
Jeg var søppelsortereren som ble programleder
Leo Ajkic (33), TV-personlighet
Jeg gikk aldri på audition. Jeg kastet en katt, og så skjønte jeg hvordan TV-bransjen fungerte.
Da jeg var sju år, begynte de å bombe i Bosnia. Jeg var et par måneder i Tyskland, kom tilbake, var i Kroatia, kom tilbake. Vi prøvde hele tiden å bli hjemme, men jeg måtte være et sted hvor jeg kunne gå på skolen. Jeg gjorde det bra der. Det var kult å gjøre det bra: Da så andre elever opp til deg. Jeg tenkte at det var viktig for fremtiden.
Å se foreldrene dine grine må være det verste. Jeg ble mindre naiv. Noen blir det senere i livet, når de opplever ekstreme situasjoner. De som selger gatemagasin er ikke naive om hva mennesker er i stand til å gjøre. Det kan jeg relatere meg til. Jeg skjønte en del ting om mennesket fra jeg var liten. Jeg ble ikke skjermet før krigen, heller. Jeg måtte ikke legge meg klokka åtte. Jeg gikk ikke i barnehage, men hang med besteforeldrene mine og vennene deres.
I 1994 kom vi til Løvstakken i Bergen. Etter norsk standard var det ikke det beste strøket. Det var kommunale leiligheter, masse etnisiteter. For meg var dét det beste. Når jeg ikke passet inn, var jeg sammen med mange andre som ikke passet inn. Det var mange bosniere der. De hadde etablert vennskap fra før, og inkluderte meg. Jeg begynte siste året på barneskolen. Skolesystemet var litt annerledes i Norge. Elevene fikk lov å kødde i timen. Da ble jeg også med på det. Jeg ble ukonsentrert.
Foreldrene mine sa: «Ta utdanning!» Samtidig så jeg at de ikke fikk brukt utdanning sin. Da er det vanskelig å bli motivert. Jeg var litt pessimist. Jeg begynte på noen fag på universitetet, men ville ikke studere bare for å studere. I Norge får man tid til å finne ut hva man vil bli. Folk tar et friår, og henger ut. I Bosnia bor du hjemme mens du studerer, og flytter ut når du gifter deg. Her bodde jeg for meg selv rett etter videregående. Det skjedde så mye jeg ville bli med på. Jeg greide ikke å sitte inne og studere.
Jeg prøvde de fyllegreiene, men jeg var aldri nødt til å drikke for å feste. Jeg jobber ikke fem dager i uka for å kunne glede meg til festen i helga. Jeg vil nyte hver dag, slik jeg er vant med fra jeg var liten. I hjemlandet mitt kunne folk møtes på en tirsdag og ta en liten fest. Jeg så ikke drita fulle folk. Var de fulle i Bosnia, var de bare stille og mumlet litt. De gikk ikke rundt i gatene og skrek og pisset.
Alkohol er ikke det beste og sunneste alternativet som fins til rus, men det er det eneste lovlige. Folk tror jeg har prøvd harde stoffer, men det har jeg ikke. Jeg har aldri sniffet noe opp i nesen min, eller skutt noe. Visse typer drugs mener jeg man absolutt ikke skal prøve.
Det var vanskelig for meg å få en bra jobb. Jeg prøvde meg som gateselger. Det er en jobb alle kan få. Det fins flere som vil kjøre abonnementer på deg enn det er romfolk som tigger. Jeg gjorde det veldig bra, og rykket opp til neste nivå: telefonsalg. Da ødela språket mitt for meg. Skal du selge bedriftsabonnementer, er det ikke noe fett med gebrokkent norsk. Det gjør at folk ikke stoler på deg.
Jeg begynte å jobbe på en søppelfylling. Det var før kildesorteringen med grønne og blå poser. Alt søppelet kom på store rullebånd og skulle sorteres. Jeg ble helt svimmel. Er du perfeksjonist kan du ikke ha den jobben. Du greier ikke å sortere alt. Du må bare ta det største du ser. Rullebåndet går ganske fort. Når du er ferdig på jobb, går alt rundt.
Mange som kommer til Norge får ikke brukt kreativiteten sin. De føler seg kvalt. De vet at de kan bedre, og kan bidra til noe. Jeg hadde ingen forbilder i nabolaget. Det var heller ingen programleder fra utlandet som gjorde det mulig for meg å bli som ham. Det kunne være en farget fyr eller to som var adoptert. De representerte ikke nødvendigvis noe utenlandsk, eller noe jeg kunne kjenne meg igjen i.
