeg sovnet. Det krevde enormt med tid og planlegning. Teknikken min var å være helt stille, ikke stille kritiske spørsmål. Jeg observerte alt som skjedde rundt meg. Slik fikk jeg kontroll på hvem som hadde stoff og hvor stoffet ble gjemt. Jeg sa aldri hvor gammel jeg var. Jeg visste at det fantes en viss moral, selv i rusmiljøer. Ble jeg spurt om alderen min, svarte jeg alltid atten.

Jeg var helt avhengig av andre for å få finansiert stoffbruket mitt. På grunn av min lave alder hadde jeg ingen sosiale ytelser. Jeg hadde ikke jobb, og ikke en gang ukelønn. Omgangskretsen min hadde ruset seg like lenge som jeg hadde levd, eller enda lenger.

En gang hadde jeg hatt en enorm rettferdighetssans. Alltid ønsket jeg at alle skulle ha det godt. Etter skolen hadde jeg pleid å besøke et gamlehjem, hvor jeg spilte klarinett og sang for de eldre. Jeg likte også godt lange, dype samtaler. Nå valgte jeg heller å være stille. Til hverdags hadde jeg en halvliterflaske med 60% hjemmebrent i vesken eller skolesekken. Jeg trengte tryggheten i det å alltid ha alkohol tilgjengelig.

I møter med psykolog og barnevernsleder svarte jeg det de ville høre. Jeg innrømmet at det jeg gjorde ikke var bra. Jeg forklarte logisk hva jeg tenkte burde vært annerledes. Ofte satt jeg stille, nikket og latet som om jeg trengte å høre det de sa. Inni meg tenkte jeg at de var noen jævla idioter som snakket til meg som om jeg var tilbakestående. Psykologen forklarte at reaksjonene mine var normale på traumene jeg hadde opplevd. Jeg satt med store tillitsfulle øyne, mens jeg tenkte at de jævla dustene siterte fagbøker de hadde lest. Ingen snakket om den deilige følelsen rusen ga. Forklarte jeg dem hvordan jeg kjente det, og hvor maktesløs jeg følte meg, ble det bare dysset vekk.

Jeg begynte selv å søke etter svar, forklaringer og kunnskap. Filosofi og psykologi leste jeg daglig. Hos psykologen fikk jeg utdelt skjema etter skjema hvor jeg skulle krysse av for hvordan jeg hadde det. «Hører du noen gang stemmer i hode ditt? Har du hatt tanker om å ta livet ditt? Føler du deg noen gang overvåket?» Hvilke idioter er det som svarer ja på disse spørsmålene, tenkte jeg. Om jeg bare kunne sluppet å kjenne at jeg var alene om følelsene mine! Psykologene snakket aldri om meg som et helt menneske. Jeg følte at de så på meg som en diagnose de hadde lest om.

Jeg var fjorten år. På skolen blandet jeg spriten ut i juice, for å kunne drikke uten at noen merket det. Jeg betrodde meg aldri til noen, da var jeg redd jeg skulle miste spriten. Jeg tenkte tilbake på den uskyldige tiden, da jeg opplevde ting. Nå satt jeg bare i leiligheter hvor vi ruset oss og snakket om de samme tingene. Jeg var vant med at leiligheter jeg oppholdt meg i ble stormet av andre i rusmiljøet. De raserte alt på jakt etter penger eller stoff. Jeg var vant til å se folk bli skambanket og torturert.

Kjære dagbok, skrev jeg. Jeg gidder ikke si hva som hjelper mer. De syns vel at jeg er for liten til å vite mitt eget beste. Jeg vet jo hvordan jeg virker, men nei da. Det er ikke slik de jobber. Det er ikke det de tror på. Mine ord betyr ikke noe siden jeg er syk. Det er bedre å bare holde kjeft. Da blir jeg ikke så skuffet og såret når de ikke hører på meg likevel.

De lar meg si hva jeg mener, men de hører ikke etter. De forteller meg hvor feil jeg tar, hva jeg burde gjøre, hva som er forventet. De vil bare gi meg medisiner. Valium. Jævla idioter. Akkurat som jeg ikke har prøvd det sukkertøyet. Hva faen skal det hjelpe for? Jeg vil bare bli tatt imot. Jeg vil bare føle meg elsket. Jeg vil ikke dempe følelsene, jeg vil få de ut.

Jeg skader ikke andre, men jeg ser ting, får skjelvinger, blir hysterisk og griner. Bare ei vet om det og hører på meg. Venninnen min vet hva hun skal gjøre når jeg får anfall. Hun skal bare sette seg ved siden av meg og snakke rolig til meg, uten å ta på meg. Når hun sier at jeg er trygg, at jeg bare har et anfall, da blir jeg rolig.

