Jeg tror jula i år blir knall

Jeg begynte å ruse meg en sommer for mange år siden. Nøyaktig når kan jeg ikke huske. Det begynte i hvert fall med alkohol. Jeg bodde i fosterhjem. Ble mishandla til tusen. Familien hadde fire unger fra før av. På den tiden var det ikke helt vanlig å ta inn to unger til, når du har fire fra før. Det reagerte jeg på. Jeg ble mishandlet av fosterfaren min. Jeg var seks år gammel da jeg kom dit. Vi skulle liksom på båttur. Det var hans unnskyldning. Mishandlingen skjedde nede ved naustet. Fostermora mi begynte å lure. Hun lurte på hvorfor vi var borte lenge. Det var noen ganger jeg fortalte klassekameratene mine det. De valgte liksom å tro på noe helt annet.

Dette har hengt med meg hele livet. Det førte til at jeg begynte med tyngre stoffer. Til slutt satte jeg nåla i armen, for mange år siden, noe jeg hadde lovet meg selv å aldri gjøre. De fleste rusmisbrukere begynner med hasj. Jeg begynte å drikke, brukte Subutex, og så begynte jeg med heroin. De fleste begynner jo andre veien. Med heroin, så Subutex. Jeg begynte i feil ende. Skjønte ikke helt hvordan det fungerte.

Jeg gikk på skole på Koppang, så tok kjærligheten meg til Kongsvinger, før jeg flyttet til kjernen selv; Hamar. Da jeg kom til Hamar, fikk jeg skylda for veldig mye. Det er mange som heter Christian her. Og når det er en Christian som gjør noe gærent, får en annen Christian skylda. Sånn har det vært hele tida. Jeg begynte å jobbe litt på Hamar. Jeg har jobba som danser i åtte år. Har vært over alt i Norge og Europa. Var med i NM. Det var første gangen i mitt liv jeg stod på scenen. Nå er jeg ikke aktiv lenger. Nå har jeg valgt å konsentrere meg om dobbeldiagnoseringen – rus og psykisk helse – det henger ofte sammen.

Det er på en måte en drøm å danse igjen etter hvert. Men jeg merker at jeg har mistet en del av bevegelsene mine etter fire år. De har jeg nok rusa vekk. Det rare er at jeg nesten aldri drakk eller rusa meg da jeg gikk på scenen. Det var utrolig sjeldent. Åssen jeg klarte å stå foran 6-700 folk på Rockefeller hver kveld, det fatter jeg ikke. Hadde jeg visst det jeg vet om rusen i dag, ville jeg nok aldri begynt. Det hadde ikke vært noe igjen av meg, uten min samboer.

Jeg og samboeren min møttes i felles miljø. Vi ble rusfrie sammen. Hadde vi ikke møtt hverandre, hadde vi nok aldri blitt rusfrie. Det har vært en veldig lang reise. Å selge Erlik har gitt oss enormt positiv energi, til å spre gleden og budskapet. Folk er så uvitende. Om hvorfor og hva. De blir så redde når de ser en rusmisbruker, selv om det kanskje er utrolig synd på ham. Han er bare snill. De får feil inntrykk fordi han er en misbruker. Sånn var det i mitt tilfelle for et halvt år siden. Folk var livredde meg, fordi de så åssen jeg så ut. Tynn og gikk i joggebukser. Det var ikke noe igjen av meg. Nå får jeg oppfølging, skal i behandling og går på Subutex. Jeg kunne liksom ikke hatt det bedre nå. Dette sier jeg til alle; er det noen som sliter, si «Hei», prøv å hjelpe til. Det koster deg ikke mye, men for den personen er det utrolig mye verdt.

Jeg tror jula i år blir knall. Den blir akkurat som i fjor. Da var vi på hytta til foreldrene til samboeren min, oppe i Rendalen. Der feirer de alltid jul. Det er en tradisjon. I fjor var første gangen jeg var med. Det må være noe av det beste jeg har vært med på siden jeg ble født. Det var ikke gavene som telte. Det var det at vi satt rundt bordet. Onkler, tanter, bestemødre og bestefedre. Jeg er en person som lett blir sjenert. Jeg får mye angst og trekker meg tilbake. Men i jula var det pinnekjøtt å få. Det er jeg vant med, som er fra Vestlandet. Jeg har aldri møtt noen som spiser pinnekjøtt her. Kjæresten min og de andre hugget innpå. Det samme gjorde jeg. Det endte med at jeg sovna i stolen en liten stund, med alle de ukjente folkene rundt meg. Da følte jeg meg rett og slett trygg.

Teksten sto på trykk i =Oslo / =Norges julebok 2013.