Det var aldri i tankene mine å skulle bli kjendis. Jeg gikk aldri på audition. Noen jeg hadde gått i klasse med skulle lage et program. Det skar seg, så de trengte en ny programleder. De husket stilen min, og ga meg en sjanse. Jeg skulle bare gjøre tingene mine på TV. Det var nett-TV på lavt nivå i Bergens Tidende. Serien het Kåk. Den var inspirert av MTV Cribs, der amerikanske kjendiser viser fram kåkene sine og skryter av dem. Nordmenn er ikke sånn, så det trengs en programleder som stiller spørsmål. Vi gikk hjem til folk for å se hvordan de bodde.
I andre episode var jeg hjemme hos komikeren Kjersti Berge. Da fikk jeg det for meg å hive en katt noen meter. Du vet, hvis du tråkker på noens property i USA, så skyter de deg. Katten var naboens katt. Den kom over til oss, og plutselig fikk jeg en amerikansk sørstatsmentalitet. Jeg hadde ikke penger til å fly i helikopter og skyte som Rambo, men vi kunne lure folk med kameraet. Ingen så terrassen under, det så ut som et stup rett ned mot byen og sjøen.
Jeg hev ikke den katten for å bli kjent. Jeg ville pushe grenser og fucke med fordommer. Jeg visste folk ville tenke at jeg gjorde det fordi jeg var utlending. «Det er sånn de gjør i hjemlandet hans», liksom. Akkurat slike kommentarer fikk jeg. En dame i pelskåpe sa til meg at jeg mishandlet katter. Altså, du kan ikke si det om du går med pels. Monthy Python har hevet katt før, og blitt hyllet for det. Katter tåler såpass.
Da BTV viste det med katten for å få oppmerksomhet, skjønte jeg hva TV-bransjen var. Siden har jeg alltid hatt en karriere på TV. I begynnelsen tok jeg det ikke seriøst. Jeg hadde gulltenner og sa mye stygt. Så begynte folk å skryte av intervjuene mine. Det var ikke bare: «Jeg likte hvordan du kastet den katten». Jeg skjønte at jeg kunne ha en karriere og ikke bare en jobb. Det ga meg mulighet til å være meg selv og bruke kreativiteten min.
Lenge jobbet jeg som vaskehjelp ved siden av TV. Når jeg vasket kontoret til folk hendte det at de ville ta bilde med meg. Det var en fin jobb, opp klokka fem og ferdig klokka ett. Jeg hadde en kurdisk partner. Vi kjørte rundt, hørte på fet musikk og vasket. Jeg skammet meg aldri over den jobben. Det var bra tider.
Mens jeg var på konsert på Blå, kom en fyr bort til meg. Han hadde en venn som jobbet i NRK. Han hadde sett meg på lokal-tv og innslag på TV 2. Nummeret mitt ble sendt videre.
Håkon Moslet og Jo Raknes hang ut med meg. De ga meg et kamera, og lot meg gjøre hva jeg ville på Hove-festivalen. Jeg skulle bare gå rundt og være kjapp i linjene. Så var det Thomas Seltzer. Kanskje han tweetet om meg, i hvert fall syntes han at jeg var kul. Mer skal ikke til i Norge. Da fulgte andre etter, og dominoeffekten var i gang.
Det kan hende jeg hadde klart meg med tull og tøys. Standarden for TV-humor er ikke så høy her i landet. Men jeg tror jeg kan gjøre viktigere ting. Det er utfordrende å lage TV som mange kan se på, men som ikke er dårlig. Jeg har laget en del folkelige ting, som «Typen til». I januar kommer en helt ny serie, hvor jeg bruker min egen opplevelse som flyktning. Jeg kan relatere den til ting som skjer i verden. Jeg har laget seks episoder om flyktningstrømmen mot Europa. Det siste året har jeg vært blant annet i Hellas, Niger og Gambia. Den ruten på Lesbos som syrere bruker nå, brukte også de første pakistanerne som kom til Norge. Nå som det er mindre oppmerksomhet om flyktningene, er jeg glad jeg kan bringe den tilbake. Denne serien er kanskje det største og viktigste jeg har gjort.
Folk stiller flyktninger triste spørsmål hele tiden. Jeg kan tulle med dem også. Mesteparten av mine minner fra krigen er gode minner. Vi var ute og lekte. De jeg kjenner i Bosnia snakker om etterkrigstiden som den lykkeligste. Det var ingen regler. Selv om det var vanskelig, skjønner de nå at det var en sykt god tid. De følte seg frie, og ting skulle bygges opp igjen. Hvis du ikke bare var boksmart, hvis du levde og gjorde business, var det en spennende tid. Tenk på hvordan folk samlet seg etter 22. juli i Norge. Da kan du kanskje forestille deg hva fire år med krig gjør med folk. De som har noe godt i seg, vil bruke alle muligheter til å hjelpe andre.