Jeg har vært ute mange netter, oppjult som faen, blodig til og med. Ikke en jævla gang har noen av de folka som skal være så inni helvetes prektige, giddet å spør hvordan det går. De narkomane derimot, de som alle går en stor omvei rundt fordi de tror de skal stjele lommerusket deres. De er faen meg de eneste som har stoppet meg, spurt åssen det går, om de kan hjelpe med noe.

Vendepunktet mitt kom da jeg var sytten år. Jeg var gravid og hadde ruset meg. Barnevernet prøvde å tvinge meg til abort, men jeg ville beholde barnet. Sju fagfolk sa at jeg ikke ville være istand til å knytte meg til ungen, på grunn av det jeg selv hadde opplevd som barn. Det gikk hardt inn på meg. Jeg tok amfetamin, ble psykotisk og snek på toget fra Bryne til Sandefjord. Jeg klarte å skrive meg ut fra frivillig tvang, selv om det var et halvt år til jeg fylte atten. Jeg hadde ingen inntekt og ikke noe sted å bo.

Hvorfor dro jeg til Vestfold? Tidligere hadde jeg bodd en periode utenfor Tønsberg. Der hadde jeg vært innom en selvhjelpsgruppe og sett folk som hadde klart å bli rusfri. De var mitt håp. Nå oppsøkte jeg en slik gruppe, som jobbet etter Recovery-filosofien. Der traff jeg en dame som hadde med seg babyen sin. Hun sa at det var mulig for meg også. Det ga meg den kraften jeg trengte. Mine likemenn og kvinner forsto meg og trodde på meg. De lærte meg også at det var noe som het Aetat. Etter hvert fikk jeg sosialhjelp og et sted å bo.

Når det praktiske var på plass, begynte jeg å kjenne på noe helt nytt: Kjedsomhet. Var det virkelig dette jeg ble rusfri for? Hvor var livskvaliteten? Jeg hadde sluttet å bruke narkotika omtrent da mine jevnaldrende begynte å drikke alkohol. Fram til nå hadde livet mitt handlet om rus, kriminalitet og vold. Jeg måtte kutte ut hele mitt gamle nettverk. Jeg måtte bytte ut vinkvelder med tekvelder, og inspirere andre til å sette pris på det. Jeg måtte huske hvem jeg egentlig var.

Før jeg begynte å ruse meg, var livet mitt preget av anoreksia, selvskading og posttraumatisk stressyndrom. Før det igjen skammet jeg meg over overgrep jeg ble utsatt for som liten. Nå måtte jeg for første gang finne ut hva jeg mente, og hva jeg hadde lyst til. Det var noe annet enn det hjelpeapparatet hadde lagt vekt på i oppveksten min. De hadde snakket om problemer og diagnoser, ikke om å finne min egen identitet.

En som selv hadde hatt rusproblemer sa til meg: «Jamen Victoria, da du var bare fjorten år klarte du å finansiere et rusbruk på 40-50 000 kroner i måneden. Du har vært veldig kreativ og jobbet hardt. Kan du ikke bruke litt av den kraften til noe positivt nå?»

Det er nettopp dette det handler om. Det skjønte han, fordi han hadde vært gjennom det samme som meg. Jeg fant et nytt nettverk og nye interesser å fylle dagene med. Jeg begynte å ta opp fag som privatist, og fortsatte etter at barnet var født. Jeg fikk studiekompetanse og utdannet meg til hudpleier. For fire år siden begynte jeg å jobbe som yogainstruktør. Det er min store lidenskap. Ikke bare på grunn av det fysiske, men fordi det har gitt meg trygghet og innsikt i eget liv. Jeg sitter også i forskjellige utvalg innen rus og psykiatri, og holder foredrag.

Jeg måtte bruke mye tid på å søke trygghet inni meg selv. Jo lenger nede jeg var, jo viktigere var det å ha noen rundt meg som kunne være håpet for meg. Jeg måtte ha både kortsiktige og langsiktige mål. I perioder ble jeg inspirert av å nyte en fjern drøm. Andre ganger handlet det om å holde ut det neste minuttet. Med trygghet på meg selv og mine verdier, klarte jeg å snu frykten om til en nysgjerrighet på livet.

Fortalt til Kari Bu, fra =Oslos julebok 2016. Foto: Dimitri. Victoria Skretting har utgitt boka «Hvor ble jeg av?»