Jeg står i dødens kø

Sidsel Falck (92), pensjonist.

 
Jeg er 92 år gammel, og har gjort meg fortrolig med døden. Jeg rykker stadig framover i køen. Nå ser jeg tilbake på livet med glede og stolthet.

Radiatorene viser 32 grader i den teppebelagte toppleiligheten min ved Frognerparken. Jeg er nemlig litt frossen av meg. Når man er 1,50 på sokkelesten og sped som en spurv som meg, er det vel ikke vanskelig å forstå. Jeg sitter i det jeg kaller den dype stolen; det er vanskelig å komme seg opp av den når jeg først har satt meg. Spesielt når jeg har to kunstige lårhalser å forholde meg til.

Dette er favorittplassen min i leiligheten. Herfra kan jeg se utover hele parken. Vakre trær, mennesker i alle aldre; noen alene, noen sammen. Her føler jeg at jeg har et overblikk. Plutselig er jeg ikke så liten likevel.

For tre år siden var jeg på den månedlige bridgekvelden med damene, som jeg har vært med på de siste 15 årene. Da jeg midt under spillet datt av stolen og kjente sterke smerter i den ene siden, valgte jeg å fullføre runden før turen gikk til sykehuset. Jeg hadde en særdeles god hånd. Og om ikke jeg husker feil, tror jeg faktisk at det var jeg som vant til slutt. Sånn sett man si at det var verdt å utsette sykehusbesøket.

Da det viste seg at lårhalsen min var brukket, ble jeg liggende ukevis på sykehuset etter en større operasjon. Jeg trøstet seg med at jeg i alle fall hadde en frisk og fungerende lårhals på den andre siden. Det kunne ha vært verre, sa jeg til meg selv hver morgen og hver kveld.

Det ble det for så vidt også. Etter operasjonen dro jeg tre uker til et rehabiliteringshjem i Spania, der jeg skulle få all den fysioterapien og treningen jeg trengte for å komme meg på beina igjen. Allerede andre dag på rehabiliteringshjemmet, ute på tur med rullator, ramlet jeg igjen og brakk den andre lårhalsen.

Man kan vel si at jeg er en veldig uheldig person. Ellers har jeg hatt det ekstremt godt. Jeg tror ikke alle toognittiåringer kan si det om seg selv.

Jeg var bare et barn da mamma døde. Det er ikke mange minner av henne jeg har, men jeg husker godt mammas ord om livet: «Gjør livet til en lek. Du må samle alle gleder i en haug, og sorger i en annen. Oppgaven blir å alltid sørge for at gledens haug er større enn sorgens.»

Disse ordene har jeg forsøkt å leve etter hele mitt liv. Jeg savner henne.

Under den røde trygghetsalarmen som henger rundt halsen min har jeg ett bryst, ett arr og et sterkt hjerte. Teen er jeg nødt til å drikke igjennom et sugerør. Ni omfattende operasjoner i ansiktet for å fjerne hudkreft har ødelagt mye av ansiktsmuskulaturen min. Men dette forhindrer meg på ingen måte fra å nyte et godt glass vin hver dag.

Mine tre rullatorer står plassert forskjellige steder i leiligheten. En er til bruk for turer i parken, en er jeg ikke helt sikker på bruken av, og en er til å komme meg rundt ellers i leiligheten. Nå ringer hjemmetelefonen. Nei, flere hjemmetelefoner ringer. En på kjøkkenet, en i gangen, en på soverommet og en på rullatoren rett foran meg. Jeg griper telefonen etter at jeg har spurt meg selv om det faktisk kan være min som ringer.

Hørselen er ikke som den pleide å være. Jeg blir sittende lenge å prate med Søss, en gammel venninne fra studietiden. Vi skal møtes til lunsj om flere uker, og planleggingen er allerede godt i gang. Jeg legger på røret. I løpet av bare ti minutter på telefon med venninnen min, rekker jeg å både le og gråte. For meg er venner og familie det viktigste i livet. Mine to sønner, to svigerdøtre, ni barnebarn og tre oldebarn er min største rikdom.

Jeg ble diagnostisert med en alvorlig type hudkreft for rundt 30 år siden. Ti år etter ble jeg operert for brystkreft. Til sammen har jeg gjennomgått tolv store operasjoner. Dette var tøffe år for meg. Med alderen svekkes immunforsvaret betraktelig. Det har jeg fått kjenne på. Jeg har hvert år de siste fem årene blitt lagt inn på sykehus med lungebetennelse. For en dame i min alder er lungebetennelse ingen spøk – det kan rett og slett være fatalt.

Første gang jeg fikk diagnosen kreft, leste jeg ofte i bøker som skulle fortelle meg hvordan en skal leve med sykdommen.

Jeg husker at boken bad meg om å hver dag tenke meg til det vakreste stedet jeg visste å være. Deretter var det meningen at jeg skulle forestille meg at alle kreftcellene fikk små bein og løp sin vei. I tankene lå jeg hver dag i en hammock ved havet på Sørlandet, og gjorde som boken sa. En stor del av meg forstod at dette ikke ville hjelpe meg fysisk – kreftcellene ville bli værende, men denne øvelsen hjalp meg på andre måter. Det hjalp å drømme. Jeg tror på å drømme.

Jeg prater med Gud hver dag. Av og til kjefter jeg, men som oftest takker jeg for at familien blir ivaretatt og for all glede jeg har fått oppleve. Da jeg ble oldemor for første gang for to år siden, kjente jeg en lettelse over at jeg nå kunne være sikker på at slekten blir ført videre. Jeg må innrømme at en liten del av meg gleder seg til å se igjen de jeg har mistet. Blant annet mamma. Jeg er lei meg for alt jeg ikke vil få oppleve etter jeg er gått bort, men takknemlig for alt jeg har opplevet så langt i livet. Jeg har hatt det veldig godt.

Døden kan bare komme, den. Selv om jeg hadde foretrukket at den kom etter lunsjen med Søss, for den gleder jeg meg sånn til.

Fortalt til Hannah Falck, som er Sidsels barnebarn. Hannah legger til:

En kan høre menneskene vandre i grusen nede i parken. En svetteperle henger på nesetippen min. En annen triller nedover langs hårfestet mitt. Jeg kan føle den. Sidsel har duppet av. Der sitter hun i sin dype stol, i sin store leilighet, på toppen av byen.

Fra =Oslos julebok 2016.