Jeg har tatt med flyktninger tilbake. De holder fortsatt kontakt med folk de bare traff i noen timer, som hjalp dem. De kan aldri glemme det. I de kjipeste situasjoner kommer både det dårligste og det beste ut av mennesker. Jeg har også hjulpet folk i hjemlandet mitt. Jeg kjøper skolebøker til dem, eller betaler utdanningen deres direkte. Det er bedre enn å bare gi penger. Du må gi folk frø så de kan lage sine egne epler. Noen ganger må du gi dem epler fram til frøet har vokst.
I dag kan jeg være et forbilde for andre. Jeg får utrettet noe og bidratt til samfunnet.
Fortalt til Kari Bu, fra =Oslos julebok 2016.


19 kommentarer
Karianne Tonheim
Flott historie <3
One love!
Per M Wilhelmsen
Etter alt du har vært igjennom så hadde jeg trodd du skulle ha lært ett og annet om hvordan det er å bli behandlet på en lite god måte, allikevel behandler du denne katten på en særdeles skammelig måte. At du visste at det ikke var så høyt som det kan se ut for å være har ingen betydning. Det er tydelig at der er en del mennesker som ser opp til deg og kan du gjøre slikt er det vel helt grei at andre gjør det og. Tenk deg om neste gang, det er et levende vesen som deg selv og alle oss andre du behandler på en måte som jeg tviler på at du hadde satt pris på selv.
solomon
Du er et flott forbilde for mange! Jeg gleder meg til å følge serien din videre!
Jørgen Skåre
Desse programma til Leo er bra. Vi er for mange norske som ikkje greier å sjå utom eiga stovedør. Det er så innmari dumt, og så skadleg for dei haldningane og oppfatningane vi har om verda utanfor Norge. Sigurd Jorsalfar for i si tid til inst i Middelhavet, med sterke meiningar og ein stor armada av korsbærarar og krigarar. Han kom slagen og slukøyrd attende med berre eit skip. Men var nok blitt ein smule meir audmjuk. Dei litt audmjuke, og dei læreneme er eit sakn no om dagen her på berget.
maria frias
Stå på Leo -du er deg selv og får det til ❣
Siren Nilsen
Du er et flott forbilde for mange! Jeg gleder meg til å følge serien din videre!
Line Møller
Et fantastisk program. Du gir flyktningene en personlighet og en egen historie. Det at du også tar med dine egne personlige følelser og opplevelser, gjør alt enda mer nært. Håper virkelig veldig mange ser på og følger denne serien, for den berører. Takk for det du gjør, Leo Ajkic!
Nasteeho
Interessant progrem du har laga Leo) Takk for det, og gleder meg til mer☺
Boris Jovanovic
Hei Leo. Du skriver “Da jeg var sju år, begynte de å bombe i Bosnia”. Hvorfor skriver du ikke hvem var de? Det var kroatere som kriget med bosniere (muslimer) i din Mostar, ikke sant? Hvorfor kunne du ikke være ærlig og skrive det rett ut? Du har ikke opplevd noe negativt av serbere men har i mange anledninger uttalt deg veldig negativt om dem (oss). Jeg er en serber som bor i Norge og du er ikke min favoritt, tvert imot…
Elvin
Serbere bombet Mostar i 1992. I 1993 ble byen befridd, og så begynte krigen med kroatene den 9. mai.
Ulla djurdjevic
Gleder meg til neste program, hur bra som helst
Elvira
Flott historie Leo…..
vera b tuft
Leo jeg er uendelig stålt over deg.
Gunnhild Aakervik
Dette var flott å lese! Jeg jobber mye med fagnorsk og at innvandrere og flyktninger ser sine muligheter og får støtte til dette. Det er godt at dette fremdeles går an i Norge. Takk til Leo som viser vei!
Irene Christensen
Leo, du er min Norske favoritt
Marzena Økland
Et viktig og interessant progrem du har laga Leo. Ikke første gang (f.eks. Leo & U-landslaget var superbra) Takk for det, og gleder meg til mer 🙂
Frøydis Søbaksveen
Et vakkert varmt program , som bringer et Glimt av håp . Du fikk alt med deg , Leo . Jeg ser fram til neste program . Tusen takk skal du ha
Birgitte Grimstad
Utrolig flott og viktig, Leo! Birgitte G.
Aani Danielsen
Flotte og kloke Leo K. FLUKT ER BARE SÅ UTROLIG BRA!